Storstilt taredyrking er klimahjelp

Blogginnlegg publisert 27.11.18
Skrevet av en av våre bloggere

Vi må vurdere CO2-fjerning gjennom å plante rasktvoksende tare i havet. Det er nemlig svært effektivt. Og det kan gjøres nå.

Tare kan bli alt fra mat til drivstoff. Og CO2-lager. Dette bildet av meg ble tatt på tokt i vår.

FNs klimapanel la nylig fram en meget dyster rapport som hevder at det nå vil kreve «nærmest overmenneskelig innsats og tusener av milliarder kroner» for å unngå dramatiske klimaendringer. Vi må gjøre svært mye mer for å fjerne CO2 fra atmosfæren, og vi må gjøre det svært raskt!

Et av forslagene er massiv skogplanting. Men mens skogen vokser seg stor nok til å binde opp store mengder CO2 trenger vi andre tiltak. Med våre naturgitte forhold her til lands må vi vurdere CO2-fjerning gjennom å plante rasktvoksende tare i havet:  

Taredyrking kan nemlig fjerne CO2, både effektivt og raskt:

Etter bare noen måneder i sjøen har taren vokst seg stor nok til å høstes – og samtidig tatt opp CO2. På denne måten kan vi «pumpe» CO2 ut av atmosfæren, uten andre naturinngrep enn flytende sjøanlegg.

Jo lenger til havs, jo mer effektivt

Disse bør helst ligge langt ute fordi vi vet at de beste områdene for taredyrking ligger i havområdene rett utenfor Norskekysten. Jo høyere produktivitet i et område jo raskere biomasseproduksjon og CO2-fjerning:

 En lokalitet som ligger nær kysten vil i løpet av en dyrkingssesong (ni mnd) kunne produsere 7500 tonn tare per km2 og ta ut 1500 tonn CO2.

Flytter vi derimot dyrkinga til områder utenfor sokkelen, kan vi produsere dobbelt så mye:  20.000 tonn tare per km2 og ta ut 3000 tonn CO2 på samme tid!

I fjor tilsvarte Norges utslipp 52,4 mill tonn CO2-ekvivalenter. Et dyrkingsareal på 18.000 km2 utenfor sokkelen i Møre og Romsdal vil kunne ta opp all CO2-en vi slipper ut – hvert år.

Men selvfølgelig er en slik teoretisk beregning selvsagt helt uinteressant inntil noen får betalt for å utføre en slik produksjon og CO2-fangst.

Kortreist laksefôr – eller biodrivstoff?

Det neste spørsmålet er derfor hva man skal gjøre med biomassen, ikke minst for å unngå at CO2 slippes ut igjen i atmosfæren.

Dersom den produserte biomassen skal bidra positivt i klimaregnskapet, må den benyttes til å erstatte fossilt, karbonholdig råstoff eller landbasert biomasse produsert under mindre klimavennlige betingelser enn de som benyttes ved taredyrking.

Her ligger det store muligheter, både i produksjon av tredjegenerasjons biodrivstoff og kortreiste fôringredienser til laks og andre produksjonsdyr. Tare til biodrivstoff-ideen dukker opp med jevne mellomrom.

Bioetanol og biogass kan lages av tarebiomasse men er lavprisprodukter fra et foreløpig for kostbart råstoff til at det gir lønnsomhet, og før kostnadene knyttet til dyrking og prosessering reduseres og gjør det mulig å tjene penger på dette vil det heller ikke skje.

…eller CO2-lager på store havdyp

En annen mulighet for CO2-fjerning med tare som har begynt å tiltrekke seg oppmerksomhet nå, er dyrking til havs for deretter å la biomassen synke til bunns for sedimentering i undersjøiske daler på store havdyp.

Dette er det helt umulig for en taredyrker å tjene penger på, om det ikke etableres en finansieringsordning for utbetaling av kvoter for «blått karbon» fra tare til de som vil ta på seg jobben.

Spørsmålet er dermed om dette er noe som skal inngå i en overmenneskelig, men tross alt ikke umulig, innsats for å redde klimaet.

Denne bloggen sto først på Tekfisk