Storstilt taredyrking er klimahjelp

FNs klimapanel la nylig fram en meget dyster rapport som hevder at det nå vil kreve “nærmest overmenneskelig innsats og tusener av milliarder kroner” for å unngå dramatiske klimaendringer. Vi må gjøre svært mye mer for å fjerne CO2 fra atmosfæren, og vi må gjøre det svært raskt!

Et av forslagene er massiv skogplanting. Men mens skogen vokser seg stor nok til å binde opp store mengder CO₂ trenger vi andre tiltak. Med våre naturgitte forhold her til lands må vi vurdere CO₂-fjerning gjennom å plante rasktvoksende tare i havet:  

Taredyrking kan nemlig fjerne CO2, både effektivt og raskt:

Etter bare noen måneder i sjøen har taren vokst seg stor nok til å høstes – og samtidig tatt opp CO2. På denne måten kan vi “pumpe” CO₂ ut av atmosfæren, uten andre naturinngrep enn flytende sjøanlegg.

Jo lenger til havs, jo mer effektivt

Disse bør helst ligge langt ute fordi vi vet at de beste områdene for taredyrking ligger i havområdene rett utenfor Norskekysten. Jo høyere produktivitet i et område jo raskere biomasseproduksjon og CO₂-fjerning:

 En lokalitet som ligger nær kysten vil i løpet av en dyrkingssesong (ni mnd) kunne produsere 7500 tonn tare per km² og ta ut 1500 tonn CO₂.

Flytter vi derimot dyrkinga til områder utenfor sokkelen, kan vi produsere dobbelt så mye:  20.000 tonn tare per km² og ta ut 3000 tonn CO₂ på samme tid!

I fjor tilsvarte Norges utslipp 52,4 mill tonn CO₂-ekvivalenter. Et dyrkingsareal på 18.000 km² utenfor sokkelen i Møre og Romsdal vil kunne ta opp all CO₂-en vi slipper ut – hvert år.

Men selvfølgelig er en slik teoretisk beregning selvsagt helt uinteressant inntil noen får betalt for å utføre en slik produksjon og CO₂-fangst.

• Les Gemini sin sak om de gode og naturgitte forholdene Norge har for taredyrking.

Kortreist laksefôr – eller biodrivstoff?

Det neste spørsmålet er derfor hva man skal gjøre med biomassen, ikke minst for å unngå at CO₂ slippes ut igjen i atmosfæren.

Dersom den produserte biomassen skal bidra positivt i klimaregnskapet, må den benyttes til å erstatte fossilt, karbonholdig råstoff eller landbasert biomasse produsert under mindre klimavennlige betingelser enn de som benyttes ved taredyrking.

Her ligger det store muligheter, både i produksjon av tredjegenerasjons biodrivstoff og kortreiste fôringredienser til laks og andre produksjonsdyr. Tare til biodrivstoff-ideen dukker opp med jevne mellomrom.

Bioetanol og biogass kan lages av tarebiomasse men er lavprisprodukter fra et foreløpig for kostbart råstoff til at det gir lønnsomhet, og før kostnadene knyttet til dyrking og prosessering reduseres og gjør det mulig å tjene penger på dette vil det heller ikke skje.

…eller CO2-lager på store havdyp

En annen mulighet for CO₂-fjerning med tare som har begynt å tiltrekke seg oppmerksomhet nå, er dyrking til havs for deretter å la biomassen synke til bunns for sedimentering i undersjøiske daler på store havdyp.

Dette er det helt umulig for en taredyrker å tjene penger på, om det ikke etableres en finansieringsordning for utbetaling av kvoter for “blått karbon” fra tare til de som vil ta på seg jobben.

Spørsmålet er dermed om dette er noe som skal inngå i en overmenneskelig, men tross alt ikke umulig, innsats for å redde klimaet.

Denne bloggen sto først på Tekfisk