Småtass ble råtass

Liten, lyserød og lumsk: En planteaktig miniputt fra dyreriket er blitt en kostbar nabo for fiskeoppdretterne.

Vent litt, så får du se hvor raskt naturen kan endre seg, sier biolog Jana Guenther. Sammen rusler vi på en oppdrettsmerd som er full av laks. Iført rød varmedress går den unge, tyskfødte SINTEF-forskeren ned på kne og drar i et tau.

Opp av sjøen kommer et prøvestykke av ei gråhvit not – et grovmasket nett av en type det er vanlig å bruke i «gjerdene» rundt oppdrettslaksen. Fra maskene strutter en skog av tynne hvite tråder, tilsynelatende med lyserøde knappenålshoder i enden.

– Levende vesener, forklarer Guenther. – For ti år siden var de ikke særlig opptatt av å slå rot på oppdrettsanlegg i norske farvann. Men det har jammen endret seg!

Min rødkledde ledsager forklarer at ansamlinger av de små krabatene i dag vokser raskt på nøtene i oppdrettsmerder langs store deler av norskekysten. Og at begroinga har gitt havbruksnæringa et fordyrende rengjøringsarbeid.

– Hvis ikke nøtene renses ofte nok, har de små dyrene vist at de raskt kan skape problemer. På få uker kan de danne tepper som nærmest tetter maskene og dermed forringer vannkvaliteten for oppdrettslaksen, sier Guenther.

Her får du historien om småtassene som gikk fra å være havbrukets gode granner til å bli plagsomme okkupanter. Og om zoolog Jana, som har kommet fra den andre sida av jorda med doktorgrad i begroingsproblematikk, for å kaste dem på dør.

Ble «slemme» på 90-tallet

På latin heter de små krabatene Ectopleura larynx. På norsk kalles storfamilien deres hydroider. Oppslagsverk forteller at arten normalt vokser på steiner i sjøen i tidevannsstrømmer, og at de også kan gro på kaier og på undersida av båter.

Dyret Ectopleura larynx på nært hold. Høyden inklusive «stilken» er 10–30 millimeter. Omkretsen inklusive fangarmene er rundt 10 mm.  Foto: Jana Günter

Dyret Ectopleura larynx på nært hold. Høyden inklusive «stilken» er 10–30 millimeter. Omkretsen inklusive fangarmene er rundt 10 mm.
Foto: Jana Günter

På nøtene i norske oppdrettsanlegg vokste kulturer av de små dyrene sakte og kun i begrenset omfang, helt til midt på 1990-tallet ifølge Jana Guenther. Individene som slo rot her før den tid, vokste gjerne side om side med blåskjell, forklarer hun.

I dag gror hydroidene raskt, og tidvis i flertall, på nota, får jeg vite. Fjernes de ikke ofte nok, kan de hindre vannutskiftingen i merden og gi vektøkninger på nota, noe som gjør merdene mer sårbare for skader i uvær, ifølge Guenther.

Bak seg har begroingsspesialisten åtte år som student og forsker i Australia. Som fersk post.doc-stipendiat, ansatt ved SINTEF Fiskeri og havbruk og tilknyttet det nasjonale forskningssenteret CREATE, skal hun prøve å gjøre noe med begroingsproblemet, sammen med industri- og forskningspartnere.

– Kan klimaendringer og økt sjøvannstemperatur være årsaken til den økte begroingen?

– Spørsmålet er relevant, svarer Guenther.

– For det er riktig at høyere sjøtemperatur vil gjøre hydroidene mer tallrike, og generelt gi mer begroing.

– Men hvis klimaet har skylda, vil det ikke da være umulig å løse havbruksnæringas begroingsproblem?

– Vi vet fortsatt ikke om sjøtemperaturen er hovedårsaken til at arten Ectopleura larynx nå gror så villig på nøtene i merdene. Jeg tror i det minste det vil være mulig å gjøre problemet mindre enn det er i dag. Vi skal prøve å oppnå forbedringer ved å se nærmere på forhold knyttet til oppdrettsteknologi og drift.

Guenther skal sjekke om begroingen kan ha sammenheng med sammensetningen av fiskefôret, se om problemet varierer med hvilken type «coating» som brukes på nøtene – og om fargen på nota påvirker hydroidenes lyst til å vokse der. For å nevne noe.

«Et alvorlig problem»

På den gråblå himmelhvelvingen over oppdrettsanlegget er makrellskyene fraværende. Men alt annet handler om fisk i riket som ligger rundt oss.

Det er på kysten av Midt-Norge vi står, i ei grein av sundet som skiller fastlandet fra Hitra – øya der den moderne oppdrettsindustrien ble født.

I de åtte merdene på sjøfarmen foran meg står i alt 1,1 millioner laks. Eieren, Lerøy Midnor AS, et av Norges største oppdrettsselskap, har gitt Guenther sjansen til å gjennomføre den praktiske delen av studiene her.

Noen kilometer unna, i Hestvika på Hitra, har Stig-Nidar Selvåg kontor. Han er produksjonssjef for havbruk i Lerøy Midnor og håper sterkt at Jana Guenther vil lykkes.

Jana Guenter (t.v.) studerer begroingen sammen med forskerkollega Christina Carl.  Foto: Thor Nielsen

Jana Guenter (t.v.) studerer begroingen sammen med forskerkollega Christina Carl.
Foto: Thor Nielsen

– Hydroidene har påført næringa et alvorlig problem. Vi bruker ganske mye penger på å fjerne dem, sier Selvåg.

Produksjonssjefen forklarer at selskapet bruker fjernstyrte ubåter til å rense bunnen av merdene. Til å reingjøre sidene i lakseinnhegningene anvender Lerøy Midnor spesialapparatur som består av ni roterende vaskeskiver.

– Det er dyrt både å kjøpe inn og vedlikeholde utstyret. Ved driftsstans på maskineriet får vi en annen type kostnadsøkning. For da reduseres tilveksten på fisken, som følge av at vannkvaliteten synker, sier Selvåg.

I skytteltrafikk

På oppdrettsanlegget har Jana Guenther plassert den begrodde notprøven i en beholder med glassvegg. Den skal være med til hydroide-laboratoriet i Trondheim.

Høsten 2008 har den tyske biologen vært ute på anlegget hver tredje uke for å hente slike prøver, og for å gjøre ulike målinger på stedet.

Tilbake i Trondheim møter vi SINTEFs Leif Magne Sunde, forskerveteran innenfor oppdrettsteknologi. Han er glad for å ha begroingsspesialist Jana på laget.

– Og skulle vi ikke klare å hindre hydroidene i å gro på nøtene, kan det bli aktuelt å utvikle nye og enklere metoder for reingjøring, sier Sunde.

Han understreker at jakt på mer kunnskap om de små krabatenes preferanser er den mest fornuftige måten å angripe problemet på.

– Uten økt kunnskap blir alle forsøk på å løse problemet som å skyte med hagle og håpe på det beste.

Svein Tønseth