Artist impression som viser oljeplattform over gjennomskårede geologiske lag på sokkelen.
Illustrasjonen viser formasjonen under Sleipner, hvor det lagres CO2 i dag. Illustrasjon: Statoil.

– Karbonfangst kan bli klimaredningen vår

Selv om all industri i verden brukte fornybare energikilder, vil det fortsatt være prosesser som avgir klimagasser. Fanger vi disse gassene effektivt, er mye gjort. Teknologien finnes allerede, ifølge forskningsdirektør Mona Mølnvik ved SINTEF.

 

Mona Mølnvik er Forskningsdirektør i SINTEF og ekspert på karbonfangst og -lagring (CCS). Hun er også leder for det norske forskningssenteret på karbonfangst, NCCS. Her er hun på besøk ved et fullskalaanlegg for co2-fangst i Canada. Anlegget produserer kullkraft. Foto: Privat.

– Hvorfor er det viktig å gjøre industrien utslippsfri?

– Først og fremst fordi alle må bidra til å bygge et utslippsfritt samfunn. Men vi må også unngå at vi lager produkter markedet ikke vil ha, fordi de har for høye klimautslipp. I Tyskland pågår det nå en diskusjon om hva som skjer hvis forbrukerne slutter å kjøpe dieselbiler. Da må man tenke nytt, og i dag er det mange aktører som ønsker å utvikle utslippsfrie produkter først.

– Hva er de største karbonutslippskilene på dette området i dag?

– Globalt er sementindustrien størst, den står for 5–7 prosent av menneskeskapte klimagassutslipp. Utslippene der kommer både fra fremstilling av kalk, og fra bruk av fossile brensler til å varme opp prosessen. Metallproduksjon er også viktig. Her brukes karbon som reduksjonsmiddel, og CO2 er et biprodukt.

– Hvordan gjør man industrien utslippsfri, og hvor ligger utfordringene?

– Først gjør man prosessene mer effektive, som på Karmøy, der Hydro har tatt i bruk en helt ny type elektrolysecelle i aluminiumsproduksjon som bruker mindre energi. Man kan også bytte fossile brensler med mer klimavennlige alternativer. Elkem jobber for eksempel med å bytte fossilt kull med karbonnøytralt trekull. Økt tilgang til fornybar energi er også viktig til energiintensive prosesser. Enda en mulighet ligger i å ta i bruk CO2håndtering, såkalt CCS. Da fanges CO2inn ved kilden og lagres permanent i geologiske formasjoner. En annen spennende mulighet er å produsere hydrogen fra gassen fra norsk sokkel, lagre CO2her, og eksportere hydrogen til Europa eller Japan. For flere av disse alternativene er kostnadene fortsatt høye, men de vil bli lavere etter hvert som teknologiene tas i bruk. Bare se på kostnadsutviklingen for sol- og vindkraft.

– Hvilke politiske eller økonomiske barrierer bremser utviklingen?

– Vi trenger stabile politiske ramme- betingelser som gjør at industrien tør å satse. I tillegg må statene ta ansvar for infrastruktur. Det gjorde Norge under for eksempel vannkraftutbyggingen etter krigen, og gjennom store investeringer i Nordsjøen. Nå må vi legge til rette for at bedrifter har et sted å levere CO2 for permanent lagring. Der har staten en viktig rolle. Da blir det lettere for industrien å satse på CCS-teknologi, fordi de da ikke behøver å ta all risikoen alene. Til slutt: Utviklingen ville gått fortere om det kostet mer å slippe ut CO2 enn det gjør i dag.

– Hvor kommer det neste store gjennom bruddet i teknologien?

– Jeg tror ikke nødvendigvis vi vil se dramatiske gjennombrudd. Teknologien finnes allerede, den gjøres skritt for skritt bedre og mindre kostbar. Der CO2 er et biprodukt av den industrielle prosessen må vi finne en måte å håndtere utslippene på. Da vil CCS spille en viktig rolle også dersom all kraftforsyning etter hvert baseres på fornybare kilder. Her vil det komme store forbedringer, spørsmålet er bare når. Dette bør Norge være med på. USA, Kina og Canada satser på utvikling av slik teknologi, og Norge har ikke råd til  å henge etter.

Denne saken sto først på trykk i  www.tograder.no