Saken e boff
«Men så plutselig, gjærne rundt forestilling nummer 40, så skjer det nåkka nytt inne i skallen.»
Æ rægne med at forskera gjentar de samme handlingan mange ganga. Å injisere nåkka i fleirfoldige mus. Å veie 400 torskelever. Ei om gangen. Og så 400 ganga te som kontrollforsøk. Eller å stille samme spørsmålet 1000 ganga. Bli de lei? Av uendelige så like forsøk som mulig. Man gjentar og gjentar og gjentar.
Det gjør æ og. Å vær skuespiller innebær å spelle samme forestilling mange, mange, mange ganga. Og lægg mærke te gjentagelsen av ordet mange. Det finns scena æ har spelt 100 ganga. Sagt akkurat det samme te den samme personen på akkurat samme sted.
Under like forhold. En forskar ville kanskje ha sagt med minst mulig feilkilda. Det e ikkje som å vaske opp. Dær e det variasjona. Først en kopp med en blomst. Så en gaffel. Oisann! Ei ildfast form. Næsten spennanes.
Æ gjentar. Æ gjentar at æ gjentar. Og får innimellom spørmålet: Bli du aldri lei? Jo, æ blir lei. Som en gjøk kan man føl sæ, som sett oppe i ei li og sei det samme ko-ko. Og som gjøken så e kunsten å få det te å høres ut som om man sei ko-ko for første gang.
Et overraska ko-ko? Innimellom kan man få løst te å bryte ut i et ho-ho. Eller et titt-tei! Titt-tei! Titt-tei! Titt-tei. Det flira unga av. Titt-tei!
Den første hjertelige latteren te en baby glæmme vi aldri. Og den latteren fødes gjærne ut av en gjentagelse. Titt-tei. Titt-tei og titt-tei. Og vi fortsette å flire av det som gjentar sæ. Ei venninne av mæ satt en lillejulaften og så på Grevinnen og hovmesteren for å tælle snubling/snofling i isbjørnskinnet. Ho kom fort ut av tællinga fordi etter nån snublinga så kjæm de artige variasjonan. Førr med gjentagelsa oppstår mønsteret. Og forventninga. Nån meine at humor e brudd på forventninga.
I barndommen hadde vi en nabo som kom te samme tid kvær søndag. Han knakka alltid fire sakte kakk på døra, kakk kakk kakk kakk, gikk så inn og ropte «E dokker våkna av middagskvila?» Og jau, nu våkna alle av middagskvila, kaffe blei satt på og så fulgte replikken «Nå, er det nåkka nytt?» Og ønske om nåkka nytt va jo artig fra den rituelle naboen.
Då han en gång bare hadde kommet te to kakk i døra, kakka bror min tebake på innsida av døra. Så blei naboen ståanes litt før han ropte: Ja værsegod og kom ut! Og så flira han godt.
«Du må fortæll den samme nattahistoria som sist,» sei niesa mi.
«Kan vi ikkje ta ei ainna?»
«Nei, og du må les den likens som sist.»
Javel. Og når æ seinar søng Trollmor og avslutte
med O-aia-aia…BIFF så ser ho strængt på mæ og sei «Boff». «Du må søng Boff».
Greit . Boff . Du vil ha det heilt likt. Du bør bli forskar. Eller skuespillar. Sei æ. For æ e lei.
Og ofte slåss æ med gjentagelsan. Må vi gjær det samme så mange gånga? Men så plutselig, gjærne rundt forestilling nummer 40, så skjer det nåkka nytt inne i skallen. Et plutselig øyeblikk av at man ser situasjonen fra en ainna vinkel. En heilt ny detalj man ikkje har sett før. Et overblikk eller et slags merkelig utsyn. Og der kan man kvile litt i gjentagelsen og til og med oppleve en plutselig kreativitet. Eureka! De underligaste tanka og idea kan oppstå for nu e handlingan automatisert. Men likavel heilt ny. Som en vårfylt gjøk gæl man ko-ko for første gang!
Og det prøve æ å tænke når slåsskampen med gjentagelsan bli hissig. At det å gjær en øvelse mange ganga gir ei potensiell mulighet for å sjå nye sammenhenga.
Og med fare for å gjenta mæ sjøl: Ko-ko, ko-ko, ho-ho.
