Å kutte matsløsing er bedre enn biogass
Det er mye bedre å hindre at folk kaster mat enn å gjenvinne matavfallet. Men Norge bruker fortsatt mye penger på biogassanlegg for gjenvinning.
SLØSING: Gjør om dine gamle bananskall og gårsdagens middagsrester til biogass. Det høres ut som en vinn-vinn-situasjon for både deg og miljøet: Du trenger ikke å føle deg skyldig for å ha kokt for mye pasta, og bruk av biogass reduserer CO2-utslippene når det erstatter fossilt brensel.
Men en ny studie fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) viser at det ikke er så enkelt.
For første gang har forskere sammenlignet fordelene ved å gjenvinne matavfall mot fordelene ved å hindre sløsing. Hele Norge er brukt som case. Forskningen viser at forebygging av sløsing gir de beste resultatene.
Det kan være vanskelig å bedømme hvor mye mat å gjøre for en fest. Men å kutte matavfall er et viktig tiltak folk kan ta for å redusere klimapåvirkningen. Foto: monkeybusinessimages/Thinkstock
Flere fordeler
Det gir større energigevinst å oppmuntre folk til å jobbe hardere for å kutte matavfallet sitt i stedet for å samle inn matavfall og gjøre det om til biogass.
Like viktig er det at det å redusere matavfallet også bidrar til å redusere bruken av fosfor, som er et stadig sjeldnere plantenæringsstoff som er en viktig del av gjødsel. Dette er viktig fordi hele en tredjedel av all mat som produseres globalt ender som avfall.
–Arbeidet vårt viser at vi bør prioritere å forebygge matavfall. Vi sparer mest gjennom en kombinasjon av forebygging og gjenvinning, sier Helen Hamilton, stipendiat ved Program for industriell økologi ved NTNU.
«Best før» og «Holdbar til» forvirrer
Hamilton og kollegene ved Program for industriell økologi brukte Norge som en casestudie for å vurdere kostnadene og fordelene ved å resirkulere matavfall målt opp mot det å hindre det.
Gruppen så på det de kalte «unødvendig matavfall», eller mat som burde vært spist, men som av ulike grunner ender som avfall. Begrepet omfatter ikke uunngåelig matavfall, slik som bein, skjell, skrell og kaffegrut.
Da de så over alle segmentene av matproduksjon og matforbruk, fant de at 17 prosent av all mat som ble solgt ble kastet. Mesteparten kastes på forbrukernivå, blant annet på grunn av forvirringen som skyldes merking, skrev forskerne i en artikkel i Environmental Science and Technology publisert sent i fjor.
Forbrukerne blir flinkere til å lese etiketter, men de fortsetter å bli forvirret av forskjellen mellom “best før” og “holdbar til”. Foto: Fuse/Thinkstock
Problemet er forskjellen mellom «best før» og «holdbar til».
–Forbrukerne tar ofte feil av datostemplingen. «Holdbar til» brukes for lett bedervelige varer som utgjør en risiko for menneskers helse hvis den blir konsumert etter en viss periode. «Best før»-datoen indikerer bare at kvaliteten på maten reduseres, men ikke sikkerheten, skriver Hamilton og kollegene. – Dette gir en betydelig mengde matavfall på husholdningsnivå.
Fosfor, det oversette næringsstoffet
Forskergruppen har også sett på hvordan matavfall berører fosforbruket i landbruket.
De fleste folk vet ikke at fosfor, som i hovedsak kommer fra fosfatholdig stein, er en begrenset ressurs som primært er konsentrert i geopolitisk ustabile regioner, inkludert Marokko og Vest-Sahara. Det er et grunnstoff, så det kan ikke skapes. Det er også absolutt nødvendig for matproduksjon, og kan ikke erstattes av noe annet.
En doktorgradsavhandling fra Linköping Universitet i Sverige i 2010 fant at veksten i den globale befolkningen, kombinert med økt matetterspørsel, vil føre til en økning i fosforetterspørselen med 50-100 prosent innen 2050.
Forskergruppen sammenlignet hva som skjer med fosforbehovet hvis vi kan unngå matavfall og om vi resirkulerer det.
Den fant at Norges behov for å importere fosfor gikk ned med 14 prosent om sløsingen stanset.
Dersom alt matavfallet isteden ble gjort om til biogass, ville behovet for å importere fosfor også gå ned med 6 prosent, men det er et teoretisk maksimum, og ville bare være sant hvis absolutt alle rester fra biogassbehandling gikk tilbake til jordbruksjord som gjødsel. Det er ikke praksis i dag.
–Dette gjenspeiler ikke på noen måte en sannsynlig fremtid. Bare minimale mengder av matavfallet som produseres i dag går tilbake til jordbruksjord. Mange faktorer spiller inn, sier Hamilton.
En grunn er at bønder er ikke så ivrige etter å bruke biogassrester til erstatning for fosfor.
Helen A. Hamilton er stipendiat ved Program for industriell økologi. Foto: NTNU
Biogass er bra, men forebygging er best
Noen av Norges største byer, som Oslo og Tromsø, samler inn matavfall i egne grønne poser som kan sorteres fra avfallsstrømmen ved hjelp av optisk sortering. Mens Tromsø komposterer avfallet, har Oslo et eget biogassanlegg som dels er avhengig av blant annet matavfall som samles inn i byen.
Noe av gassen som lages i Oslo blir brukt i 36 busser som er laget for å gå på biogass. Det fikk Oslos busselskap Ruter til å hevde at «nå kjører bussen på ditt bananskall».
Selv om dette høres ut som en god ting, det reduserer faktisk behovet for fossilt brensel, brukes det mer energi på å hente matavfallet og behandle det enn den energien vi ville spart hvis folk ikke kastet så mye potensielt spiselig mat, fant Hamilton og kollegene.
Det er bra å kompostere eller resirkulere matrester som ikke kan spises, men alt for ofte maten vi kaster kunne bli spist hvis vi hadde planlagt bedre. Foto: Thinkstock
Å redusere etterspørselen etter dyre- og planteprodukter ved å sløse mindre resulterer nemlig i mindre energibruk både ved produksjon og avfallsbehandling.
Hvorfor satser vi på resirkulering?
Når vi ser de åpenbare kostnadene ved innsamling av matavfall og det å bygge biogassanlegg, går det an å spørre hvorfor vi ikke ser en mer samordnet innsats for å redusere matavfallet i Norge.
Hamilton sier det er to grunner til dette.
Den første, sier hun, er at selv om det pågår en viss innsats i Norge for å kutte matavfall, har vi ingen klare mål på nasjonalt nivå. Det gir mindre oppmuntring til å satse på å kutte matavfall.
Den andre grunnen er langt mer subtil, og forteller noe om hvordan samfunnet vårt fungerer.
–Samfunnet er tilrettelagt for å favorisere gjennomstrømningen av materialer, med produksjon av omsettelige varer, som mat og biogass, som gir lønnsomhet for bedrifter. Derfor frister det å prioritere å bruke matavfallet til energigjenvinning fremfor å forhindre at vi skaper matavfall, skrev forskergruppen
Biogass får penger
Resultatet av dette ser du igjen i bruken av offentlige penger. For eksempel har Norge en klar biogass-strategi med klare mål. I det norske statsbudsjettet for 2015 bevilget myndighetene 10 millioner kroner til pilotprosjekter og forskning rundt biogass, som en måte å bidra til å nå disse målene.
De nye prosjektene er ikke helt avhengige av matavfall som råstoff. Men i løpet av de siste tre årene har vi fått to norske biogassfasiliteter som er spesielt bygget for å ta imot matavfall og annet organisk avfall. De har en kapasitet til å behandle 70.000 tonn avfall per år. Statlig støtte til de to anleggene er mer enn 9,3 millioner kroner. Landets største forebyggingsprosjekt, kalt ForMat, ble avspist med 700 000 kroner. http://matsvinn.no
Forskergruppen mener en grunn til dette misforholdet kan være at politikerne har for snevert fokus. Det ser bare på matavfallet i seg selv og tar ikke hensyn til kostnadene ved å produsere maten. Da kan det fort se ut som om det å produsere biodrivstoff er mer energieffektivt enn det egentlig er.
En annen risiko ved å prioritere resirkulering er at du kan bli avhengig av at folk sløser for å kjøre biogassanleggene.
–Det er viktig at vi løser disse problemene nå, for det er en faktisk risiko. Hvis vi prioriterer matavfallsgjenvinning og bygger opp fasiliteter for produksjon av biogass, risikerer vi havne i en fastlåst situasjon der vi trenger avfall. Det er helt klart ikke en del av en bærekraftig fremtid.
Se video (på engelsk):
