Foto: Tommy Gjeving

Brøyta heilt fram

  • Publisert 15.02.12

I framtida e det kunnskap vi ska lev av. Oljen […]

I framtida e det kunnskap vi ska lev av. Oljen tar slutt, og vi må sats på kunnskap. Det har politikeran sagt. Førr å få eksakt kunnskap om kor mykje ordet «kunnskap» brukes, fant æ fram en tilfeldig avis og begynte å telle. Og æ fant mange. Og mens æ jakta på kunnskapsordet, blei bare bokstavan lyder. Ku-kunnskap. Kun skap, Skap med skuffa? Kun skuffa.

Men ka menes med kunnskap? Høyteknologi? Fakta? Eller e alt vi veit eller kan, kunnskap? Å sy i en knapp? Å grave ei grøft? Å snekre et skap? Å skuffe et skap?

Ja, æ har aldri vært av de skarpeste. Æ e en fruktkniv i skuffa. Kunnskapsskuffa.

For 10–20 år siden va det kompetanse alle burde ha. Og den skulle økes. Kompetanseheving og kompetansemål. Men kompetansen førrsvant, og kunnskapen kom, og vi fekk kunnskapsløftet. Æ har aldri skjønt om det e å løfte tungt eller nåkka man lova. Ja, her ser man igjen at æ e litt enkel, – ja, æ har ikkje fuinne opp hønsnettingen som bestemor mi brukte å sei når nån mangla litt i toppetasjen.

Og kunnskapsministern i kunnskapsdepartementet har uttalt at kunnskapspila har snudd førr den norske kunnskapsskolen. Førr kunnskapen fra pisaundersøkelsen vise at vi nærme oss KunnskapsFinnland. Og sjøl bor æ jo i kunnskapsbyen Trondheim. Man kan jo spørr sæ kor dumskapsbyen e. Toskhaustaden. Haubuntland.

Å beskriv dumskap e lettere enn å skjønne ka kunnskap e, og dessuten mykje artigar. «Han va der då det smalt, og ser du røyken fra topplokket hannes?» – eller favoritten min: «Nei, han… Du kan sei det e et fint hus, men det e ikkje brøyta heilt fram.»

– Ja, æ synes kunnskap e veldig viktig, sei mor mi.

– Som pensjonert lærar vil æ sei at det e godt å kunne ting. For eksempel at æ går rundt og veit ka kuas fem maga heite.

– Har ikkje kua bærre fire maga, spør æ.

– Sei du det. Va det bærre fire maga? Ja, då må æ ha glømt det.

Og ho rope te far min: – Kor mange maga har kua?

– Fire!

Ja, kunnskap handle om å vite kor du ska spørr.

– Men det va då førrtæranes, sei mor mi, – førr æ klarte det med kuas maga på quizz. Ska vi sjå … vom, nettmage, bladmage og løypemage, Ja, det va vesst bare fire maga.

«Ka bli det neste ordet? Æ ønske mæ klokskap.»

Ja, i framtida ska vi sett og quizze kværainner og få premie. En fruktkurv. Importert.

Og så bryter far min inn og spør:

– Koffør spør du om kuas fire maga?

– Nei, det va ikkje nåkka.

– Men koffør byinn du å spør om kyr?

– Må du vit alt?

Ja, i kunnskapssamfunnet må vi vit alt. Men man kan jo undres om det nånsinne har vorre ei tid da man ikkje har tenkt at det va nettopp kunnskap man sku satse på. Satt de med drueklasan sine, keiser Nero og kompani og orga i Romas siste daga og sa: «I framtida e det overtru og dumskap vi ska lev av»?

Fantasi e vel så viktig som kunnskaper. Sa Albert Einstein. I framtida skal vi lev av fantasi.

– Ja, det hadde vorre herlig, sei venninna mi. – Fantasisamfunnet!

Fantasi. Det e jo innovasjon. Og ka bli det neste ordet? Æ ønske mæ klokskap. I framtida vil æ lev i visdomssamfunnet.

Men den første kunnskapsministern må jo ha vært ho Eva. Ho så på han Adam som gikk og virra formålslaust rundt i hagen og fant på dyrenavn.

Ho rista på hauet. Og så tok ho Eva sæ et tygg av et eple fra et visst tre og sa:

– Hør, du gamle Adam, i framtida ska vi lev av kunnskap.

– Hæ, sa han Adam. – Æ skjønne ikkje ka du mein?

– Nei, du gjør jo ikkje det.

Og ho Eva spytta en eplestein og sa:

– Adam, vær nu så inderlig gjæv å ta dæ en bit, du og.

– Koffør det, sa han Adam.

– Ikkje spør. Det du ikkje veit, det har du ikkje ondt av.

Av Marianne Meløy