Stress i reiret kan påvirke fuglene livet ut
Hvorfor får noen spurvefugler seks unger, mens andre får ingen? Hva har oppveksten å si for resten av livet? Fysiologisk stress i reiret kan faktisk påvirke DNA-et, og muligens fuglenes levetid.
TELOMERER: Det er ikke mer enn 10-20 prosent i snitt av reirungene hos spurvefugler som overlever fram til neste hekkesesong. Samtidig er det stor variasjon mellom ulike foreldre, noen kan kanskje få seks unger som overlever til neste år, mens andre får ingen. Dette forteller Thomas Kvalnes og Michael Pepke Pedersen ved NTNUs Senter for biodiversitetsdynamikk (CBD).
For å ha muligheten til å forstå mer av denne variasjonen, studerer de fugleunger ved å ringmerke dem.
Gode forhold i NTNU-fuglekassa
Ved NTNU Gløshaugen i Trondheim har de fulgt et blåmeispar, som til slutt la ti egg. De ble ruget i to uker. Så startet det virkelige arbeidet for foreldrene. Ikke mindre en ni unger klekket og skulle ha mat – samtidig.
Ungene til blåmeisen (som hører til spurvefamilien) vokste enorm raskt i reirperioden og gikk fra en vekt på under ett gram ved klekking til 10-12 gram da de var rundt 15 dager gamle. Det krever mye mat. I NTNU-fuglekassa virker foreldrene å ha hatt tilgang til gode næringsforhold, for alle ni ungene var i live og så ut til å følge normal vekst når de var 12 dager gamle.
- Les også: Kjenn igjen fuglelydene med en ny app
Ringmerker for å forske
Ved 12 dagers alder hadde ungene fått en god del fjær og regulerer kroppstemperaturen godt selv. Samtidig er de små nok til at de ikke blir skremt å flyver ut når en åpner lokket på fuglekassen. Dette er viktig å tenke på når en skal ringmerke fugleunger, for ringmerkingen må ikke påvirke fuglene negativt.
Alle ni ungene ble ringmerket med en metallring som har et unikt identitetsnummer. Det gjør at forskerne senere kan kjenne igjen individene og kan følge deres utvikling gjennom livet.
Ringmerking er en mye brukt metode innen forskningen. Foto: NTNU
Ringmerking er en mye brukt metode hos forskerne ved Senter for biodiversitetsdynamikk (CBD) ved NTNU.
Hva har oppveksten å si for resten av livet?
Ny forskning tyder på at de første dagene og ukene har stor betydning for hvordan resten av fuglenes liv former seg. I noen kull får ungene mye mat og vokser raskt, i andre kull er det tøffere konkurranse mellom ungene eller reiret er mer utsatt for vær og vind. Men forholdene i reiret kan faktisk etterlate seg et genetisk avtrykk i fuglene, nærmere bestemt på endene av kromosomene som utgjør DNA-et.
Her finnes de såkalte telomerene (av gresk; ”endestykker”), som beskytter DNA-et mot å brytes ned, forteller Kvalnes og Pedersen:
– Hver gang en celle deler seg må DNA-et kopieres, men hele DNA-stigen kan ikke kopieres og det går ut over telomer-strukturerne, som blir kortere for hver kopiering. Samtidig slites telomerene, hvis man utsettes for oksidativt eller fysiologisk stress.
- Les også: Kan leve lengre på landet enn i byen
Molekylær skjebnetråd?
Fugleforskerne Thomas Kvalnes og Håkon Holand sjekker blåmeisene i NTNUs fuglekasse. Foto: Michael Pepke Pedersen
Når telomerene blir for korte kan det gå ut over cellens funksjon og hele organismen kan rammes av aldersrelaterte sykdommer. Noen studier har vist, at fugleungenes telomerlengde kan forutsi hvor lenge de kommer til å leve. Som de skjebnetrådene nornene i norrøn mytologi klippet til for å bestemme menneskers livslengde.
Telomerene forkortes raskest tidlig i livet når ungene vokser fort og ved CBD undersøkes nå sammenhengen mellom gråspurvungers telomerer og deres livshistorier. Forskerne følger dem fra oppveksten i reiret til de selv blir foreldre og kanskje besteforeldre og inntil deres død.
Telomerer hos fugler og mennesker
– Mye av vår kunnskap om telomerer kommer fra studier av dyr i fangenskap eller laboratorier, men der er mye vi ikke vet om hvordan disse fundamentale fysiologiske prosesser fungerer under vanlig forekommende omstendigheter i naturen. Det kan forskningen på gråspurv ved CBD forhåpentligvis være med til å gi svar på.
– Telomerene hos fugler er identiske med dem en finner hos mennesker og alle andre virveldyr. Dette vitner om vårt felles opphav. Faktisk finnes telomer-mekanismer i alle organismer unntatt hos enkle bakterier og arkebakterier. Det er derfor tenkelig, at vår kunnskap om telomerdynamikk hos fugler kan overføres til mange andre organismer.
