Kjemisk krig mot kroppslukt

Ren svette er stort sett bare vann og salter, og lukter lite. Men når vi svetter på steder hvor det er tett og varmt, som under armene eller i skoene, vil svette og døde hudceller gi økt bakterievekst. Bakteriene spiser de døde hudcellene, og avgir ammoniakk, som er en fargeløs gass med stikkende lukt. Det er dette som gir svetten den særegne lukten.

Døde hudceller som brytes ned, danner stinkende smørsyre, en fargeløs væske vi finner i både svette og harskt smør.

Hvor lenge svettelukten har blitt oppfattet som problematisk, kan vi ikke vite. Men sist på 1800-tallet kom i alle fall verdens første deodorantkrem på markedet.

I dag finnes det tre typer deodoranter. Den snilleste består av sprit og parfyme. Sprit fsmøror å ta knekken på noen av bakteriene, og parfyme for å dekke over svettelukten. Så finnes det to hovedtyper deodoranter som inneholder aluminium. De kalles antiperspiranter og plugger igjen svettekanalene. Hvor effektive de er, avgjøres blant annet av mengden aluminiumsforbindelse.

Aluminiumsalter og -komplekser kan imidlertid, i konsentrert form, være giftige for kroppen, og gi allergiske hudreaksjoner. Aluminium kan også skade hjernen og nervesystemet og i verste fall bryte ned cellenes arvemateriale. Blant forskere pågår nå en debatt om hvorvidt aluminium i antiperspiranter kan bidra til å utvikle Alzheimers sykdom.

Kosmetikkbransjen leter derfor etter andre alternativ og forsker nå på bruk av nanopartikler i deodorant. Det er gjennomført flere tester av nanofiber av silisiumdioksid, som er ren kvarts. Kvartspartiklene er så dekket med sølv. Denne blandingen har en antibakteriell effekt og hindrer svettelukt. Bruk av nanopartikler i kosmetikk er omdiskutert fordi det kan tenkes at partiklene vandrer inn i kroppen – uten at det er kjent hva som da kan skje.

Anne Sliper Midling

ILLUSTRASJON: www.doghouse.no

Kilde: Øyvind Mikkelsen, Institutt for kjemi, NTNU