Havstrømmene sprer sykdom hos oppdrettslaks
Virus spres med strømmen i hav og fjord og tar livet av mange oppdrettslaks. Hvor bør oppdrettsanlegg ligge? Og bør alle være i bruk samtidig? Forskere vet nå mer om hvordan virusproblemet kan begrenses.
Virusinfeksjonen pankreassykdom hos oppdrettslaks gir store økonomiske tap grunnet nedsatt vekst og økt dødelighet. Når oppdrettslaksen blir svakere, er den også mer mottakelig for andre sykdommer. Pankreassykdom (PD) kan gå over av seg selv, men ofte er dødeligheten høy.
I tillegg til dårlig fiskevelferd, fører sykdommen hvert år til store tap hos norske lakseoppdrettere. Et enkelt utbrudd kan fort koste en liten oppdretter 10 millioner kroner.
En av de viktigste smitteveiene for sykdommen er havstrømmene, som tar med seg viruset fra anlegg til anlegg. Planlegging av hvor anleggene bør ligge, og kunnskaper om hvilke anlegg som bør brukes når sykdommen skal bekjempes, kan hindre at sykdommen spres videre, viser ny forskning fra NTNU i Ålesund.
Sykdommen følger havstrømmene
Forskere har overvåket havstrømmer i Romsdalsfjorden og Nord-Trøndelag i 2014. Data fra overvåkningen har blitt overført til en digital modell, hvor forskerne deretter har satt ut virtuelle viruspartikler, for å forstå hvordan sykdom kan spre seg fra et oppdrettsanlegg til et annet.
Forskere i prosjektet «Strategier for å begrense spredning av PD» overvåket havstrømmer i Romsdalsfjorden og Nord-Trøndelag i 2014. Data fra overvåkningen har blitt overført til en digital modell, hvor forskerne deretter har satt ut virtuelle viruspartikler.
Teknologien har gjort det mulig å følge med på hvordan sykdommen kan spre seg fra et oppdrettsanlegg til et annet.
– Virus overlever lenge i norsk kystvann. Levetiden er likevel begrenset, så vi har derfor også fjernet det etter en stund i datamodellen for å simulere en naturlig situasjon, forklarer førsteamanuensis Lars Gansel ved NTNU i Ålesund.
Forskerne har også testet det virkelige viruset i laboratoriet. Slik har de funnet ut hvor stor mengde virus som trengs for å smitte en laks.
Har sammenliknet ulike modeller
Modeller som er utviklet viser hvilke anlegg som er mest utsatt for smitte, og som er mest sentrale i smitteoverføring til andre. Ved hjelp av modellene kan forskerne blant annet forutse hvordan viruset beveger seg når strømmen endrer seg, og hvordan strømmene påvirkes av temperatur og ulike årstider.
Fire modeller for vanntransport er sammenlignet, for å forstå spredning av pankreassykdom. Virus er satt ut virtuelt.
Saken fortsetter under illustrasjonen.
De røde pilene viser hvordan havstrømmene tar med seg viruset fra det ene oppdrettsanlegget til det neste. Med et slikt kart vet oppdrettsnæringen hvilke områder som er mest utsatt når sykdommen bryter ut.
– Med denne metoden kan vi beregne hvor stor del av viruset som går videre til andre oppdrettsanlegg. Hvis resultatet blir det samme hver gang, så vet vi at beregningene stemmer. Når vi overvåker havet i løpet av et år med denne metoden, klarer vi å fange opp sannsynlige endringer i havstrømmene og bedre forutsi hvordan virus sprer seg, sier Gansel.
Trenger mer informasjon om soneinndelinger
Havområdene er delt inn i produksjonssoner, hvor myndighetene har bestemt hvor det er lov til å drive med oppdrettslaks. I tillegg finnes store kystområder uten oppdrettsanlegg, som fungerer som ”branngater” for å hindre at smitten sprer seg.
– Vi trenger generelt mer informasjon om hvor produksjonsområdene bør ligge langs hele Norges kyst, hva som er gode “branngater” og hvordan vi kan øke nytten til branngatene, sier Lars Gansel. Illfoto: Colourbox
– Vi trenger generelt mer informasjon om hvor produksjonsområdene bør ligge langs hele Norges kyst, hva som er gode branngater og hvordan vi kan øke nytten til branngatene, sier Gansel.
Noe av forskningen tyder på at selve branngatene fungerer, for eksempel Buholmsråsa i Sør-Trøndelag.
– Tidligere fulgte branngatene fylkesgrensene, men heldigvis er de i senere tid endret til å heller følge naturens grenser.
Disse grensene kan for eksempel være at kystlinjen fører den nordgående kyststrømmen ut til havet, slik at det blir en lang vei for viruset å komme seg fra et anlegg til et annet. Det kan også være store øyer eller områder med sakte vannbevegelse, slik at viruset ikke kommer frem innenfor levetiden sin.
Oppdrettsanleggene koordinerer slaktingen
Forskningsprosjektet skal også se på de økonomiske konsekvensene av å regulere bruken av oppdrettsanlegg under sykdomsutbrudd.
Lars Gansel og hans kolleger har også testet viruset i laboratoriet. Slik har de funnet ut hvor stor mengde virus som trengs for å smitte en laks. Foto: Frøy Katrine Myrhol, NTNU
– Hvis havstrømmene går i en retning som gjør at et oppdrettsanlegg sprer viruset til andre, kan en mulighet være å slakte fisken. Det går også an å la være å bruke flere oppdrettsanlegg samtidig for å skape små branngater innenfor et produksjonsområde. Her kan forskning bidra med kunnskap om hva som er gode tiltak og hva som kan være lønnsom på sikt, sier Gansel.
Når viruset bryter ut, skal oppdretterne slakte all fisken i merdene – innhengingen laksen lever i – hvis det skjer i et område der PD skal bekjempes.
– I områder med store og små oppdrettsanlegg, kan de være uenige om når fisken skal slaktes, og ved hvilke anlegg det er nødvendig. Oppdretterne vil helst beholde fisken til den har vokst seg større for få mindre økonomisk tap. Med mer kunnskap om hvordan strømmene sprer viruset, blir det lettere å se hvor laksen bør slaktes først, for å hindre spredning til de andre, sier Gansel.
Forskerne vil derfor også vurdere økonomien i sykdomsforebyggende tiltak, og rangere kostnader etter tap og gevinst på kort og lang sikt.
Tar med seg forskningen i nye soneinndelinger
Det er innført nye soneinndelinger av myndighetene langs hele Norges kystlinje, og den første versjonen fra Fiskeri- og næringsdepartementet er allerede ute på høring. I tillegg er det også ute et forslag om en månedlig virusscreening av oppdrettslaksen. Styringsgruppa i forskningsprosjektet har fått tilbakemeldinger om at resultatene fra PD-forskningen blir vurdert i planleggingen.
– Resultatene våre har overføringsverdi til alle områder med oppdrettsanlegg i Norge. Vi håper derfor at forskningen vil kunne brukes i den fremtidige soneinndelingen for å hindre spredning av sykdom hos oppdrettslaks, sier Gansel.
