Stilfulle slukhalser i bærtreet
De er eksotiske skjønnheter fra nordøst. Sidensvansene er her.
SIDENSVANS: Bølgende ringing av sølvklingende triller i brusende kor fra en fugleflokk en høstdag forteller oss at de første sidensvansene har kommet. Hvor lenge blir de og hvor drar de?
Sidensvansen er trostestor og er svært vakker. Den kjennes straks på rødbeige drakt og stor fjærtopp på hodet, svart øyemaske og svart strupeflekk. Fuglene har praktfulle røde og gule tegninger på vingene og stjerten, noe ingen andre norske fugler har. (4. nov. 2012. Noen av en flokk på ca. 50 fugler). Foto: Olav Hogstad, NTNU
Sidensvansene forbindes gjerne med vinter. De kommer flokkvis, som oftest i oktober, og blir hos oss et par måneder før de fleste drar videre mot sør. Med sine relativt lange vinger og korte stjert, kan de på litt avstand minne om stær som flyr i tette flokker.
Spiser daglig sin egen kroppsvekt
Sidensvansene besøker hager og parker hvor de spiser bær av mange slag, særlig rognebær. Men de tar også bær av hagtorn, berberis og hegg og einer.
Fuglene er noen skikkelige slukhalser som daglig kan spise flere ganger sin egen kroppsvekt.
Vandringer
Sidensvansene har et nomadisk levevis og legger ut på vandringer styrt av tilgangen på næring utenom hekketida. Mens fuglene stort sett spiser insekter i hekketida, er det bær og frukt som utgjør hovedføden høst og vinter.
Holarktis
En dyregeografisk region som stort sett omfatter Nord-Amerika og Eurasia med unntak av India og Sydøst-Asia.
Sidensvansen er en holarktisk art, og en av de mest typiske fugleartene i de nordlige barskogene i Eurasia.
Den hekker i et belte fra Nord-Norge og gjennom Russland, samt i Alaska og vestre halvdel av Canada. Den europeiske bestanden er stor, men fluktuerer mye og ble i perioden 1990-2000 estimert til mellom 130.000 og 700.000 hekkende par.
Noen begynner å forlate de nordligste hekkeområdene allerede i slutten av august, men de fleste drar i september og oktober.
Sidensvansene forflytter seg gjerne over et stort område. Foto: Thinkstock
I motsetning til andre trekkfugler, holder ikke sidensvansene seg i vinterområdet vinteren gjennom. De drar som oftest videre når den lokale bærmengden er i ferd med å bli spist opp.
Sjelden vinteropphold samme sted
Sidensvansene er kjent for å endre vinteropphold fra ett år til neste, ofte områder som ligger langt fra hverandre.
Fugler fargeringmerket om vinteren i Nordøst-Skottland er senere sett i Norge og i andre skandinaviske land vinterstid.
En fugl merket om høsten i Polen ble neste vinter fanget i Øst-Sibir, omtrent 5500 kilometer unna. To fugler merket om vinteren i California ble sett neste vinter i Alabama, rundt 3100 kilometer unna. En annen, merket i Sørvest-Canada, ble vinteren etter fanget 1200 kilometer lenger sør.
Store flokker
Sidensvansene opptrer ofte i store flokker. I en mindre region i Sørvest-Tyskland holdt det vinters tid rundt 34.000 fugler, og ved en masseinvasjon i Nord-Amerika i 1908 ble det i et belte på 60-90 meters bredde registrert en flokk som brukte 2-3 minutter for å passere over observatørens hode.
- Les også: Dette vil kresne damer ha
Hekker også i Norge
Sidensvansene kan holde sammen i store flokker. Foto: Thinkstock
Sidensvansen er en relativt sjelden hekkefugl hos oss, men sees stort sett årlig om sommeren fra Nord-Trøndelag og videre nordover, og det antas at det er faste, men fluktuerende bestander av hekkende fugler. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det årlig hekker mellom 100 og 2000 par i Norge.
Enkelte år opptrer den nærmest invasjonsartet høst og vinter for så å forsvinne igjen på våren. Også sommers tid kan det dukke opp uvanlig mange; i 2004 ble flere sidensvanser sett på forsommeren i Nordland, og det ble konstatert hekking flere steder i fylket.
I årene 2008 til 2014 er det registrert 34 hekkinger, de fleste fra Trøndelagsfylkene og nordover.
Navnet
Det norske navnet sidensvans sier lite om fuglens utseende. Artens vitenskapelige navn, Bombycilla, kommer av det greske bombyx som betyr silke og sikter til den silkeaktige fjærdrakten.
På dansk heter den silkehale, på svensk sidensvans som også betyr silkestjert. Også enkelte steder i Norge blir den kalt silkestjert.
Olav Hogstad er professor emeritus ved Seksjon for naturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet.
