Tang og tare mer enn mat

Produkter fra tare kan gi store økonomiske muligheter, men vi må vite mer om disse mulighetene før vi kan ta dem i bruk.

– Vi vil utnytte flere stoffer i taren, oppsummerer professor Finn Lillelund Aachmann ved Institutt for bioteknologi og matvitenskap ved NTNU.

Alginat er blant stoffene som utvinnes fra alger, og uten sammenligning det mest kjente. Dette sukkerstoffet brukes i over 600 produkter, og er ikke noe problem å selge. Det brukes blant annet i iskrem, i ulike geleer og til å dempe plager ved sure oppstøt.

Likevel, mer enn halvparten av tørrstoffet og verdien fra algene sendes tilbake i havet. Dette bør vi greie å gjøre noe med.

• Les også: Norsk tare kan brukes som fiskemat

Får felles base

Interessen for å utnytte tang og tare har gått i bølger i Norge. Rett etter krigen var det stor interesse for å kartlegge norske ressurser. I dag har vårt behov for fornybare ressurser gjort at vi igjen vender blikket mot havet.

For å få bedre oversikt over mulighetene, går forskere fra flere institusjoner i Norge sammen om å samle informasjon som kan være relevant for forskning på utnyttelse av algene.

– Dette skal bli en kunnskapsplattform som tar for seg alle sider fra taren tas opp på land til vi har et ferdig produkt, sier professor Aachmann. – På den måten kan vi bedre utnytte hverandres kompetanse og vi får en helt annen dynamikk i arbeidet.

The Norwegian Seaweed Biorefinery Platform skal samle informasjon om muligheter for bruk av råmateriale utvunnet av alger. Hvilke bruksområder ser forskerne for seg? Hvilke nye produkter? Hva er det egentlig vi trenger å forske mer på? Hva står i veien for at et produkt kan havne på markedet? Dette er noen av de spørsmålene plattformen står overfor.

– Det er vanskelig å spå hvilke anvendelsesområder alle de ulike produktene fra tang og tare vil få i framtiden, men vår erfaring er at en god forståelse av samspillet mellom struktur og funksjon er viktig for å skape gode produkter og anvendelsesområder, sier Aachmann.

Her snakker vi altså om et tett samarbeid med industri og andre samfunnsaktører, selv om det ikke blir industrien som eier forskningsresultatene.

Kaster det meste

I Norge er det aller meste av taren som utnyttes høstet inn fra naturen. Årlig høstes rundt 200 000 tonn tare, hovedsakelig stortare og grisetang. Det er likevel ikke snakk om mer enn rundt 2,5 prosent av den årlige tilveksten til tareskogen, så her finnes store muligheter for å høste mer på en bærekraftig måte.

– Innhøstingen kan være vanskelig. Den foregår med skip, kanskje i dårlig vær og under utfordrende forhold, sier Aachmann.

80-90 prosent av tarens vekt er vann. Av tørrstoffet som er igjen, utgjør alginat rundt 40 prosent, mens resten til nå sendes tilbake i havet, der det rett nok ikke gjør noen skade, men heller ikke er lønnsomt for noen. I svært begrenset omfang utnyttes også fucoidan, en annen sukkerart fra tare som brukes som kosttilskudd.

• Les også: Storstilt taredyrking er klimahjelp

Nye bærekraftige muligheter

I de senere årene har det vært stor interesse for kultivering av tare. Dette er potensielt en stor bærekraftig ressurs for Norge.

I motsetning til stortaren er det enda ikke lønnsomt å utvinne alginat fra de kultiverte artene sukkertare og butare. Foreløpig brukes disse artene bare til mat, i form av for eksempel tarepesto, snacks, salttilsetning og helsekost.

– Dette ønsker vi å gjøre noe med i tareplattformen. Andre arter kan bli mer aktuelle for kultivering i framtiden. Det er også en del av det som skal undersøkes, sier Aachmann.

Arbeidet med kunnskapsplattformen skal ledes fra NTNU. SINTEF Industri, SINTEF Ocean, NMBU, Nofima og Møreforskning er de andre forskningsinstitusjonene som er med. Norges forskningsråd bidrar med 34 millioner kroner til kunnskapsplattformen over fem år. Institusjonene bidrar selv med 14 millioner kroner.