En brakteat på 0,085 gram. Til sammenligning veier en norsk krone 4,35 gram. Det er mer enn 50 ganger så mye. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU

Paven sa nei til norske mynter

Under store deler av middelalderen produserte Norge egne mynter. Men myntene imponerte ikke alltid hverken utenforstående eller nordmenn selv.

Førsteamanuensis Jon Anders Risvaag er spesialist på mynter fra middelalderen. Den han holder i hånda er på 0,085 gram, men er slett ikke den minste. Den er en brakteat.

Om mynter i Trondheim

– Denne mynten er fra tida under Sverre Sigurdsson, sier Risvaag fra Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet, og holder noe flatt, mørkt og smått.

Sverre var konge fra 1177 til 1202, fikk et godt ettermæle, men hadde også noen av verdenshistoriens minste mynter. De fleste av oss ville ha hatt trøbbel med å identifisere en. Risvaag gjør det på noen sekunder.

En av de minste brakteatene museet har er 0,042 gram, og er et fnugg av en mynt. De største er rundt 0,3 gram. Til sammenligning veier ei norsk krone 4,35 gram. Det er over 100 ganger så mye som den minste og drøyt 14 ganger så mye som den største brakteaten.

Dette er altså tilsynelatende ikke veldig imponerende greier i seg selv, men historien rundt er spennende.

15.000 brakteater

Brakteatene hadde som regel en enkel design, og var bare preget med et motiv på den ene av sidene. De kunne være runde, men også firkantede eller åttekantede.

Pave Johannes XXI ville ikke ha norske mynter. Illustrasjon: Wikipedia

– Vi vet ikke hvor mye disse brakteatene var verdt i samtida, sier Risvaag.

Linn Eikje Ramberg ved Stockholms universitet har undersøkt dette. Hun disputererte nylig.

Det er funnet nesten 15.000 brakteater i Norge, så de var neppe veldig verdifulle.

Finnes i kirker

De fleste av myntene er funnet i kirker. Hvorfor det?

– De fleste er nok mistet i forbindelse med ofringen ved høyalteret, mener Risvaag.

Svaret er altså at folk på den tida var minst like glepphendte og fomlete som noen av oss er i dag. De mistet mynter på gulvet når de skulle ofre dem, eller myntene havnet på gulvet et sted i prosessen etterpå, der de gjerne kunne trille ned i sprekker.

I ei mørk kirke var det neppe lett å se en liten mynt blant støvet og skitten på gulvet heller, så det var fort gjort å få den med seg med kosten for den som skulle feie gulvet etter ei messe. I Høre kirke i Valdres ble det funnet 359 mynter, hvor nøyaktig 100 ble funnet i ei grop bak høyalteret der sånt som havnet på kirkegulvet ble kostet nedi. Derfor lå myntene sammen med kyllingbein, glass og tøybiter og den slags.

I Lom kirke alene ble det funnet over 2000 mynter, i Mære kirke 575, i Dønna 527 og på Alstahaug 386. Så tenker du kanskje først at det var da voldsomt til sløseri, men sånn er det ikke.

– Det er jo bare snakk om to-tre mynter i året, påpeker Risvaag.

Kirker som er i flittig bruk lenge har, naturlig nok, også mange fomlefingre som er innom, og kanskje noen rygger som ikke bøyer seg lenge ned etter en mynt med mindre verdi.

Brakteater ble laget i Norge i flere hundre år. Sølvinnholdet var til tider nede i under 20 prosent. NTNU har en betydelig samling bak tykke panserdører. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU

For lite sølv

Sølvinnholdet i norske mynter varierte stort. Det begynte godt, for de tidligste myntene fra 995 hadde over 90 prosent sølvinnhold. Men enkelte herskere så sitt snitt til å knipe inn der de så det som nødvendig.

Under Harald Hardråde på midten av 1000-tallet lå sølvinnholdet nede i 30 prosent. På Eirik Magnussons tid på slutten av 1200-tallet kunne sølvinnholdet i andre mynter være helt nede i 6-7 prosent.

– Det er så lavt at myntene fra den tida ser svarte ut i dag, påpeker Risvaag.

I 1276 spurte erkebiskop Jon Raude pave Johannes XXI om hvordan han ville ha utbetalt skatten sin, og foreslo at de dårlige norske myntene skulle veksles inn i varer som kunne selges for utenlandsk sølv isteden. Paven var enig i dette. Istedenfor å ta imot norske mynter med lite sølv, ville han ha ordentlig valuta.

De norske myntene hadde altså fått for dårlig kvalitet til at overhodet for en ellers pengetrengende kirke ville ha dem.

– Det var jo helt genialt, mener Risvaag.

Siden andre nasjoner ikke ville ha de norske myntene, mens de samtidig var gangbar valuta i Norge, hadde kongen sikret seg fullstendig kontroll. Han kunne fortsette med å produsere mynter med lite sølv i, og tjene grovt på produksjon og pengeveksling.

Saken fortsetter under bildet.

En firkantet brakteat fra Håkon Håkonssons tid (1217-63). Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU

Lang pause i produksjonen

Men i 1387 var det slutt på norsk myntproduksjon. Norge var kraftig svekket og for lengst i ferd med å gå inn i en union med Sverige og Danmark. De norske myntene ble erstattet av i hovedsak svenske, danske og tyske.

Myntproduksjonen ble ikke gjenopptatt før nesten hundre år etterpå, i 1483. Retten til å slå mynt var del av kravet for at Norge skulle godkjenne kong Hans av Danmark som konge her til lands også.

I praksis ble produksjonen beskjeden da den startet på nytt, for kongen hadde produksjon i København og Malmö, og hadde ingen bruk for norske mynter. I Oslo skjedde ingenting og i Bergen ble det bare slått mynt i en kort periode. Bare erkebiskopen i Nidaros var interessert nok.

Jon Anders Risvaag er NTNUs myntekspert. Foto: Julie Gloppe Solem, NTNU

– Det var en bitteliten myntproduksjon, men den var veldig viktig som politisk statement, sier Risvaag.

Kirke og konge lå i lang maktkamp med hverandre. I Norge var erkebiskopen i Nidaros dominerende helt til reformasjonen og fordrivelsen fra landet i 1537. Dette markerer slutten på senmiddelalderen i Norden.

Erkebiskopens myntverksted i Trondheim ble funnet for noen år siden. Det kan du lese mer om her.

Lite på markedet

Risvaag tok en gang i tida doktorgraden på et arbeid om mynters rolle i middelalderens Trondheim. Men disse myntene er det bare noen få som kan mye om.

– Det er ikke så mange som samler på norske middelaldermynter, sier Risvaag.

Hovedgrunnen er rett og slett at det er dyrt og vanskelig. De aller fleste av myntene tilhører museer og offentlige samlinger, og det som er lovlig tilgjengelig tilhører funn fra 1800-tallet, før slike funn ble beskyttet i norsk lov.

For eksempel ble en heller skrøpelig brakteat fra Sverres tid nylig lagt ut på nettet. Den skal stamme fra det store Dæli-funnet i 1840. Prisen var drøyt 4000 kroner. Det er mye for 0,04 gram mynt med dårlig sølv, faktisk mer enn 100.000 kroner grammet.

Noen har i hvert fall endelig sett verdien i brakteatene. Det skulle paven ha visst.

18. november holder Jon Anders Risvaag to innlegg på Trondheim folkebibliotek. Først får Barneuniversitetet besøk med innlegget «Hva slags mynter hadde man i Trondheim i middelalderen», som er tilpasset barn fra seks til ti år. Deretter får de voksne sjansen med Vitenlunsj og innlegget «Mynten og byen – mynt og myntbruk i middelalderens Trondheim».

Kilde: Jon Anders Risvaag: Mynt og by. Myntens rolle i Trondheim by i perioden ca. 1000-1630, belyst gjennom myntfunn og utmynting. Avhandling for graden doctor philosophiae Trondheim, oktober 2006