Å lese om seg selv letter skammen

For 50 år siden fikk Jan Brøgger et universitetsstipend. Han kjøpte seg en gammel Volvo og satt kursen mot Sør-Italia sammen med sin kone og to døtre på fire år. Han hadde hørt at det fantes et gresktalende folk i området Calabria i Aspromonte, i Sør-Italia.

Brøgger, som senere ble en av Norges mest kjente sosialantropologer, hadde drømt om å kunne studere en liten italiensk landsby. Familien slo seg ned i den lille fjell-landsbyen Bova Superiore, et lite lokalsamfunn som klorte seg fast 900 meter over havet.

Det er ofte ikke enkelt å komme under huden på det folket eller den gruppen som skal studeres antropologisk. Slik var det også for unge Jan Brøgger.

I boken Folk uten land, kapittelet om Den greske minoriteten i Aspromonte, skrev Brøgger:

En dag banket det på døren i huset de hadde fått leie.

– Jeg heter Pietro Varese, og min mor har bedt meg gi dere denne vinflasken. Så gikk gutten. Da Brøgger fant ut av de uskrevne reglene rundt den lokale skikken med å gi og motta gaver, var isen brutt.

Studerte småbøndene

I løpet av de månedene Brøgger og familien bodde der, fordypet Brøgger seg i småbøndenes liv. Bøndene forundret seg over at Brøgger og hans kone Bodil hadde større interesse av å omgås dem enn de som de etter gammel skikk naturlig skulle ha et felleskap med, nemlig det jordeiende borgerskapet, byråkratene og de intellektuelle. Dette samfunnet var sterkt klassedelt, og bøndene var på bunnen.

Jan Brøgger ble raskt kalt il professore i dette bondesamfunnet, selv om han på dette tidspunktet var student og samlet inn stoff til sin doktorgrad.

Familien Brøgger og familien Varese fikk god kontakt, og har hatt et nært vennskap i alle år etter.

Ønsket stoffet oversatt til italiensk

Brøggers feltarbeid i Bova Superiore var grunnlaget for hans doktoravhandling: Montevarese. A Study of Peasant Society and Culture in Southern Italy.

For tre år siden ble den sveitsiske sosialantropologen Moritz Grasenack oppmerksom på Brøggers avhandling på engelsk. Han ønsket å få den oversatt til italiensk. Jan Brøgger gikk bort i 2006, så Grasenack tok kontakt med Institutt for sosialantropologi ved NTNU – som satte ham i kontakt med enken Bodil Brøgger.

I mai i år ble en italiensk versjon av boken lansert, med tilleggs-kapitler av Bodil Brøgger med hennes personlige minner, og Pietro Varese, som 50 år tidligere var den unge gutten som kom med velkomstgaven til antropologfamilien. Også et kapittel fra boken Folk uten land er med, skrevet av Jan Brøgger, etter en gjenvisitt i Calabria 40 år etter.

Moritz Grasenack er redaktør av boka, og den italienske sosialantropologen Giuseppe Ciancia oversatte den.

Tilgjengelig for de det angår mest

Nylig besøkte de NTNU i Trondheim i forbindelse med et seminar ved Institutt for sosialantropologi, og en utstilling ved NTNU Universitetsbiblioteket med bilder og tekst fra Brøggers feltarbeid.

En viktig motivasjon for Moritz Grasenack var å gjøre en historisk, etnografisk beskrivelse av et bondesamfunn på slutten av 60-tallet tilgjengelig for de det angår mest, nemlig de som ble studert, og deres etterkommere.

– Å lese om sitt samfunn for 50 år siden, og sammenligne med nåtiden, kan gi folk en dypere forståelse for hvorfor ting er som de er, hvorfor de reagerer og føler som de gjør, sier han.

– De forstår mer av det moderne samfunnet de lever i, fordi de gjenkjenner en del trekk som beskrives i den 50 år gamle avhandlingen. Mentalitet, rang og måter å omgås på. Slik blir det etnografiske og nå historiske studiet et verktøy for at de skal forstå seg bedre.

De fleste har reagert gjenkjennende på beskrivelsene av landsbylivet. Men litt faktadiskusjon har det blitt. Spesielt rundt slektskapsrelasjoner. En dame som var omtalt i boka, uten navn selvfølgelig, vekket stor interesse.

Ikke alle ønsket at boka skulle lanseres. Det kan være fordi de skjemmes litt fordi de ble sett på som ”primitive” og underlegne. Å komme fra et førmoderne samfunn, kan oppleves for noen som skamfullt. Selv om samfunnet i dag har blitt moderne, henger følelsen av underlegenhet, ære og skam, i.

Snakker gresk for turistene

Giuseppe Ciancia forteller at Bova Superiore har endret seg mye på 50 år. Tidligere var det et jordbrukssamfunn som drev med vinproduksjon, oliven- og korndyrking, og husdyrhold i de karrige fjellskråningene på rundt 900-1000 m over havet. Penger var lite i bruk, og livsoppholdet var basert på selvberging og dugnad. I dag er det et moderne samfunn. Det fins noen få husdyrholdere, men sauene går overalt, ingen bryr seg om det. I den grad det er jordbruk, gjøres det av innleide indiske jordarbeidere og billig arbeidskraft fra flyktninger.

Og turismen har inntatt området.

– Tidligere var det skamfullt å snakke gresk. Det ble sett på som et mindreverdig bondespråk. Gresk er nå hausset opp, til tross for at det nesten ikke brukes lenger, forteller Ciancia.

Denne renessansen for det greske er antagelig mest et skue for turistene. Og folkene virker nå stolte av den greske herkomsten som de tidligere ikke ville vedkjenne seg.

Grasenack kaller den greske oppblomstringen for et ”skuespill” som også dagens myndighetspersoner gjør seg bruk av. Det som før var assosiert med bønder og landløse, er nå blitt en del av den offisielle fortellingen, som gjentas ved enhver anledning.

– Folkene i Calabria er fortsatt fattige og føler seg underlegne, slik de gjorde da professor Brøgger gjorde sitt feltarbeid der. Landsbyene er fremdeles preget av ære, skam og makt, av mafiaen (N’Drangheta) og blodhevn (vendetta), og er et av de mest voldelige områder i Europa, med høy mordrate, forteller Grasenack.

Sonet for sin bror

Pietro Varese var altså sønn av en av Jan Brøggers viktigste informanter under feltarbeidet. Broren til Pietro hadde kommet i klammeri med en person i forbindelse med en jente, og det endte med at han tok livet av vedkommende. Broren flyktet, og Pietro ble tatt fordi han tilhørte familien. Pietro tok på seg skylden, og satt i fengsel i 16 år.

– Det var greit for ham, en slags ære for ham å ta straffen for broren, forteller Harald Aspen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialantropologi, NTNU. Aspen var med Bodil Brøgger til Italia og lanseringen av boka i mai i år.

– Etter at Pietro kom ut av fengsel gikk han inn i Jehovas vitner, og flyttet til Sveits. Han fortalte selv at han hadde to valg; enten å slutte seg til mafiaen, eller bryte alle bånd med sitt hjemsted. Til tross for at ugjerningen var sonet for, er faren for blodhevn fortsatt tilstede, sier Aspen.

Fortsatt på vakt

Pietro var tilstede under lanseringen av boka i mai, i Bova.

– Vi var redde for sikkerheten hans da han var med på lanseringen. Han kikket seg over skuldra hele tiden, forteller han, og påpeker at blodhevn og æresdrap i offentlig debatt i Norge i dag kun forbindes med islam. Men det er også fremdeles en del av deler av det italienske samfunn.

Pietros bror, som Pietro tok straffen for, ble selv drept noen år senere, etter at han hadde sluttet seg til mafiaen. Navnet på den calabresiske mafiaen, N’Drangheta, er for øvrig sammensatt av de greske ordene andrós (mann) og agathós (god, modig). Det er med andre ord en term for «menn av ære».

Verdien av etnografisk materiale

Harald Aspen reflekterer over verdien etnografiske beskrivelser kan ha i ettertid. Han syns dette er et interessant eksempel på hvordan etnografisk materiale kan komme til nytte, ikke bare for sosialantropologer, men også kildene og deres etterkommere.

Sosialantropologens klassiske metode er slik Jan Brøgger gjorde i Bova, å slå seg ned i et lokalsamfunn over lengre tid, etablere kontakt med befolkningen og delta så tett som mulig i dagliglivet deres. Slik oppnår antropologen å få en nær og detaljert kjennskap til hverdagsliv og fest, verdier, samhold og konflikt. Metoden kalles deltagende observasjon.

– Mange i Bova er fortsatt i dag imponerte over professorens deltakelse i livene deres for femti år siden, og over fremstillingen av dette i boka han skrev. Dette har nok mye med at gode antropologiske tekster, som denne, bidrar til å forstå samfunnet, uten å felle dom over hva som er bra og hva som ikke er det, sier Aspen.

– Kanskje bidrar boka til at den skammen som folk følte over sin posisjon og opphav, dermed avtar, og kanskje til og med erstattes av en stolthet.

– De mer negative sidene ved det calabresiske samfunnet – mafiaens fortsatte tilstedeværelse, æresbegrep og blodhevn, kan gjennom denne utgivelsen bidra til å sette i gang en åpen diskusjon om hva slags samfunn man ønsker i dagens Calabria. Dette vet jeg var en viktig motivasjon for de to sosialantropologene som står bak den italienske utgivelsen, avslutter Aspen.