Tema: Det bunnløse sluket

Den mest miljøvennlige energien er den som ikke blir brukt, sier Tor Helge Dokka.

Verken vindmøller eller monstermaster preger utsikten der taxien har stanset. Forskerveteranen fra SINTEF Byggforsk, som er både byggmester og sivilingeniør, står på Skedsmokorset i Akershus. To muntre øyne skuer ut under skjermen på en ildrød hjelm. Til daglig utforsker de grønn bygningsteknologi.

I mildt høstregn viser Dokka fram de nyeste babyene sine. De er 42 år gamle (!) og fire etasjer høye. Noen fortsatt slitne bak stillas og presenninger. Andre snart ferdig oppusset. De er de aller første eksisterende boligene i Norge som blir gjort om til passivhus. Merkelappen er reservert bygg med ekstremt lavt varmetap og ditto energibehov – som bruker fornybar energi fra lokale kilder til å dekke det meste av resterende energibehov.

En omfattende rehabilitering er i ferd med å ta de sju blokkene gjennom det trange nåløyet. Dokka har vært ekspertrådgiver for energi og inneklima i alle faser av forvandlingen, slik han har vært ved mange tidligere passivhusprosjekter rundt om i landet.

– Før håndverkerne rykket inn, hadde disse leilighetene et behov for levert energi på drøye 300 kilowattimer per kvadratmeter per år. Når de drar igjen, har tallet krympet til 80, sier han.

Den store protestsommeren
Sommeren 2010 renner aviser og tv-kanaler over av protester. Planer om gigantiske kraftkabler gjennom Hardanger får ordførere i harnisk og miljøorganisasjoner til å rasle med lenkene.

Jo, visst vil folk ha strøm, men å ofre lokal natur for å begrense klimaendringene er å gå for langt.

Før om årene har protestene handlet om vindmøller. Hvem liker vel å møte svære vindmøller når man kikker ut vindusruta? Så var det månelanding med rensende gasskraftverk. Dem var det ingen som protesterte mot, men da rensinga ble for dyr og månelandinga ble utsatt, kom protestene.

Jens Stoltenberg stiller opp på Dagsrevyen og gjentar gang på gang at det dreier seg om energikrise og forsyningssikkerhet i Norge. Han viser til Midt-Norge som sist vinter måtte importere kraft fra Sverige. Slik kan vi ikke ha det, sier han. Vi må sørge for lys og varme i de tusen hjem i kalde vintre. Mange gir seg for argumentet. Andre nekter og vil ikke gå med på at vi for enhver pris må skaffe ny energi. For MÅ vi det?

Potensial og realisme
Begrepet energieffektivisering synes å ha dukket opp det siste året. Mens ENØK har gitt assosiasjoner til den private forbrukeren og småsparing via sparepærer og varmepumper, snakker vi med ett om offentlige bygg og industri – og om reduksjoner som monner.

– Å rehabilitere de førti år gamle boligblokkene i Skedsmo til passivhusstandard er et radikalt grep. Det viser hvor langt man har kommet når det gjelder energieffektivisering i bygg. Om norsk bygningsmasse skal greie å nå målet sitt om energibruk innen 2040, må det til mer av samme skyts, sier Inger Andresen på SINTEF.

– Mulighetene for innsparing er like store innenfor industrien, legger kollega Anne Karin Hemmingsen til. Som en av lederne i strategigruppen Energi21 står hun bak den ferske rapporten som sier noe om hvordan norsk industri skal effektivisere seg inn i framtiden.

Mye skjer, med andre ord, og ambisjonene er høye. Men i forskningsmiljøet heves advarende pekefingre:

– Om energieffektivisering skal stå for nesten halvparten av kuttene i klimagassutslippene, er vi avhengig av ny kunnskap og nye løsninger basert på forskning. Men de nasjonale forskningsmidlene innenfor Renergi-midler som går til energieffektivisering, utgjør bare ti prosent av hele bevilgningspotten på 320 millioner, der fornybar energi får den største andelen, sier Andresen.

– Vi trenger en energirevolusjon, legger Anne Karin Hemmingsen til, – og det skal vi få til gjennom å forske på de områdene som de ulike industrigreinene har felles, som for eksempel varmegjenvinning.

– Men at forskere vil ha penger til å forske, kan vel kalles å mele sin egen kake?

– Sant nok. Men om energieffektivisering skal greie å ta et så stort kutt, må også bevilgningene samsvare bedre, slår Hemmingsen fast.

I. Slik skal industrien effektivisere

Det er tidlig septembermorgen. Seks kvinner og elleve menn sitter i diskusjon rundt et konferansebord på Radisson Blu Hotell utenfor Trondheim. Ideer, erfaringer og ulike synsvinkler utveksles i høyt tempo. De er forskere og representanter for Enova, Forskningsrådet og kraftkrevende industri som Norske Skog, Statoil og Hydro.

Ideer rundt energieffektivisering ligger langt framme i pannebrasken på samtlige. De er hodene bak Energi 21 – ekspertgruppa som skal legge strategien for energiøkonomisering og være politikernes faglige klippe. Nå er de samlet til workshop.

På den grå veggen lyser tall og grafer fra en videoprosjektør. Tallene er klare i sin tale: Skal klimamålene til Det internasjonale energibyrået (IEA) nås innen 2050, vil energieffektivisering bli en av de viktigste bidragsyterne. Over 1/3 av utslippsreduksjonene skal skje gjennom smartere energibruk. Det betyr at industrien må bidra med en betydelig pott. Nå skal ekspertgruppa analysere muligheter og mangler og deretter legge en nasjonal strategi som skal virke på både kort og lang sikt.

SINTEF-forsker Anne Karin Hemmingsen har et hovedbudskap til politikerne: Energiøkonomisering handler om mer enn å redusere klimautslipp. Det ligger store muligheter for verdiskaping i å bruke energien mer fornuftig. Klarer norsk industri å spare 20 prosent energi innen 2020, og samtidig utnytte disse besparelsene til ny industriproduksjon, snakker vi om store summer.

Foreløpige beregninger viser at det er mulig å spare opptil 20–24 TWh gjennom å ta i bruk ny kunnskap, og nye løsninger – i tillegg til eksisterende teknologi.

– Dette vil gi milliardinntekter om vi klarer å bruke inntektene til ny produksjon, sier hun og ser ut over forsamlingen.

– Noe av det vi mangler, er mer forskning på akkurat dette. Det ville bidra til politiske vedtak, responderer en av deltakerne.

– Flott, det skal vi levere! I dag har vi sjansen til å bidra. Jens har lovet at om vi kommer med gode forslag, skal han bevilge penger. Men vi trenger konkrete løsninger, sier Are-Magne Kregnes fra Siemens, som leder seansen.

Så går arbeidsgruppene hver til sitt, og det klart for idéutvikling i praksis: Tre timers intenst arbeid med tusj og blokk skal resultere i strategiens grunnmur. Konklusjonene skal så sendes over til Olje- og energidepartementet som tar en beslutning våren 2011.

Kregnes, som har satt av tid til Gemini, samler sammen papirene sine og dumper ned på en stol.

– Det er lett å få forskere med på ny tenking. Det er jobben deres. Verre er det å få industrien til å legge om kursen og ta konkrete grep, bemerker han.

– Ja, hvordan har dere tenkt å greie det?

– Vi legger vekt på at industrien selv må komme fram til hva som er viktig. Gjennom å få eierskap til de nye ideene kan det være at de satser på forskning. I tillegg må rammevilkår og energipolitikk være tydelig, ellers tør ikke industrien ha langsiktighet.

– Hva fins av konkrete forslag?

– Mye handler om å tenke kombinasjoner, industriklynger og hvordan man kan utnytte kraft videre – for eksempel gjennom spillvarme fra industri. Elkem Thamshavn gjør dette i dag: De bruker varmen i avgassene fra kraftverket sitt og produserer strøm til 180 GWh som igjen tilsvarer det 24 vindmøller kan produsere.

Forskjellen er at mens vindmølleparker får store bevilgninger fra Enova og Innovasjon Norge, så får Thamshavn mindre tilskudd per kWh. Her er det snakk om å få en holdningsendring hos de bevilgende myndighetene. De må kunne se at energi ikke bare er en råvare, men en innsatsfaktor som gir verdiskaping for Norge.

Mindre kraft – mer aluminium
Et par timers biltur sørvestover fra Thamshavn ligger aluminiumsverket Hydro Sunndal – en annen industrigigant som jobber med å utnytte mer av spillvarmen enn i dag.

Mellom stupbratte fjellsider på Sunndalsøra forvandles svære mengder aluminiumoksid fra fjerne himmelstrøk til aluminium metall, en av Norges viktigste eksportvarer. Verket i Sunndal er det største og mest moderne i Europa for primærproduksjon av aluminium.

Omlag 18.5 TWh el – rundt hver åttende kilowattime strøm som forbrukes i Norge i et normalår – går med til å framstille dette sølvgrå materialet her til lands. Av elkrafta som går inn i elektrolysecellene, blir rundt halvparten «bakt inn» i metallet. Den resterende kraftmengden avgis som varme.

– Virkningsgraden er med andre ord omtrent som for et moderne gasskraftverk. Men avgassen fra primærverk i aluminiumindustrien har betydelig lavere temperatur enn røykgassen fra Thamshavn og den øvrige ferrosilisiumindustrien. I dag er det derfor ikke regningssvarende å produsere elektrisitet av overskuddsvarmen vår, sier Odd-Arne Lorentsen, programleder i Hydro Primær Metall.

Han forklarer at Hydros hovedinnsats innenfor energieffektivisering i primærverkene består i å redusere kraftmengden som må til for å produsere hvert kilo metall.

– Ifølge Statistisk sentralbyrå er industriens kraftpris nesten doblet på ti år. Hydro får i dag ca. 40 prosent mer aluminium ut av hver kilowattime kraft enn det som var tilfelle i 1960, og vi har ambisjoner om å klare mer for å styrke vår internasjonale konkurransekraft. Men vi har også diverse forskningsløp i gang som forhåpentligvis kan gjøre kraftgjenvinning lønnsomt litt fram i tid, sier Lorentsen og nevner både prosjekter Hydro kjører sjøl og sammen med NTNU og SINTEF.

Programlederen arbeider til daglig med teknologiutvikling ved Hydros forskningssenter i Porsgrunn, men er også professor II ved NTNU. Han understreker at det er mye mer effektivt å levere overskuddsvarme til kunder som kan utnytte varmen direkte, enn å gå veien via kraftgjenvinning.

– Men da må vi først skaffe flere kunder til all varmen, og infrastruktur til distribusjon av varmen må til. Vi har fjernvarmeanlegg i både Høyanger og Sunndal med overskuddsvarme fra våre verk, så vi vet at det går an. Investeringskostnadene er imidlertid betydelige, og krever langsiktig satsing, sier Lorentsen og legger til:

– I dag produseres metaller og legeringer i over 20 lokalsamfunn rundt om i Norge, alle med overskuddsvarme. I teorien kunne vi ha varmet opp hele Trondheim med fjernvarme fra Sunndal Verk. Men byen ligger jo ikke i dette dalføret! Satt på spissen ville den store greia for norsk energieffektivisering ha vært å samle foredlere og forbrukere av energi på samme sted, ved for eksempel å flytte Norske Skogs papirfabrikk fra Skogn til Sunndalsøra og Nidar sjokoladefabrikk samme vei – og så latt dem utnytte varme med henholdsvis høy og lav temperatur fra verket vårt. I kombinasjon med et meieri og noen gartnerier skulle vi fått til blomstring i økonomi og lokalsamfunn både sommer og vinter.

Pionerklynge på Jæren
På Jæren har noen pionerer fått til nettopp den blomstringa aluminiumprofessoren ønsker seg.

Anført av næringsmiddelkonsernet Tine, har et knippe bedrifter i matindustrien gått sammen om å bygge et anlegg som distribuerer overskuddsvarme fra bedriftenes kjøle- og fryseanlegg til ei varmepumpe. Den leverer fjernvarme – pluss drivhusvarme til et nytt gartneri som etablerer seg i nabolaget under det treffende navnet Miljøgartneriet. Tilbake får varmeleverandørene kjølevann som reduserer energiforbruket deres. En vann-vann-situasjon!

Seniorforsker Tom Ståle Nordtvedt ved SINTEF er spesialrådgiver i prosjektet, med ansvar for å håndtere det teknologiske fornyingsbehovet som vil melde seg over tid.

Han forklarer at bedriftene på Jæren er de første i Norge som har gått sammen om å utveksle overskuddsvarme med lav temperatur.

– Teknologisk har dette vært mulig lenge. Men bøygen for mange har vært å finne ut hvem som skal ta investeringen og hvordan gevinstene skal fordeles. På Jæren har Tine vist at det går an å løse dette, sier Nordtvedt.

Forskeren har mer godt nytt. SINTEF har nylig hjulpet en eiendomsutvikler med å beregne energigevinster og CO2-kutt knyttet til planer av «Jæren-type» for et planlagt industriområde på Østlandet, som skal tas i bruk av matleverandører og handels- og servicebedrifter.

– Analysene våre viste at ekstrakostnadene knyttet til varmedistribusjon vil være tilbakebetalt på er et par måneder. De fortalte også at dette tiltaket vil krympe energiforbruket for bedriftsklynga som helhet med 20 prosent. Når sånne tall blir kjent blant landets eiendomsutviklere, vil vi raskt få se flere slike prosjekter poppe opp, spår Nordtvedt.

II. Slik skal bygningsbransjen effektivisere

På Skedsmokorset i Akershus har regnet gitt seg. Tidligere i høst har Tor Helge Dokka vært med på å overrekke rapporten «Energieffektivisering av bygg» til Liv Signe Navarsete – kommunalminister og dermed også bolig- og bygningsminister.

Mellom permene har 45-åringen fra Kongsberg og de andre medlemmene av statsrådens ekspertutvalg slått fast at det er realistisk å krympe energibruken til drift av bygg fra 80 til 70 TWh (milliarder kilowattimer) fram til 2020. Og at det er mulig å halvere tallet til 40 TWh innen 2040.

Nå er Dokka i ferd med å legge fram for Gemini hvilke tiltak som skal krympe energiforbruket hos beboerne i de sju blokkene foran oss. Regla er lang: Ekstra isolasjon. Trelags vinduer som hindrer «kaldras» og som slipper lite varme ut og det meste av solas lys og varme inn. Superisolerende balkongdører.

Produkter og tiltak som reduserer luftlekkasjer til et minimum. Eliminering av kuldebruer.

Balansert ventilasjon med høyeffektiv varmegjenvinning.

– En overlege i Arbeidstilsynet uttrykte nylig frykt for at passivhus vil gi flere fuktskader og dårlig arbeidsmiljø. Har han rett i det?

– Det eneste reelle poenget han har, er faren for å bygge fukt inn i konstruksjonen, for eksempel ved at isolasjon blir våt i byggefasen. Men det finnes gode metoder for å unngå dette. Enkelte entreprenører fører alt i dag opp hus under telt. En annen metode er å prefabrikere elementer i fabrikk. I tillegg har vi den gamle metoden som består i å starte med et vann- og vindtett bygningsskall som må tørkes ordentlig ut før man tar fatt innvendig. Denne løsningen stiller krav til utførelse, men erfaring fra gjennomførte prosjekter viser at kravene innfris.

– Noen arkitekter har hevdet at passivhus befinner seg i utprøvingsfasen og at byggherrene blir prøvekaniner?

– Til nå er det bygget 21 000 passivhus i Europa. Årlig holdes internasjonale konferanser der bygde passivhus evalueres og dokumenteres meget nøye når det gjelder både energibruk, inneklima og bygningsfysisk ytelse. Passivhuskonseptet er med andre ord svært godt dokumentert. Erfaringen er at disse husene fungerer meget godt når det gjelder både inneklima og energibruk.

Navarsete-rapporten sier at hoveddelen av energikuttet som skal tas innen 2020, må gjøres i eksisterende bygningsmasse. Men ikke alle huseiere som ønsker å bidra, må gå like grundig til verks som dette borettslaget for at målet i rapporten skal nås.

– Vi tror halve løftet kan tas ved enkelttiltak, som skifte av vinduer, installering av varmepumper, etterisolering av loft eller lignende. Men den andre halvdelen må tas gjennom total rehabilitering, sier Dokka.

Tredelt mantra
– Pisk. Gulrot. Kompetanse. Fra kontoret sitt i Trondheim presenterer Inger Andresen sin versjon av det som kollega Tor Helge snakker om.

– Ja vel. Hvilket mantra er dette?

– Det er det som folkelig sett står i rapporten til Tor Helge og utvalget fra Kommunal- og regionaldepartementet. Det må settes krav til industri og til private gjennom forskrifter. Så må det være økonomiske støtteordninger og føringer på veien. Og så trenges det kompetanse for å få til endret atferd: Byggenæringen må utdannes i alt nytt, og forskerne må bringe fram kunnskap for å finne enda bedre løsninger.

Pisk
Krav til industri og byggebransje synes på alle måter nødvendig. Næringspolitisk direktør i bransjesammenslutningen Norsk Teknologi, Tore Strandskog, uttaler i Teknisk Ukeblad i september at gapet mellom politisk retorikk og hva som faktisk skjer, er skremmende. Norske ledere er rett og slett energiverstinger.

I en større undersøkelse blant 1800 bedrifter i Norge, Sverige og Danmark hadde bare fire av ti norske bedrifter gjennomført tiltak for å spare energi. Enova, og hva dette statlige organet kan tilby, var bortimot ukjent for de norske bedriftslederne. Kun 36 av 600 ledere svarte at de kjente til tilskuddsordninger herfra.

– Norske politikere har tradisjonelt brukt økonomiske virkemidler kombinert med informasjon til sluttbruker – i stedet for å stille strenge krav. Vi ser at det er annerledes i våre naboland som ikke har vært begunstiget med billig vannkraft, sier professor Marianne Ryghaug ved NTNU.

Hun forsker på miljøvennlig energi og mener at myndighetene bør vise vilje til politisk handling gjennom å stille krav. – Så lenge klimaløsningene blir fjernt fra det vi forholder oss til i hverdagen, som månelandingen på Mongstad og klimakvoter, får vi ikke nok engasjement i befolkningen. Med andre ord: Det politikerne arbeider med på energifronten, føles ikke relevant for den enkelte.

Ryghaug mener også at en av årsakene til at gode energiløsninger ofte ikke tas i bruk, skyldes måten byggebransjen er skrudd sammen på: fragmentert med mange små aktører som blir opptatt av å bygge billigst mulig. Det handler om kortsiktig profitt.

… og noe skjer
Nå begynner imidlertid kravene å komme. Noen er allerede satt. Den norske regjeringen har varslet en trinnvis skjerping av byggeforskriftene fram mot 2015–2020. Fra da av skal alle nye norske bygg være passivhus. I 2040 skal energibruken i bygningsmassen være halvert i forhold til dagens nivå. Gjennomsnittlig energibruk i boliger er i dag på 220 kilowattimer per kvadratmeter, – i ny teknisk forskrift er kravet til nybygg 120 kilowattimer.

For å nå EUs mål om at nybygg skal være «nesten nullenergibygg» i 2020, foreslår ekspertgruppa til Tor Helge Dokka strenge energikrav til nybygg. De mener det vil bidra til å modne markedet og utvikle løsninger. Hele ekspertgruppa er enig om å foreslå krav til nesten nullenerginivå for nybygg i 2020. Og alle – unntatt Byggenæringens Landsforening (BNL) – ønsker også at det innføres energikrav til nybygg på passivhusnivå fra 2015.

Også på forskningssiden har myndighetene tatt tak: I fjor ble åtte norske forskningsmiljøer tildelt status som forskningssenter for miljøvennlig energi, og ved NTNU/SINTEF jobbes det med Zero Emissions Buildings/nullenergihus (ZEB), i tillegg til to kompetanseprosjekt med brukermedvirkning:

Creativ som skal utvikle ny teknologi for energieffektive varme- og kuldeprosesser og for å finne anvendelse av spillvarme fra norsk industri, og Effort som skal se på energieffektivisering offshore. I årene framover vil vi se resultatene.

Gulrot
Det er allment kjent at det største potensialet for energieffektivisering finnes i bygningsmassen som allerede står der. Likevel har vi en innebygd treghet i oss på privatfronten. Vi vet godt at varmepumper kan være lurt. Vi tror nok også det kunne vært en fordel å bygge annerledes, men vi gjør det ikke.

Naboen bør både ha kjøpt pumpe, bygd nytt og vist fram strømregninga før vi tar saken opp til vurdering. Fortsatt bruker nordmenn tre ganger så mye strøm som danskene, og dobbelt så mye som svenskene. Og bare én av ti nordmenn tar bryet med å bytte til en billigere strømleverandør.

– Dette handler om tilrettelegging, eller «gulrot», som jeg kaller det, sier Inger Andresen. – Det må være lett for forbrukerne å få tak i ting og få informasjon om løsninger.

Andresen forteller at hun stadig vekk ringes opp av private boligbyggere som ikke har noen profesjonelle å forholde seg til med tanke på energisparing.

– De spør om jeg kjenner noen som kan hjelpe dem, eller om jeg tror snekkere eller folk på Byggmakker kan gi råd. Dessverre er realiteten at det ikke finnes profesjonelle aktører som kan tilby gode helhetsløsninger for det aktuelle huset. Det finnes derimot noen som vil selge varmepumper, andre som vil selge isolasjon, og noen som vil selge styringssystemer – og det blir vanskelig for huseieren å finne ut hva som er det beste alternativet.

– Så hva ville gulrota være her?

– At det fantes firma å kontakte, som tok hele pakken – som fant den beste kombinasjonen av løsninger for huset ditt, og hadde både håndverkere, leverte konsulenttjenester og hentet inn tilbud fra flere produktleverandører. Og så burde det være økonomisk støtte til tiltak. Husbanken har en gunstig låneordning til bygging av lavenergihus. Og Enova har nylig kommet med en ordning hvor utbygger for større prosjekter kan få noen timers støtte til å utrede hva som skal til for å oppnå passivhusstandard.

I rapporten til myndighetene foreslår Tor Helge Dokkas ekspertgruppe å opprette en økonomisk tilskuddsordning til eiere av både bolig- og næringsbygg. Dette må kombineres med energimerkeordning og veiledende rådgivning for å gi effekt i markedet.

En slik støtte må være langsiktig, mener Andresen som er lei av ordninger som varer kun i en femårsperiode. Når perioden tar slutt, raser nemlig markedet sammen. Og så må det heller ikke være for komplisert å få tak i støtte. Byråkratiske skjema kan knekke den ivrigste.

På Skedsmokorset var en fornyelse av fasadene alt planlagt da SINTEF kom på banen. Ifølge Tor Helge Dokka var tilskudd fra Enova utløsende for at skrittet ble tatt fullt ut. – Takket være tilskuddene blir økningen i husleia mindre etter totalrehabiliteringen enn den ville blitt bare med fasadefornyelse, forklarer han.

Kompetanse
Å hoppe fra vanlige boliger til superisolerte bygninger der alt er gjort for å redusere varmetap, er ikke gjort i ei handvending. Lavenergi-, passiv og nullenergihus vil endre hverdagen til alle aktørene i byggebransjen. Om få år vil framtiden med passivhus endre både måten å bestille, planlegge, prosjektere, oppføre, drifte og forvalte bygninger på.

Ekspertutvalget bak rapporten «Energieffektivisering av bygg» fastslår at en systematisk etter- og videreutdanning må til i byggenæringen. Utrederne påpeker selv at det ligger en stor utfordring i å få etterutdannet de 200 000 til 300 000 som jobber i næringen, og sikre at alle har tilstrekkelig kompetanse på energieffektive løsninger.

– Er det realistisk med rask opplæring av så mange, da, Dokka?

– Ja, såfremt det startes nå. Folk må etterutdannes, men ikke alle må på skolebenken. Mye av dette handler om praktiske ting som det kan gis opplæring i på byggeplassen. Men Kunnskapsdepartementet må gjøre om på læreplaner, helt fra videregående skole og opp til universitetsnivå. Noen steder har undervisninga startet allerede. Det finnes videregående skoler som alt er i gang med å bygge passivhus.

Forskning og langsiktighet
«Klatting» er et begrep som Inger Andresen og Anne Karin Hemmingsen stadig trekker fram. Det blir ikke noe fart på energieffektiviseringen om man bare har kortsiktige løsninger. For å få framtidens løsninger raskt i omløp må forskerne både utvikle eksisterende produkter og samtidig arbeide med med avanserte, langsiktige løsninger.

Berit Time på SINTEF støtter opp om dette. Hun arbeider med fasader i forskningssenteret ZEB (Zero Emissions Buildings). Som eksempel bruker hun passivhusene som nå kommer for fullt i nye utbyggingsprosjekt. Et passivhus bygd med tradisjonelle isolasjonsmaterialer vil ha vegger på 20–25 cm tykkelse for å skaffe god isolasjon. Nullenergihusene vil kreve tykkelser på 40–45 cm.

– Dermed blir gulvarealet redusert, og det blir også utfordringer knyttet til dagslys. Vi trenger mer effektive isolasjonsmaterialer som gir slankere konstruksjoner. Særlig i urbane, tette boligområder er dette viktig, sier hun.

– Hva er det nye?

– Da snakker vi om multifunksjonelle fasader, det vil si fasader som tilfredsstiller basale behov for beskyttelse, men som også har elementer i seg til for eksempel å kunne produsere energi til bygningen. Vi samarbeider med andre partnere i Europa der solceller og solfangere er vanligere. Men vi er nødt til å se på hvordan andre produkter og løsninger kan benyttes i vårt klima og i norsk byggeskikk.

– Eksempler?

– Vi har testet vakuumisolasjonspanel som isolerer fem til ti ganger bedre enn mineralull. Panelene består av en porøs silisiumkjerne, omgitt av en tett folie og forseglet mens det er tilnærmet vakuum i kjernematerialet. 40 cm med mineralull kan erstattes av 4 cm med dette panelet.

– Men…? Det pleier alltid å være et men.

– Materialet isolerer noe dårligere over tid og er lite robust. Om det punkteres, forsvinner vakuumet. En europeisk produsent har derfor bygd panelet inn i tradisjonell isolasjon, og dette skal vi nå prøve ut for norske forhold.

Noen dører lenger bort i gangen sitter Times kollega Bjørn Petter Jelle. Han arbeider blant annet med smarte vinduer som er bygd opp av glass med tynne belegg som kan skifte fra transparent til andre farger. Wolframoksyd er et mye brukt materiale.

Jelle forteller at prinsippet bak smarte vinduer er å slippe inn mest mulig sollys og stråling – spesielt om vinteren, så man kan bruke mindre energi til oppvarming. Å stenge sollyset ute kan også være et pluss for store kontorlandskap som dermed unngår å bruke energi til kjøling.

– Her i Trondheim skal vi nå gå i gang med å lage våre egne materialer som vi kan teste ut. Vi vil for eksempel studere om det er mulig å kombinere ulike materialer, som i en sandwich. I tillegg vil vi teste eksisterende smarte vinduer som er i salg for å kunne tilpasse de til norske klimatiske forhold.

Ikke bevilgning etter andel
I Forskningsrådet presiserer man at langsiktig forskning som dette er viktig, men at man også kan gjøre mye med eksisterende løsninger.

Når Gemini spør om hvorfor det er slik at energieffektivisering får mindre av midler enn fornybar energi, svarer direktør Arvid Hallén at det er unaturlig å tenke ut fra prosenter og andeler. Selv om energieffektivisering skal ta en større andel av utslipp framover enn fornybar energi, tildeles ikke nødvendigvis midler ut fra dette.

– Vi er glad for det markerte tidsskillet som klimaforliket i Stortinget har skapt for innsats på miljøvennlige energiformer. Og vi erkjenner også det store potensialet som ligger i energieffektivisering. For det første kan mye gjøres uten veldig mye ny forskningsinnsats. Men vi ser også at videre forskning er nødvendig for å ta ut hele potensialet, og ønsker derfor mer midler til feltet, sier Hallén.

Hallén forteller at Forskningsrådet etter hvert har fått inn flere søknader på energieffektivisering. – Innenfor de rammer vi allerede har, er døra åpen for prosjekter som kan konkurrere på kvalitet. Jo flere prosjektsøknader på området, dess bedre, sier han.

Solvarme på varmtvannstanken
Ettermiddagslyset har lagt seg over de sju boligblokkene ved Skedsmokorset. På ett av takene ser Geminis utsendte noen snodige innretninger.

– Supereffektive solfangere som sammen med ei stor varmepumpe skal forsyne varmtvannstanker og vannbårne varmessystemer i hele borettslaget med grønn varme, forklarer SINTEFs Tor Helge Dokka.

Store flokker av ungdom haster forbi oss på vei hjem fra skolen. Men få av dem svinger inn i boligblokkene. Så er da også 96 prosent av beboerne her mellom 55 og 70 år, får vi vite.

– Folk har til tider måttet klare seg uten vann på bad og kjøkken under oppussingen. Har det kommet klager på at inngrepene er så omfattende når gamle blokker skal bli passivhus?

– Nei, faktisk ikke, sier Tor Helge Dokka.

– Bekymringene har handlet mer om noen malingsflekker hist og her. Og om at tapetet fra 1968 ikke finnes i butikken lenger!

Men om det gamle tapetet ryker, blir beboerne tilgjengjeld kvitt også kalde golv og trekk, forklarer Dokka.

– Passivhus øker komforten for beboerne mens fyringsutgiftene krymper. For omgivelsene blir gevinsten en mer miljø- og klimavennlig energibruk. Et bra kinderegg, spør du meg!

Av Svein Tønseth, Christina Benjaminsen og Åse Dragland.