Laks med god smak

I stedet for at vi alle skal bli vegetarianere, kan vi la laksen bli delvis planteeter. Og dét uten at den blir mindre god elle mindre sunn for mennesker av den grunn. Det vil gi menneskeheten en enestående mulighet til flere mette mager.

Det siste året har vi bidratt til en omfattende akademisk rapport som nylig ble publisert av Norges Teknisk Vitenskapsakademi (NTVA) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). Rapporten peker på positive muligheter for den norske sjømatnæringen. Med bakgrunn i den samme rapporten retter professor og samfunnsøkonom Anders Skonhoft kritikk mot lakseoppdrett i en kronikk i Adresseavisen 25. januar. Vi forstår at han har sine verdier og synspunkter om villfisk og oppdrettsfisk, men som NTNU-professor mener vi han bør være mer omhyggelig med faktagrunnlaget han formidler.

I 2050 trengs det en økning av sjømatproduksjonen på 60 millioner tonn viser beregninger gjort av FNs organ for matvareproduksjon (FAO). Fangstene fra fiskeriene har stagnert, derfor må økningen komme fra akvakultur. Selv om fiskebestandene ikke er optimalt forvaltet, er det klare begrensninger i hvor mye som kan høstes fra ville bestander.

Verdens produksjon av fisk begrenses av produksjon av planteplankton; altså havets planter. All produksjon i havet hviler på tilgang til planteplankton. Mengden påvirkes av sollys og tilgangen på næringssalter som nitrat og fosfat. Dette er som i landbruket, men vi kan ikke gjødsle havet.

Det som avgjør hvor mye mat vi får ut av havet, er på hvilket nivå i næringskjeden vi spiser fra. Den skreien vi nyter nå om dagen, er på nivå fire. Nederst har vi planteplankton, som gir mat til dyreplankton, som gir mat til sild og lodde, som igjen gir mat til skreien. Villaksen befinner seg på samme nivå som skreien. Dersom vi kunne hente maten ett nivå lenger ned i næringskjeden, ville vi få ti ganger så mye mat.

Enn så lenge er dette en akademisk øvelse. Vi skal selvsagt ikke utrydde skreien for å få ti ganger så mye sild og lodde til middag. Verdens fiskebestander skal beskattes med kløkt og utnyttes best mulig.

Med fisk som husdyr får vi helt andre muligheter. Når vi fôrer fisk, kan vi gjennom sammensetningen av fôret påvirke hvor i næringskjeden vi høster fra. Det betyr at dersom oppdrettslaksen spiser skrei, får vi lite å høste og flere sultne mager. Greier vi derimot å lage fôr med plantebestanddeler som et rovdyr som laksen kan spise og fordøye, kan vi flerdoble. Det betyr at dersom oppdrettslaksen spiser skrei, får vi et flere sultne matproduksjonen fra havet. Det er dette framtidsbildet og mulighetsrommet rapporten tar tak i.

Dersom vi skal vurdere hva som er mest effektivt akvakultur eller høsting av ville bestander, bør vi derfor ta utgangspunkt i hvor mye av havets planteressurser produksjonen baserer seg på.

I dag produserer vi oppdrettslaks med et fôr basert på 50 prosent marine råvarer og 50 prosent planteressurser fra landbruket. Sammenlignet med villaks er derfor oppdrettslaks flyttet ned ett trinn i næringskjeden. Det betyr at produksjonen er blitt ti ganger mer effektiv. Den bruker langt mindre av planteressursene i havet.

Samtidig er det klart dokumentert i forskning, også ved NTNU, at laksen utnytter mer enn 40 prosent av proteinet i fôret til egen vekst. Utnyttelsen av fettet i fôret er enda høyere. Dette betyr at oppdrettslaksen i dag er en langt mer effektiv matprodusent, enn for eksempel sild og lodde i naturen. De utnytter bare ti prosent av protein og fett til effektiv vekst.

Fram til i dag har en god del av dietten til oppdrettslaksen bestått av mel og olje fra såkalt industrifisk. Altså fisk som ikke vi mennesker spiser direkte. Dette er også en ressurs med begrensninger. Nå skjer det gradvise endringer i bruken av slik fisk. Bedre økonomi og bedre kunnskap gjør at stadig mer går direkte til menneskelig konsum. I rapporten Skonhoft viser til, gis det et klart råd; vi må fortsette med å utvikle nye marine råvarer i fôret til laksen. Detter er nødvendig ganske enkelt fordi det ikke finnes fiskeressurser nok til å øke produksjonen. Fangstene av industrifisk er på 30-35 millioner tonn per år. Dette har til nå vært brukt til dyrefôr og fiskefôr, mest til det første. Nå går altså en økende del av denne ressursen til oss mennesker uten å gå veien via andre fiskeslag. Med denne kunnskapen er det åpenbart en dårlig strategi for havbruksnæringen å jakte videre på disse begrensende ressursene. Ressurser som allerede er under sterkt prispress.

På mindre enn 50 år har vi gått fra å fôre fisk med fiskeavskjær til å bli verdens største lakseprodusent. Folk verden over har fått mulighet til å ha laks til middag. I det perspektivet at verden skal ha mat, er det flott at laks ikke er et eksklusivt nisjeprodukt forbeholdt eliten.

Rapporten som nå er lagt frem, er svært nytenkende om fôr. Målet må være at laks og annen oppdrettsfisk spiser fôr laget av nye marine planteråvarer. Vi snakker her om bruk av tang, tare, mikroalger og andre mikroorganismer som i dag ikke er en del av den menneskelige næringskjeden. På den måten kan oppdrettslaksen komme enda ett trinn ned, dit kua og sauen befinner seg. Da bruker laksen mindre av den marine planteplanktonet enn noen annen villfisk og kanskje en hundredel av planktonressursene villaksen bruker. Dette er de nye og grensesprengende tankene i akademienes rapport.

Adresseavisen, 15. februar 2013