Månevandrerne
Bare 12 amerikanere har gått på månen. Av disse er seks fortsatt i live. Tre av dem, «Buzz» Aldrin, Charlie Duke og Harrison «Jack» Schmitt, kommer til NTNU neste uke, for å snakke om menneskehetens fremtid i verdensrommet.
Da en New York Times-reporter i 2012 ba astronaut John Glenn fortelle hvordan han følte det rett før oppskytning, svarte Glenn raskt:
– Hvordan tror du at du ville føle det hvis du satt på toppen av to millioner deler bygget på rimeligste anbud og budsjett? spøkte han.
Glenn, den første amerikaneren som ble sendt i bane rundt jorden, var en pioner i romkappløpet som USAs president John F. Kennedy startet i mai 1961. Glenn døde i 2016.
Apollo 11-astronautene på vei til romskipet. Foto: NASA
Glenns svar fortalte noe om hvor komplisert og utrolig omfattende innsats som lå bak – da astronautene Neil Armstrong og Edwin «Buzz» Aldrin gikk inn i historien som de første menneskene som gikk på månen. De skjedde i juli 1969.
I ettertid kan vi tro at det ikke var så vanskelig å bygge raketter og sende mennesker til månen, men ser vi på historien til de bemannede romferdene får vi øye på hvor utrolig prestasjon det egentlig var.
Prøving og feiling
Store og små ting måtte utvikles og besluttes: bygging av raketter og romskip, valg av landingssted på månen, men også detaljer som hvordan det amerikanske flagget skulle kunne plasseres i en luft-tom ødemark måtte tenkes igjennom. Tidsplanen var stram. Mindre enn seks måneder før Apollo 11 ble sendt opp var månemodulen ennå ikke testet med folk om bord.
Apollo-astronautene satte igjen mange fotavtrykk på månen. Foto: NASA
Forberedelsene gikk alt annet enn glatt. Tidlig sendte NASA en rekke rekognoseringsraketter for å ta bilder av månens overflate (og overføre dem tilbake til jorden) for å finne mulige landingssteder.
Flere av rekognoseringsrakettene feilet. To bommet helt på månen, en av dem med 37.000 kilometer. Til slutt klarte fem raketter å sende tilbake nok bilder til at flere landingssteder kunne plukkes ut.
Under de tidligere forberedelsene opplevde programmet også en forferdelig katastrofe da astronautene Edward White, Roger B. Chaffee og Virgil «Gus» Grissom døde i en brann under testing av kommandomodulen for Apollo 1 i 1967.
Ikke mye forberedelser
Å sende mennesker til månen, vår nabo i verdensrommet, så ut til å være en umulig ting da president Kennedy først lanserte ideen i 1960. I 1969 klarte Apollo 11 å nå målet. Dette bildet viser månen fra Apollo 13. Foto: NASA
The New York Times dekket landingen hvor det første mennesket satt sin fot på månen. Avisa brukte ord som: realiseringen av århundrer med drømmer, oppfyllelse av et tiår med streben, en triumf av moderne teknologi og personlig mot, den mest dramatiske demonstrasjonen av hva mennesker kan gjøre hvis de bruker hjernen og ressursene med målbevisst besluttsomhet.
Til tross for store ord ble månelandingen faktisk kun forberedt gjennom fire andre bemannede Apollo-ferder, hvor astronauter øvde på de forskjellige manøvrene som ville være nødvendig for å sende en mann til månen og bringe ham tilbake.
Raskt over
Slik så det ut inni Apollo 11 Lunar Module. Bildet viser astronaut Edwin Aldrin. Det er tatt av Neil Armstrong. Foto: NASA
Apollo-programmet fortsatte bare tre år etter Armstrong, Aldrin og Collins’ hadde besøkt månen. Og det var ikke fritt for store problemer: Apollo 13 måtte avbrytes etter at en av oksygentankene eksploderte, men mannskapet ble brakt trygt hjem.
Alt i alt har bare 12 menn gått på måneoverflaten. Seks av dem er fortsatt i live. Tre av dem, «Buzz» Aldrin, Charlie Duke og Harrison «Jack» Schmitt, kommer til Trondheim i juni for å snakke om fremtiden for romferder og muligheten for å sette en mann på Mars.
Men én ting kan man undres over: Hva slags type mennesker setter seg frivillig «på toppen av to millioner deler bygget på rimeligste anbud og budsjett»?
«Buzz» Aldrin
Buzz Aldrin ved Tranquility-basen. Foto: NASA
19 minutter etter at Neil Armstrong først satte foten på månen, var det oberst Edwin E. «Buzz» Aldrin sin tur. Han hoppet ned fra stigen til den insektlignende månelandingsmodulen og ned den siste meteren til månens pulveraktige overflate.
I 2014, da Aldrin snakket om månelandingen, sa han: «Da det var min tur til å hoppe ut, husker jeg fra sjekklisten at vi skulle være nøye med å lukke luken, men være forsiktig så vi ikke låste den».
Hans mest berømte utsagn er kanskje beskrivelsen av landskapet rundt månelandingsmodulen, som han kalte «magnificent desolation» eller «praktfull ødemark».
Buzz Aldrin på månen. Foto: NASA
Aldrin virker nesten som om han var forutbestemt til å bli en astronaut. Faren, oberst Edwin Aldrin sr., studerte fysikk med Robert Goddard, anerkjent i USA som far til de moderne rakettene. Aldrin sr. kjente Orville Wright, mens pikenavnet til Buzz Aldrins mor var Marianne Moon.
Aldrin, født 20. januar 1930, fulgte farens vei og fikk seg en karriere i militæret. Han ble uteksaminert som tredje beste i sin klasse ved United States Military Academy i West Point. Han sluttet seg til spirende US Air Force og var jagerpilot under Koreakrigen. Deretter tok han sin doktorgrad i romfart ved Massachusetts Institute of Technology. Avhandlingen hans tok for seg hvordan to objekter kan møtes i verdensrommet. I oktober 1963 ble han tatt opp i den tredje gruppen av astronauter NASA rekrutterte.
Firkantet streiting
Like etter månelandingen ble astronautene fra Apollo11 intervjuet i Life Magazine. Aldrin ble karakterisert som den «beste vitenskapelige hjernen i verdensrommet».
Charlie Duke er antagelig like kjent for å være stemmen fra Houston under Apollo 11, som han er for at han gikk på månen under Apollo16. Foto: NASA
En av kollegene hans sier Aldrin tok med seg en regnestav da han fløy med Gemini 12. Aldrin fikk faktisk bruk for regnestaven. Radaren på Gemini 12 virket ikke ordentlig, men Aldrin greide manuelt å beregne manøvrene, en prestasjon som bidro til kallenavnet Dr. Rendezvous.
Den samme artikkelen i Life Magazine siterte også en ikke navngitt astronauts kone. Hun sa at Aldrin var en firkantet streiting.
– Hvis Buzz hadde fått viljen sin, ville kodenavnene for romfartøyet Apollo 11 vært hentet fra bokstaveringsalfabetet ord for A og B: Alfa og Bravo. I stedet fløy astronautene i kommandomodulen «Columbia» og månelandingsmodulen «Eagle», som speilet amerikanernes stolthet og nasjonalfølelse.
Magnificent Desolation
Aldrin var god til å holde hodet kaldt. Etter at astronautene hadde gått på månen, oppdaget de at de hadde klart å skade en del av strømbryteren som kontrollerte oppstigningsmotoren – som var billetten deres hjem. Som han skrev i selvbiografien «Magnificent Desolation» kom Aldrin på at han hadde en mulig løsning i en lomme på romdrakten.
Apollo 16 på månen, med astronaut Charlie Duke og Lunarmodulen. Foto: NASA
– Jeg hadde en tusjpenn i skulderlommen i drakten min som kunne løse problemet. Etter å ha utsatt nedtellingsprosedyren et par timer, gjorde jeg et forsøke på å sette pennen inn i den lille åpningen hvor strømbryteren skulle ha vært, og presset den inn. Bryteren holdt. Vi skulle da få til å ta av fra månen!
Aldrin forlot NASA i 1971 og fortsatte å jobbe i Luftforsvaret som offiser, senere som en sivil leder. Men han slet med depresjon og alkoholisme, ifølge boka hans «Magnificent Desolation». I et intervju med New York Times i 2009 sa han:
– Jeg arvet depresjon fra min mors side av familien. Hennes far begikk selvmord. Moren begikk selvmord året før jeg dro til månen.
I en alder av 87 år er Aldrin frittalende om at USA må lede den internasjonale innsatsen for å etablere en menneskelig koloni på Mars.
Apollo 16 hadde med seg en Lunar Rover. Med denne kunne astronautene utforske mer av måneoverflaten. Foto: NASA
– Vår jord er ikke den eneste verdenen for oss lenger, skrev han i en debattartikkel i 2013. – Det er på tide å oppsøke nye grenser.
Charles Duke nr ti
Mens folk flest kan navnet på de to første astronautene som gikk på månen, er navnene på de påfølgende månevandrerne mindre kjent. Charles «Charlie» M. Duke jr. var den tiende personen som gikk på månen i 1972, men han er nesten helt sikkert mer kjent for å være stemmen til Mission Control i Houston under månelandingen med Apollo 11.
Da Neil Armstrong annonserte sin trygge ankomst ved å si «Houston, Tranquillity Base here. The Eagle has landed», så var det Duke som svarte: «Roger Tranquillity, we copy you on the ground. You’ve got a bunch of guys about to turn blue. We’re breathing again. Thanks a lot.»
Duke bidro også uforvarende til bemanningsendringer på den skjebnesvangre Apollo 13. Han var reservepilot for månelandingsmodulen til Apollo 13, og ble smittet av røde hunder fra barnet til en venn. Dermed ble hele hovedmannskapet utsatt for smitten.
Derfor trakk NASAs leger Ken Mattingly fra hovedmannskapet, fordi han var den eneste som ikke var immun mot sykdommen. De sendte Jack Swigert i hans sted. Da Apollo 13 streiket, jobbet Mattingly og Duke sammen i romfartøy-simulatoren på bakken for å finne ut hvordan de skulle ta det ødelagte romfartøyet tilbake til jorden.
Fra jagerpilot til astronaut
Straks USA begynte å sende folk ut i verdensrommet i 1961 sa Duke sa at han ville bli astronaut. Han var jagerpilot i Luftforsvaret. Derfra ble han sendt til Massachusetts Institute of Technology for å ta en høyere grad. Deretter begynte han ved Air Force Test Pilot School.
Harrison “Jack” Schmitt i Lunarmodulen etter å ha vært på måneoverflaten under Apollo 17. Med Lunar Rovers kunne astronautene komme seg rundt på månen, men kjøretøyet rotet opp masse støv. Det forklarer hvorfor Schmitts hvite månedrakt på bildet er grå. Foto: NASA
To måneder senere sto det en annonse i avisen: «NASA leter etter flere astronauter. Vennligst søk». Det gjorde han.
– Jeg elsker oppdagelser og jeg elsker eventyr, sa han i en video da han ble tatt inn i South Carolina Hall of Fame. – Jeg meldte meg frivillig bare for spenningens skyld.
Da Duke endelig fikk dra til månen med Apollo 16, ble Apollo-programmet faset ut. De største tekniske utfordringene var løst. Under Apollo 15 i juli 1971 tok astronautene med seg en «moon buggy», kjøretøyet Lunar Rover Vehicle på 210 kilo.
Likevel måtte NASA nesten avbryte Apollo 16 én time før astronautene skulle lande på månen. Det skyldtes problemer med motorvibrasjoner i kommandomodulen, styrt av ingen ringere enn Ken Mattingly. På dette tidspunktet var kommandomodulen «Caspar», med Mattingly i, og månelandingsmodulen «Orion», med Duke og John Young, allerede separert og flere kilometer fra hverandre.
Saken fortsetter under videoen
– Hjertene våre sank. Hvis hjertet ditt kan synke til bunnen av støvlene i null gravitasjon, gjorde våre det. Der var vi, etter to år med trening, 386.000 kilometer unna jorden, en time før landing i en bane der vi kunne se ned på landingsstedet, 13 kilometer under oss. Og NASA var i ferd med å si at vi måtte komme hjem. Det var det vi trodde skulle skje, fordi ifølge reglene skulle vi da avbryte, sa Duke.
Men nok en gang klarte folkene på bakken å finne en løsning. Oppdraget gikk videre som planlagt, selv om de ble forsinket med 6 timer.
Samlet månestein
Apollo 16 involverte et tre-dagers opphold på månen og tre forskjellige utflukter på måneoverflaten. Alt i alt gikk Duke og Young hele 20 timer og 14 minutter på måneoverflaten. De samlet 95,8 kilo månestein. Til sammenligning samlet Armstrong og Aldrin, som var på overflaten i 2 timer og 31 minutter, 20 kilo materiale.
Duke pensjonerte seg til slutt fra både NASA og det militære. Da han sluttet var han brigadegeneral i Luftforsvaret. Og hadde vendt seg mot kristendommen.
Han snakker fortsatt om hvor sterk opplevelsen var. Ikke bare å besøke månen, men å se jorden på avstand. Under måneferden, 26.000 kilometer fra jorden, fløt planeten vår forbi vinduet hans i kommandomodulen.
– Du kunne se hele jorden. Det var det mest imponerende jeg noensinne hadde sett. Den var fantastisk vakker, sa han i 2009.
– Et fotografi kan ikke gjengi følelsen du får når du innser at du ser hele jorden, hele sirkelen av jorden. Det var bare denne juvelen jorden, omsluttet av verdensrommets mørke.
Harrison «Jack» Schmitt
Forsker og astronaut Harrison H. «Jack» Schmitt var den eneste astronauten som fikk utviklet sin interesse for verdensrommet mens han var student i Norge.
Astronaut Harrison “Jack” Schmitt med det amerikanske flagget, under Apollo 17. Merk jorden i bakgrunnen, 400 000 km unna. Foto: NASA
I 1957 var Schmitt Fulbright-stipendiat ved Universitetet i Oslo da russerne sendte opp Sputnik.
– Det gjorde meg virkelig oppmerksom på hvor viktig verdensrommet nesten helt sikkert ville bli for menneskeheten i fremtiden, sa han i 1999.
I 1964, etter at han hadde fullført sin doktorgrad i geologi ved Harvard og jobbet ved US Geological Survey, bestemte han seg for å søke seg til den første gruppen av vitenskaps-astronauter som skulle velges ut av NASA.
– Jeg kan huske følelsen den gangen. Hvis jeg ikke søkte, ville jeg nesten helt sikkert angre den dagen mennesker faktisk dro til månen, uansett hva som skjedde med søknaden min.
Kald krig
Målet med måneferdene må først og fremst ses som et geopolitisk spill: Kennedy var opptatt av å vinne romkappløpet. Det var kald krig og han var redd for at russerne skulle erobre verdensrommet og bruke kunnskapen i militær sammenheng.
Men for forskere ga månen spennende informasjon, både for å forstå jordens historie, og for å forstå hvordan månen selv ble dannet. Den lufttomme, livløse overflaten er et perfekt sted for å bevare bergarter – og gjør den til et perfekt sted å sende en geolog.
Likevel var det ikke sikkert at Schmitt eller noen av de seks andre forskerne som var blitt valgt til astronautprogrammet i 1965, ville få bli med på en Apollo-ferd. Men da NASA kansellerte Apollo-programmet og gjorde Apollo 17 til den siste ferden til månen, samlet geologer seg bak Schmitt og fikk med hell presset NASA til å la ham bli med.
Kenguruhopping og sang på månen
Som en del av astronautplikten lærte Schmitt Apollo-mannskapene hvordan de skulle ta steinprøver på månen og gjøre observasjoner. Han kunne også studere prøvene som ble tatt med tilbake fra månen. Han jobbet så iherdig med månesteinene at han angivelig kunne navngi dem etter nummer etter hvert som han zoomet forbi tilsvarende bergarter med månebilen senere.
Ikke overraskende satte de to siste mennene på månen alle slags rekorder: de kjørte lengst i månebilen – 30 kilometer. De samlet inn hele 110,4 kilo steiner og tilbragte mer enn 22 timer på månens overflate. Schmitt og oppdragssjef Gene Cernan tok seg også tid til å leke på månen, der gravitasjonen er en sjettedel av jordens, med kenguruhopping og med å late som om de føk ned en bratt skråning. Schmitt sang også en munter sang mens de vandret på månen og samlet steiner.
Tiår senere, da han reflekterte over Apollo-programmet, bemerket Schmitt at utbyttet av programmet gikk langt utover de betydelige geologiske funnene som han og de andre astronautene kunne bidra til gjennom observasjoner og prøver.
– Apollo hadde egentlig to store fordeler for menneskeheten. Den ene er at det viste at frie menn og kvinner som står overfor en utfordring, kan lykkes i et politisk og teknologisk kappløp som mye handlet om å bevare friheten på denne planeten.
Den andre fordelen mener Schmitt ikke er utnyttet ennå. Månen har ressurser som en dag kan bli brukt av menneskeheten. Han henviser til hva som har skjedd da oppdagelsesreisende ble sendt til ukjente land og områder og kom hjem med kunnskap og ressurser som kunne tas i bruk årevis etterpå. For eksempel da den amerikanske presidenten i 1804 sendte Meriwether Lewis og William Clark ut for å utforske ukjent land vest i USA, det såkalte Louisiana Purchase.
Schmitt forlot NASA for å stille som kandidat for det amerikanske senatet, hvor han tjenestegjorde i en periode. Han har siden jobbet som konsulent og hatt en rekke offentlige oppdrag. Også han ser frem til dagen da menn – og kvinner – igjen står på jordens nærmeste nabo.
