Kongen og dronningen fra Lewis-brikkene. Funnet på Hebridene, men kanskje laget i Trondheim på 1100-tallet. Foto: Aschehougs Forlag

Norgesveldet under lupen

På skolen lærte du kanskje at Norge en gang var en stormakt. Men var nå virkelig Norge et imperium?

NORGESVELDET: Fra 1260-årene og fram til slutten av 1460-årene styrte de norske kongene over et rike som strakte seg fra Grønland til Norge, med Orknøyene og Shetland nord for det skotske fastlandet, og med Jemtland i øst.

Dette storriket omtales gjerne som Norgesveldet, og oppfattes som et slags norsk-atlantisk imperium. Tilknytningsformene til den norske kongemakten var imidlertid varierende for disse områdene, og et stort forskningsprosjekt viser at forestillingen om Norge som imperium må revurderes.

For dette Norgesveldet er en myte.

Teksten fortsetter under kartet.

Norgesveldet oppfattes som et slags norsk-atlantisk imperium. Men dette Norgesveldet er en myte. Illustrasjon: NTNU

Norgesveldet oppfattes som et slags norsk-atlantisk imperium. Men dette Norgesveldet er en myte. Illustrasjon: NTNU

 

Skattlandene

Landene i vest kaltes i middelalderen kongens skattland, og spørsmålet om det politiske, administrative og juridiske forholdet mellom skattlandene og deres norske herre, kongen, har stått sentralt i dette forskningsprosjektet, som har vært ledet av professor Steinar Imsen ved Institutt for historiske studier, NTNU.

– Den norske kongens rike var mer et samvelde enn et imperium, sier Imsen.

Skattlandene var ikke en del av Norge, men en del av den norske kongens rike. Kongens rike var ingen norsk nasjonalstat, men et konglomerat av land og folk.

Steinar Imsen. Foto: NTNU

Steinar Imsen. Foto: NTNU

Islendingene og de andre skattlandsfolkene betalte skatt til den norske kongen, og de var kongens undersåtter på linje med nordmennene. Landene hadde felles lov og styringsordninger bygd over den samme lest.

Stort sett styrte de seg selv innenfor de rammene som kongemakten satte, men noe kongelig diktat kan vi neppe tale om.

Kongemakten var ikke upåvirket av skattlandsfolkenes motstand mot upopulære kongelige pålegg, særlig gjaldt det islendingene.

Kongemakten var for øvrig ikke alene om å binde skattlandene til Norge. Vel så viktig var kirken, som under ledelse av erkebiskopen i Trondheim hadde etablert seg på øyene nord og vest for Skottland og i Nordatlanteren allerede i 1152.

Lite forsket på

Myten om Norgesveldet dukker opp etter løsrivelsen fra Danmark i 1814.

– Drømmen om et fordums stort og mektig Norge var et viktig element i den norske nasjonsbyggingen, forteller Imsen. – I dag, to hundre år etter unionsoppløsningen, kan vi tillate oss en mer nøktern holdning til vår nasjonalistiske arv, føyer han til.

Siden 2010 har 33 forskere fra ti ulike land med tverrfaglig bakgrunn satt seg fore å finne ut hva slags politisk system dette såkalte Norgesveldet egentlig var. Prosjektet, som har vært finansiert av Norges Forskningsråd, ble avsluttet ved utgangen av 2014, og har resultert i fem bøker og en doktoravhandling.

Resultatene oppsummeres i praktboken Rex Insularum som er den femte i rekken. De fire andre bøkene tar for seg sentrale aspekter ved Norgesveldet, så som skatt og skattlegging, forholdet mellom kongemakt og kirkemakt og lov og lovgivning.

Fem bøker og en doktoravhandling er resultatet av forskningen. Foto: NTNU

Fem bøker og en doktoravhandling er resultatet av forskningen. Foto: NTNU

Doktoravhandlingen har særlig fokusert på Orknøyene og Shetland som en norrøn «frontier» fra ca. 1200 til 1468 og 1469 da øyene ble pantsatt til den skotske kongen. Alle bøkene er skrevet på engelsk.

–       Skattlandenes historie etter 1260 har det vært forsket lite på frem til nå, sier Imsen, som antar at det kan skyldes at Norge samtidig orienterte seg stadig mer østover mot sine nordiske naboer og Østersjø-området, og etter 1319 gikk inn i en rekke unioner med Sverige og Danmark.

–       I norsk historiografi forbindes tida etter 1319 gjerne med nasjonal nedgang, føyer han til.

Dessuten har eksempelvis islendingene vært lite lystne på å gi seg i kast med historien etter 1262, da de betrakter underkastelsen under den norske kongemakten some et tap av politisk selvstendighet. Islendingenes gamle folkevelde ble erstattet av et fremmed kongevelde.

Middelalderens Norge, hva var det?

– Middelalderens Norge var geografisk sett heller ikke identisk med dagens Norge, forteller Imsen.

Derfor er også de fastlandsnorske grenseområdene, som Jemtland og Finnmarken, tatt med i undersøkelsen, som i mangt har dreid seg om forholdet mellom periferi og sentrum i den norske kongens rike. Dagens norske riksterritorium er et resultat av fredsforhandlingene med Sverige i 1645 og 1660, og av grenseavtalene med Sverige i 1751 og med Russland i 1826.

Håkon Håkonsson var konge da Grønland og Island ga seg inn under Norge i 1261 og 1262. Illustrasjon: Arkivverket

Håkon Håkonsson var konge da Grønland og Island ga seg inn under Norge i 1261 og 1262. Illustrasjon: Arkivverket

(Danmark fikk beholde Grønland, Island og Færøyene ved Kielfreden i 1814; de ble da omtalt som norske biland.)

Jemtland, for eksempel, var ikke en fullverdig del av Norge før 1570, selv om jemtene allerede i 1170-årene ble tvunget til å akseptere den norske kongen som landets herre. Dessuten lå Jemtland under erkebispesetet i Uppsala fra 1164 til 1570.

Likeledes lå det historiske Finnmarken (dagens Nord-Troms og Finnmark) utenfor det egentlige Norge, selv om samene betalte tributt til den norske kongen. Til forskjell fra skattlandsfolkene som betalte skatt til kongen, ble de ikke betraktet som kongelige undersåtter.

Nordkalotten var et enormt statsløst område med kryssende beskatningsregimer (norske, russiske og svenske) fram til de endelige grensefastsettelsene i moderne tid.

Det opprinnelige Norge strakte seg opp omtrent til Malangen på 900-tallet, og ekspanderte nordover langs kysten fram til Varangerfjorden i de følgende hundreårene. Byggingen av Vardøhus festning i 1320-årene markerer det nordøstligste ytterpunktet for den norske kongens rike i middelalderen.

Ikke eneveldig

Hva med kongens makt i skattlandene og i fastlandsrikets randområder?

Kongene arvet riket, men en ny konge måtte likevel hylles av undersåttene. Det skjedde regelmessig både i Norge og ute i skattlandene. Men arvekongen var ikke eneveldig, han var bundet av loven. Selv om kongen også var lovgiver måtte han ta hensyn til hva skattlandsfolkene måtte mene.

Kongen hadde også domsmakt, og i drapssaker måtte for eksempel islendingene til Norge for å få kongens fred. Kongen krevde også inn skatter og andre avgifter, men skattenivået var ikke særlig høyt, og i Islands tilfelle var det regulert i loven.

En relativt stor del av skatteinntektene ble værende ute i skattlandene og ble brukt til å finansiere det lokale styringsverket. Ettersom disse landene ikke minst av kommunikasjonsmessige grunner vanskelig lot seg styre fra det politiske sentrum i Norge, fikk de egne organer for administrasjon og rettsvesen.

Disse lokale posisjonene ble stort sett besatt av lokale menn. Vi kan si at skattlandene utviklet seg til provinskommuner, som utover i senmiddelalderen fikk stadig større selvstyre. Dermed fikk kongens rike en føderativ struktur. Samtidig ble den lokale identiteten styrket.

Den norrøne tradisjonen

Liksom Norge ble skattlandene etter 1400 i økende grad styrt av kongen i København. Både politisk og administrativt ble forbindelsen med Norge svakere fra andre halvdel av 1400-tallet.

Også det kulturelle samkvemmet ble løsere, ikke minst fordi det språklige fellesskapet mellom Norge og enkelte av skattlandene som Island opphørte.

Men norsk lov var fortsatt gjeldende, også på Shetland og Orknøyene, som etter 1468 og 1469 ble skotske, helt til 1611. I hovedsak bevarte skattlandene sin gamle kommunalordning langt opp i moderne tid.