Spilte seg til finalen i Forsker Grand Prix

Lørdag er det klart for den nasjonale finalen i årets Forsker Grand Prix. Fra NTNU deltar Håkon Magnar Skogstad og Vilde Bråten.

Håkon Magnar Skogstad tok torsdag både dommerpanelet og publikum i Byscenen i Trondheim med storm. Det var ikke akkurat Grand Prix-musikk det handlet om.

Den spanske pianisten Ricardo Viñes (1875-1943) var en stor tolker av musikken til Claude Debussy og Maurice Ravel, blant andre. Skogstad har studert innspillingene som Viñes gjorde for omkring 100 år siden.

At den spanske pianisten måtte forholde seg til at innspillingsteknologien ikke kunne gjøre noe som helst for å rette opp hans feil, gjorde noe spesielt med musikken, mener Skogstad.

Jakten på det perfekte

– Idealet i en innspilling i dag er perfeksjon. Alle stykker skal spilles perfekt og med full kontroll. Innspillingsteknologien gjør det mulig. Dette idealet har smittet over på livemusikken. Publikum er vant med perfeksjon fra innspillingene, sier Skogstad.

Doktorgradsstipendiaten mener noe har gått tapt siden Viñes og hans samtidige spilte med en personlig stil der de tok seg friheter.

Stipendiaten karakteriserer dagens musikk i de fleste sjangre for gjennomprodusert. Han etterlyser at musikken skal være mer ærlig, ha mer nerve.

– For musikere på den tiden lå det prestisje i å ta sjanser. Selv om jazzmusikken kanskje eier improvisasjonsbegrepet i dag, kommer det opprinnelig fra klassisk musikk. For 150 år side improviserte alle. Det var et poeng å ha sin egen stemme. Utøvere hadde mer status, på bekostning av komponisten. Vår tids ideal er at komponisten kommer først, og slik har det i større grad vært siden første verdenskrig – du endrer ikke på en Beethoven-sonate.

Noe har gått tapt

Stipendiaten karakteriserer dagens musikk i de fleste sjangre for gjennomprodusert. Han etterlyser at musikken skal være mer ærlig, ha mer nerve.

– Jeg mener det ikke trenger å være et ideal for alle å spille som Ole Bull eller Ricardo Viñes i dag, men vi skal være klar over hva som er gått tapt, sier Skogstad.

Neste år reiser han til Berlin for å gjøre en innspilling i et studio som ligner det Viñes brukte. Stipendiaten har øvd mye på å kopiere Viñes spillestil. Ikke bare det, han har også lagt an samme snurrebart som sitt studieobjekt.

På youtube ligger en spilleliste med elleve korte filmer der det klippes sømløst mellom opptak av Viñes og Skogstads spilling:

Lovløse nanosystemer

Vilde Bråten fra Institutt for materialteknologi er den andre finalisten fra NTNU. Hun forsker på nanosystemer og vil forstå hvordan de virker.

– Naturens lover og regler er verktøy som menneskene har utviklet for å forstå verden rundt oss. Dessverre fungerer ikke disse lovene for ting som er bittesmå. Nanosystemene er lovløse, sier Bråten.

Finne forklaring

Stipendiaten jobber ikke med fysiske nanosystemer, men bruker modeller og foretar datasimuleringer. Hun har hårete mål, selv om det neppe ligger oppdagelsen av nye naturlover og venter i nærmeste fremtid.

Vilde Bråten kom på andre finaleplass. Foto: Julie Gloppe Solem/NTNU VIS MER

– Ambisjonen er å finne regler som fungerer for spesifikke ting. Jeg studerer blant annet trykket i forskjellige nanosystem, studerer trykket i et nanosystem, og hvordan det påvirkes av størrelsen. Noen nanosystem har langt større trykk enn det våre kjente naturlover sier at det skal ha. Siden de kjente naturlovene feiler så må vi prøve å lage noen nye.

Uant potensial

Selv om vi ikke forstår naturlovene som styrer på nanonivå, har vi funnet mange anvendelser for nanoteknologi, poengterer hun.

– Nanoteknologi brukes for eksempel i koronatesten som nylig er utviklet ved NTNU. I de testene brukes nanopartikler med helt spesielle magnetiske egenskaper. Nanopartikler kan også brukes i andre områder innenfor medisin, for eksempel i kreftbehandling.

– Trening i popularisering har også gjort noe med hvordan jeg skriver artikler til doktoravhandlingen min.

– Jo mer vi forstår hvordan dette virker, jo mer bli vi i stand til å utnytte det. Potensialet er voldsomt, og gjør det veldig artig å jobbe med, sier Bråten.

Mer pedagogisk

Hun har vært med på en lokal variant av forsker grand prix arrangert av linjeforeningen av Høiskolens Chemikerforening ved NTNU, og synes popularisering av vanskelige tema er både viktig og nyttig.

– Trening i popularisering har også gjort noe med hvordan jeg skriver artikler til doktoravhandlingen min. Jeg legger mer vekt på pedagogikk, og opplever at det blir satt pris på – i alle fall på mitt institutt.

– Det artige med Forsker Grand Prix er at jeg får delt mitt engasjement for naturvitenskap, og forhåpentligvis vekket litt mer interesse for sånne ting som folk i utgangspunktet synes er litt for tungt og vanskelig. Jeg får fortalt om naturvitenskap, og forhåpentligvis gjør noen mer interessert.