Flyndre i farris

Bygg aller først en trykktank.

Putt så inn noen koraller og en flyndre.

Skru på gass og vann.

Vent gjerne et halvt års tid.

Dette er oppskriften for å finne ut hva som skjer med livet i havet ved en CO2-lekkasje.

Lyden av kunstig åndedrett

Tikk. Tikk. Psss. Tikk. Tikk. Pss. Det er noe som tikker. Og suser. Og tikker igjen. Som lyden av et kunstig åndedrett.

Vi befinner oss ved bryggekanten i Trondheim, vinteren kryper oppover leggene, og ved kai ligger forskningsbåten Gunnerus og vipper på bølgene. Innendørs, i sjølaboratoriet på Brattøra, er det nesten like kaldt som ute. Ikke så rart, ettersom rommet vi er i, skal speile forholdene på havets bunn, 300 meter under vannskorpa.

Og der er det kaldt, stille og mørkt. Og med et høyt trykk.

For å etterligne dette har forskere ved NTNU og SINTEF bygd en stor trykktank i titan. Inne i tanken er en kasse med bunnslam fra Trondheimsfjorden. Tanken og bunnslammet skal gi svar på hva som kan skje dersom noe av de millioner av tonn med CO2 som pumpes ned under havbunnen, skulle begynne å sive opp.

Og det er her tikkingen og susingen kommer inn i bildet. Under forskningsbåten, nede på brygga, er det en slange ned i vannet. Her suges det inn vann, som kommer inn i tanken, sirkulerer en runde der inne, og så skylles ut igjen.

Gass til bunns

Men aller først: Hva er det egentlig Statoil holder på med der ute i Nordsjøen? Sånn foruten å pumpe opp olje og naturgass, og gjøre oss nordmenn til de rikeste i hele verden?

For det er det som er bakgrunnen for tanken og kassen med bunnslam. Økt CO2 i atmosfæren holdes fram som den største trusselen mot verdens klima, og for å bidra til å redde en febersyk jordklode, pumpes enorme mengder med CO2 ned under havbunnen. Istedenfor å slippe gassen som dannes ved oljeutvinning, rett ut i lufta, lagrer vi den dypt under havbunnen. Her finnes bergformasjoner som kan lagre CO2, og holde på den. Væsken flytter litt på seg, svever litt rundt, men kommer ikke opp igjen.

Det høres både flott og skremmende ut. Men hva skjer dersom berget plutselig sprekker? Kan det eksplodere? Er det mulig at det plutselig blir en stor CO2-eksplosjon i Nordsjøen? Som en gigantisk fontene?

Jordskorpe til værs

Hvert eneste år sendes nesten en million tonn CO2 ned under havbunnen nær gassfeltet Sleipner. Det samme skjer ute på gassfeltet Snøhvit, og under Saharas ørken i Algerie.

Selv om væsken ikke kommer ut, kan den flytte på seg. Statoils målinger fra Sahara viser at jordskorpen har løftet seg tre cm på seks år.

Tore Torp er rådgiver for lagring av CO2 hos Statoil og selvutnevnt fosterfar til trykktanken. Han forteller at utenfor Tordisfeltet i Nordsjøen ble det under en test pumpet ned så mye vann at fjellet på bunnen faktisk sprakk.

– Mye av vannet kom opp igjen som en fin, liten parkfontene. Det lærte vi mye av, og det kan ikke skje nå. Blant annet fordi berget over væsken er minst 1000 meter tykt. På Snøhvit lagres CO2 hele 2400 meter under havbunnen. Vi overvåker også væsken, mest med bruk av seismikk, forteller Torp. Det vil si med lydbølger som reflekteres, som en slags lydrøntgen.

CO2– også livets gass

Bjørn Berger, rådgiver hos Statoil, sier de hele tiden kan se hvordan væsken flytter seg:

– Vi tar bilde av CO2, legger bildene oppå hverandre, og ser etter endringer. Vi lager miljøkart rundt alle installasjonene, og vårt mål er hele tiden å dokumentere at væsken blir der, sier Berger.

Han mener det er viktig å huske på at CO2 er også livets gass.

– Den er egentlig ikke skitten, men blir giftig hvis du får for mye av den. Det er naturlige lekkasjer fra jorden, gjennom for eksempel vulkaner, også under havet. I Egeerhavet er det naturlig mye CO2 som gjør at livet i havet er helt spesielt sammenlignet med andre steder, sier Berger.

Men selv om berget ikke sprekker, og væsken overvåkes, har Statoil sett det som nødvendig å bla opp fem millioner kroner for å finansiere trykktanken. For hva skjer dersom det kommer ut væske gjennom små hull i havbunnen? Som ikke vises på noen lyd­røntgenbilder, men som bare siver ut som et konstant lite psss?

En signatur på havets bunn

En av mange menn på saken er marinkjemiker Murat Van Ardelan ved NTNU. Han mener at det er langt vanskeligere å oppdage små lekkasjer enn store.

– Ved små lekkasjer vil væsken først løse seg opp i vannet. Ved store lekkasjer kan væsken stige opp til havbunnen og boble – som bobler i en flaske med farris. For å oppdage de små lekkasjene ser vi etter hvordan væsken forandrer livet i havet. Kanskje setter CO2 sin spesielle signatur på havets bunn? Kanskje noen bakterier blomstrer med økt CO2, mens andre dør? sier Van Ardelan.

Sammen med tre masterstudenter fra NTNU har han gjennomført to tester i tanken for å lette etter slike endringer.

– For å redusere mengden CO2 i lufta er lagring under havbunnen den mest realistiske løsningen vi har nå. Kritikerne sier at selv om slik lagring kan redusere problemet i lufta, er det en risiko for at deler av problemet bare forflyttes til dyr, plankton og fisk som lever i havet. Jeg tror ikke det skjer, men i tanken studerer vi nå verste tenkelige scenario, sier Ardelan.

Og til slutt en flyndre

Den planlagte rekkefølgen av studier i tanken er å begynne med kjemiske prosesser, så bakterier, dernest encelledyr, blåskjell og så kaldtvannskoraller. Sistemann ut som tankdyr er en flyndre som det skal bli tatt blodprøver av inne i tanken.

Ettersom trykket i tanken simulerer livet 300 meter under havet, vil fisken bli sprengt hvis den blir tatt rett ut. Det er derfor laget en sluseanordning hvor forskerne med en robotarm kan hente fisken inne i tanken, føre den inn i slusen, senke trykket gradvis og så teste fisken.

– Det har hittil bare blitt gjort forsøk i åpne glasskar. Dette er første gangen det er gjennomført forskning under trykk, og over en lengre periode, sier Torp.

Det eneste vi vet

Tikk. Tikk. Psss. Tikk. Tikk. Psss.

Det er tid for å stoppe tankens tikkende åndedrett. Studentene Kathrine Sundeng, Nina Gjøsund og Gøril Aasen Slindre skriver masteroppgave om tanken, og er i det første kullet som uteksamineres fra programmet «Environmental Toxicology and Chemistry» ved NTNU. De har gjort jobben med å gjennomføre alle testene.

Studentene begynner å tømme tanken for vann, og skal så ta ut kassen med bunnslam. Skjønt, det blir for enkelt å kalle det bunnslam. Murat Van Ardelan ramser opp mange uforståelige navn på hva alle bakteriene heter, og hvilken funksjon de har. Små bakterier kan forandre grunnleggende funksjoner i økosystemet, forteller han.

– Selv om en geofysiker sier at berget ikke kan sprekke, så vet vi ikke det helt sikkert. Det kan være lekkasjer fra gamle oljeboringshull eller andre sprekker. Hva skjer med livet i havet hvis det blir lekkasjer? Det eneste vi vet, er at CO2 forsurer havet, sier Ardelan.