Med tunga ut av halsen

Lokket på postkassa vår var mosegrønt og blankt. Ved tung frost var det ekstra fristende. Jeg brukte å sette fast ullvottene der. Hånda også. Den varme huden frøs fast til lokket, og jeg måtte nappe den av. Tunga ble sittende fast.

Du røsker ikke vekk din egen tunge når den i løpet av et nanosekund har giftet seg med en frossen postkasse en formiddag i januar.

Jeg ble nærmest beryktet for dette, å stå der med tunga limt til postkasselokket, til noen kom løpende med lunkent vann og slapp meg fri.

Min bror valgte å legge hånda på den varme kokeplata, flere ganger etter hverandre.

Vi trodde ikke at ting kunne skje mer enn én gang, min bror og jeg. Som om kontakt med varme og kulde ville lage brannblemmer og såre tungeskinn bare ved første møte, deretter ville det bli som et vennskap der vi uten frykt kunne legge hender og tunger hvor vi ville.

Slik var det altså ikke. Min bror har muligens fortsatt en ørliten, nesten glemt redsel for kokeplater. Selv kjenner jeg det napper i tungeskinnet når jeg ser en postkasse, selv midt i juli, men særlig når frosten lager nupper i metallet og jeg får den litt ugne lysten til å slikke og se hvor det bærer, førtifem år gammel.

Tungepostkasselokkerfaringen har jeg brukt til å lage et lite foredrag om å ikke lære av sine feil.

Andre derimot, for eksempel en NTNU-professor, bruker kunnskapen om barnetunger på vintermetall til å utvikle roboters omgang med skjøre materialer. Det kalles «tungemetoden» og går ut på, som jeg har lest i Gemini: «… å leggje den kalde sida av elementet mot ein gjenstand med fuktig overflate. Då frys den fast til elementet, slik at den kan flyttast.»

Slik kom tusenvis av såre, fastfrosne barnetunger til nytte for utvikling av roboter som skal løfte fiskefilet, silkestoffer eller lammesadler.

Vi hoppet ofte i høyet. Vi tok sats og kastet oss ut i tomrommet mellom låvetaket og høyballene der nede, og landet som regel mjukt og fint. Så klatret vi opp stigen igjen. Allerede da var øynene gjenklistret av høysnue, og et halvblindt svev rett etterpå sendte meg ned i et svart hull mellom halmballer og høy: en fôr-sjakt ned i en gammel stall, der jeg havnet gjennombanket og besvimt på steingolvet.

«Det finnes altså forskere som ønsker å hjelpe veltepettere som meg.»

Hadde jeg vært glidelåst inne i en drakt av d30, hadde jeg kanskje valgt å hoppe ned i sjakten med vilje, for gøy. Dette forteller en SINTEF-forsker til Gemini:

«Materialet d30 er bygd opp av intelligente molekyler. Disse flyter fritt så lenge de ikke utsettes for press, men i det øyeblikket de får et slag eller støt, samler de seg i grupper.»

Det finnes altså forskere som ønsker å hjelpe veltepettere som meg, slike som aldri går gjennom en døråpning uskadet og som alltid har blåmerker som ligner nye stater i Øst-Europa. Tusen takk.

En gang gikk tida langsomt, vi var små og hadde tid til å forske på ting vi ikke hadde opplevd før, og det meste var sensasjonelt kult. Siden har jeg løpt med en frostsår tunge ut av halsen for å holde følge med det livet jeg selv lever, og jeg er sannelig ikke alltid sikker på om jeg får vite det jeg har mest nytte av. Jeg bryr meg ikke om å vite hvem Danse-Jenny er. Jeg ville helst sluppet å se for meg Gundersen og Røkke i trekant på den franske riviera. Men dagsavisene syntes det var samfunnsnyttig kunnskap, og nå sitter det der som en trojansk hest på hjernen.

Jeg lever av å underholde selv, men dersom alt skal være gøy og tøys og fært og næh, blir det temmelig liten plass igjen for alt det som kunne være nyttig å vite dersom du har tenkt å tilbringe noen år til på jorda og har håp om at dine barn og barnebarn og barnebarnsbarn kan gjøre det samme.

Stå på, jeg gir meg her, dette er mitt siste ord i Gemini, men dere fortsetter vel å finne opp drakter av parafinkuler som redder folk som ramler i sjøen, metoder som snapper kreftsvulsten før den blir for slem, laserlykten som kan hjelpe alzheimerpasienter ut av mørket, og høretester som kan avdekke hvorfor jeg ikke hører hva min sønn sier når jeg rydder kjøkkenskuffen. Dessuten, kan en lakk virkelig holde på varme?

Svaret er ja.

Gjelder det neglelakk også?

Av Kari Slaatsveen