Derfor er isgrottene på Svalbard trygge å besøke

En isbre dannes når det faller mer snø om vinteren enn det som smelter om sommeren. Isbrelagene er som årringene i et tre, og er isbreens historiebok. I noen lag er det mange luftbobler. I andre lag er isen glassklar, mens andre lag er fylt med steiner og forteller om år med skred.

Over halvparten av Svalbard er i dag dekket av isbreer. I Longyearbreen finnes det isgrotter som forteller historien om da Svalbard var uten is. Det forteller professor Ivar Berthling hos Institutt for geografi ved NTNU.

Planter vokste inn i breen

I grottene i Longyearbreen har man helt i bunnen av breen funnet planter og gammel jord som er bevart under breen fra tiden da breen var mindre. Plantene har vokst opp og inn i isen da breen kom dit.

– Dette skjedde for noe over 1000 år siden. I løpet av den første perioden etter siste istid har det trolig vært mye mindre breareal på Svalbard. I fastlands-Norge er det ikke mange breer som har vært der gjennom hele perioden etter siste istid. For seks til åtte tusen år siden var det veldig få breer, også i Norge. Det var mange færre breer da enn vi har i dag, sier Berthling.

Han mener derfor at det ikke vil være noe nytt å ha et Svalbard med få breer.

– Men det er klart at vi er i en situasjon hvor vi ser veldig store endringer på Svalbard. Alle konsekvensene av dette vet vi ikke helt, sier Berthling.

Strålingsbalansen endres når isen smelter

Det er høye lufttemperaturer og høy stråling som gjør at isen smelter.

– Problemet er at breene er et element i klimasystemet. Når isen smelter så endres strålingsbalansen, noe som igjen driver klimaet til en varmere situasjon. Det er mange slike koblinger som er skumle.

– De aller fleste breene i verden trekker seg tilbake. Det gjelder også breene på Svalbard, men det er ikke sånn at breene på Svalbard umiddelbart står i fare for å forsvinne. Det er fortsatt store områder hvor bre nydannes i dag, og som ligger over det vi kaller likevektslinjen til breene, hvor det kommer mer snø enn det som smelter om sommeren, sier Berthling.

Spesielle grotter på Svalbard

På Svalbard er det mulig å gå inn i isbreene om vinteren fordi breene er kalde. På fastlandet i Norge er breene mykere, og gir ikke samme mulighet til å se seg om inne i isen.

– Grottene vi har på Svalbard er spesielle. Normalt vil vannet i isen lett finne vei inn i isen. Det som smelter på overflata vil finne vei gjennom sprekker, og inn i isen.

– Men hvis isen er kald, sånn som på Svalbard, så har vannet vanskelig for å finne veien inn i isen. Da begynner vannet å renne på overflaten istedenfor, og så lages det en kanal som smelter seg dypere og dypere inn i isen, år etter år, og så vil den lukke seg på overflaten etter hvert. Kanalen kan også finne veien helt til bunnen av isen, men kanalene vil ikke lukke seg helt. Derfor kan man gå inn i kanalene på vinteren, sier Berthling.

Breene frosset fast i bakken

På Svalbard er mange av isbreene frosset fast i underlaget, og vil ikke forme landskapet slik breer kan gjøre andre steder hvor det er varmere.

Her kan du se en lengre video fra vandring i grottene:

– De aller fleste breene er tempererte og har vann ved sålen, og de glir langs sålen, og vil kunne slipe på underlaget. Det er en veldig spesiell situasjon på Svalbard med at klimaet er kaldt, og breene er kalde tvers igjennom og frosset fast i sålen. Da vil de bevare landskapet istedenfor å danne det, sier Berthling.

Høsten 2016 måtte flere innbyggere i Longyearbyen evakuere fra hjemmene sine på grunn av jordras. Det skyldes at været er våtere og varmere. På Svalbard er bakken frosset hele året. Det heter permafrost. Om sommeren tiner det øverste laget. Nå skaper den varme vinteren endringer i temperaturen i permafrosten, og bakken tiner dypere om sommeren.

Permafrosten tiner

– Permafrosten har vi på nesten hele Svalbard. Temperaturmålinger viser at den har endret seg dramatisk de siste årene. Det laget som ligger oppå permafrosten, blir tykkere. Isen inne i bakken er i ferd med å smelte ut. Permafrosten tiner, sier Berthling.

Dette skaper økt risiko for de som bor i Longyearbyen.

– Det har vi sett flere ganger i høst og vinter med jordras. Det har da vært veldig mye nedbør, og samtidig et tykt aktivt lag oppå permafrosten med mye smelting av isen. Da blir det mye vann i bakken. Det er en typisk situasjon for utløsning av skred. Slik som bebyggelsen i Longyearbyen ligger, så er den rett i bunnen av skråninger. Snøskred har vi dessverre sett konsekvensen av forrige vinter da to mennesker døde, men også jordskred kan være en risiko for bebyggelsen. Men så lenge man har en varslingstjeneste som fungerer så tror jeg situasjonen er relativt trygg, sier Berthling.