Fant ut hvordan kreftceller lager melkesyre for å overleve
For første gang er det vist hvordan kreftceller omprogrammerer seg selv til å lage melkesyre, og til å tåle det sure miljøet som finnes rundt svulster. Funnet kan bety en helt ny retning innen behandling av kreft.
Gjennombruddet er et resultat av mer enn 13 års arbeid.
Neste steg i forskningen kan bety en helt ny retning innen behandling av kreft.
For å forklare, må vi innom en hard treningsøkt.
Du har sikkert kjent det selv når du løper eller sykler fort. Plutselig mister du styrken i bena, og de kjennes tunge og kraftløse ut.
Musklene surner av melkesyre. Dette er et avfallsstoff som kroppen produserer når den jobber hardere og trenger mer energi enn lungene greier å levere oksygen til.
Etter treningen puster du intenst, og kroppen kan fjerne melkesyren igjen ved hjelp av oksygen.
Kreftceller må fungere når det er lite oksygen
Etter eksperimentelle studier har professor Magne Børset og forskerteamet funnet ut hvordan kreftcellene plutselig får evnen til å lage melkesyre. Foto: Geir Mogen/NTNU
Oksygen er viktig når kroppen skal omsette sukker til energi.
Det er særlig muskelceller som kan produsere melkesyre, men også når det dannes kreft i friske celler i kroppen begynner cellene plutselig å produsere melkesyre.
Denne evnen hadde de ikke før det kom kreft i akkurat de samme cellene.
Akkurat som muskelceller må kreftceller fungere når det er lite oksygen. Rundt svulster er det surt, og lite oksygen.
For å kunne overleve i et slikt miljø må cellene kunne vokse med lite oksygen – altså ganske likt som i en muskelcelle med melkesyre.
- Les også: Slik oppstår hull i skjelettet
En helt bestemt protein som står bak
Det har vært kjent i over hundre år at kreftceller helst vil bryte sukker ned til melkesyre, men hvordan de omprogrammerer seg har bare vært ufullstendig kartlagt.
Etter eksperimentelle studier har Børset og forskerteamet funnet ut hvordan kreftcellene plutselig får evnen til å lage melkesyre.
Forskerne Pegah Abdollahi og Esten Vandsemb i Børsets forskergruppe har sammen med kolleger nylig publisert to artikler som viser at proteinet PRL-3 omprogrammer cellene til å foretrekke melkesyre både når det er lite og mye oksygen.
– Vi har lenge visst at PRL-3 dukker opp i kreftceller mens det i friske celler finnes hovedsakelig i muskelceller. Nå begynner vi å skjønne hvorfor kreftcellene trives så godt med å lage dette proteinet. Det er rett og slett sentralt for overlevelse, sier Børset.
Beskytter kreftcellene mot syre
En japansk forskningsgruppe har omtrent samtidig med NTNU vist at PRL-3 beskytter celler mot sure omgivelser.
Sammen med funnene fra NTNU viser det at PRL-3 omprogrammerer celler til nettopp å tåle betingelser som ofte finnes i og rundt kreftsvulster.
Nå er målet å skru av molekylet som fører til at cellene kan omprogrammere seg selv.
Et molekyl for å skru av et annet
Forskeren John Lazo ved University of Virginia i USA har utviklet et molekyl som i studier har vist seg å hemme PRL-3.
– Vi ønsker å teste hemmerne som Lazo utvikler her i Norge, og utvikle dette videre. Hemmerne er kjemiske molekyl som binder seg til molekylet man ønsker å skru av, sier Børset.
Foruten å teste hemmere, vil forskerteamet finne ut hva PRL-3 gjør i normale celler i kroppen.
Mulig viktig mekanisme for muskulatur
– Det interessante her er at molekylet finnes hovedsakelig i muskelceller. Det kan tenkes at vi har glede av PRL-3 når vi skal produsere energi til å løpe fort. Ingen har testet om molekylet gjør oss bedre til å springe, sier Børset.
For å se om dette er tilfellet, vil forskere fra Børsets gruppe nå samarbeide med forskere fra professor Ulrik Wisløffs treningsmiljø, Cardiac Exercise Research Group ved NTNU.
De skal se om mus som er genetisk endret til å mangle PRL-3, tåler anaerob trening dårligere enn mus som har PRL-3-genet i behold.
– Kanskje er vi her på sporet av en viktig biologisk mekanisme for muskulatur, sier Børset.
Forskningen fra Børsets gruppe om PRL-3s betydning for stoffskiftet i kreftceller er publisert i de anerkjente tidsskriftene FASEB Journal og FEBS Journal.
