Johan Ernst Gunnerus ble biskop, men er i dag først og fremst kjent som en forkjemper for naturvitenskap. Illustrasjon: Alexander Roslin, Wikimedia Commons

Biskopen som ble vitenskapens venn

Biskopen kjempet for naturvitenskap i Norge. 26. februar for 300 år siden ble Johan Ernst Gunnerus født. Samtidig er biblioteket som bærer hans navn 250 år i år.

Johan Ernst Gunnerus ble født i Christiania 26. februar 1718. I år er det altså 300 år siden han ble født. Samtidig er det 250 år siden Norges eldste vitenskapelige bibliotek ble opprettet av ham.

Gunnerus var biskop i Trondhjems stift i 15 år, men han er nok først og fremst husket som naturvitenskapsmann og mannen som i 1760 var med på å stifte Norges første vitenskapelige akademi.

Fjelltettegras (Pinguicula alpina) fra Flora norvegica. Illustrasjon: NTNU Gunnerusbiblioteket

Gløgg gutt til utlandet

Selv kom Gunnerus fra en stor familie. Faren var både stadskirurg og senere stadsfysikus, en slags helsesjef, i Christiania, men det ble skralere økonomisk da han døde.  Johan Ernst var bare 14 år den gangen.

Den svært gløgge gutten ble hjulpet av venner slik at han kunne fullføre latinskolen. Slike venner og et kongelig utenlandsstipend hjalp ham også gjennom universitetsstudier og teologisk eksamen i København og Tyskland. I Tyskland ble han kjent med naturvitenskapene. Han ble i landet i 12 år.

I 1745 tok han magistergraden, disputerte og fikk fullmakt til å forelese i filosofi og matematikk, senere i også i teologi. Nå begynte en travel skriveperiode der han blant annet ga uttrykk for at kirken måtte finne seg i å bli utfordret og del av de store fremskrittene innenfor naturvitenskapene.

Populær foreleser må nordover

I 1754 dro han igjen til Danmark, med dispensasjon for å vies til prest, siden han aldri hadde tatt embetseksamen. Senere ble han prost og deretter ekstraordinær professor.

Han fikk lov til å forelese innenfor teolog, logikk, metafysikk og natur- og folkerett, og ble etter alt å dømme en svært populær foreleser. Dette trivdes han øyensynlig med, til kong Frederik V ga ham en overraskelse fire år etter.

I 1758 var nemlig Gunnerus i audiens hos kongen. Denne lykkønsket akademikeren som biskop i Trondhjems stift. Biskopen der var blitt forflyttet, og bispesetet langt der oppe i nord sto ledig.

Nidarosdomen på 1700-tallet. Fra en bok av Gerhard Schøning, Wikipedia

Organiseringsevner

I Trondheim sto det kanskje ikke så ille til som han kunne frykte. Gunnerus fant likesinnede akademikere i latinskolens rektor Gerhard Schøning og embetsmann og historiker Peder Frederik Suhm, men også flere andre. De trengte derimot sårt et felles punkt og diskusjonssted. Inspirert av vitenskapelige akademi han hadde erfart fra utlandet, ønsket han det samme i Trondheim. Her trådte den nye biskopen til med organiseringsevne og handlekraft.

Han skrev umiddelbart et hyrdebrev (1758) der han oppmuntret prester til ved siden av deres embeds gjerning også å drive vitenskapelige studier. Gunnerus anstrengte seg for å skaffe dem litteratur til dette, og oppfordret dem til å sende inn prøver på «naturalier». Han ba presteskapet anstrenge seg på vitenskapens vegne for å gjøre seg fortjent til å bli medlem av det nye selskapet.

Videnskabsselskab med eget bibliotek

Sammen med historikerne Gerhard Schøning og Peter Fredrik Suhm opprettet han i 1760 Det Trondhiemske Selskab, fra 1767 kjent som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). De tre var alle sentrale, og selskapet skulle vise seg å være svært levedyktig og gi store ringvirkninger.

Den dag i dag holder DKNVS til i Trondheim, rett nok i andre lokaler. Også NTNU Vitenskapsmuseet har sitt utspring fra dette miljøet.

Men det er biblioteket som jubilerer i år. I 1768 ble den første bibliotekaren for selskapet ansatt, og dermed var Norges første vitenskapelige bibliotek stiftet.

Boksamlingen ble bygget opp ved at medlemmer enten betalte 10 riksdaler til innkjøp av bøker, eller selv ga to bøker. Større boksamlinger fra private hjem ble også med tiden integrert i biblioteket gjennom testamentariske gaver, internasjonale bytteforbindelser og kjøp.  Tidlig i 1768 hadde selskapet 36 medlemmer, noenlunde likt fordelt mellom geistlige og verdslige. Ved siden av byens mest dannede hoder, la også selskapet vekt på å rekruttere internasjonale størrelser som medlemmer.

Reiser og forskning

Johan Frederik Struensee fikk en trist slutt. Det gjorde også Gunnerus’ planer om et norsk universitet. Illustrasjon: Christian August Lorentzen, Wikipedia

Gunnerus dro på visitas til Nord-Norge fire ganger. Samer klagde over at prestene ikke kunne språket deres, men det vant ikke gehør hos biskopen som anbefalte dem å lære seg norsk isteden.

Til gjengjeld støttet han ivrig samisk språkforskning og fikk fjernet en korrupt embetsmann som skulle holde oppsyn med Finnemisjonens virksomhet. Embetsmannen klagde til kongen over at biskopen øyensynlig var mer opptatt av naturvitenskap enn av kirkelige gjøremål, men forsøket på å sverte Gunnerus fikk ikke videre følger.

Hans 34 vitenskapelige avhandlinger ble publisert i Videnskabsselskabets skrifter. De fleste av dem handler om botanikk og zoologi. Botanikkverket Flora Norvegica ble publisert i to omganger, og beskriver hele 1118 arter. Mye av materialet ble sendt inn av prester rundt om i distriktet.

Forsøk på universitet

I 1771 ble han kalt til København av kongens mektige minister Johann Friedrich Struensee for å bidra til å reformere universitetet der, blant annet ved å svekke teologenes stilling og opprette fakultetet for matematikk og fysikk. Struensee ledet i realiteten Danmark mens kong Christian VII var sinnssyk.

Under dette arbeidet foreslo Gunnerus å opprette et eget universitet i Norge, gjerne med ham selv som leder, men dette universitetet ble ikke en realitet før i 1811, i Oslo. Gunnerus’ forsøk ble delvis hindret av at Struensee ble avsatt og deretter henrettet etter et kupp.

Alt var ikke galt. Kongen og den nye kronprinsen sikret Videnskabsselskabets fremtid. Arveprins Frederik VI ville nemlig gjerne være preses for selskapet og gi et årlig tilskudd. Gunnerus var likevel en skuffet mann.

Carl von Linné var sterk tilhenger av biskopen. Illustrasjon: Alexander Roslin, WIkipedia

Sykdom, død og ettermæle

Gunnerus stiftet aldri egen familie, men bodde sammen med sin søster store deler av livet. I 1773 ville derimot vennen Gerhard Schøning at de to skulle reise til Møre og Romsdal sammen. Årsaken var at Schøning hadde fått reisestipend til å utføre vitenskapelige undersøkelser, og biskopen skulle på visitas dit.

På veien ble Gunnerus syk med feber. Dette forverret seg da de var ankommet Kristiansund. Gunnerus døde 25. august, 55 år gammel. Liket ble fraktet til Trondheim, der nyheten ble mottatt med stor sorg.

Den store naturforskeren Carl von Linné skrev dette til Gunnerus: «Det er ikke og har aldri vært i denne verden en biskop som Dem. De alene anerkjenner begge Guds bøker: den åpenbarte og naturen. De pålegger Deres underordnede teologer også å lese i naturens bok … Gid vi hadde Dem som erkebiskop i Uppsala!»

Gunnerus fikk utrettet mye mens han levde, og fremdeles, 300 år etterpå, har hans arbeid betydning for vitenskapsfolk. Selskabet var en forløper til de norske universitetene, til museer og bibliotek.

Biskopens kiste sto i gravkjelleren under Nidaros domkirke til 1868. Da ble den flyttet til en fellesgrav i fronten på Domkirkegården, hvor det i dag står minnestein over biskop Gunnerus.

Kilder:

Norsk biografisk leksikon

Gunnerusbibliotekets historie