Kampen om frekvensene

November 2007: Post- og teletilsynet holder auksjon. Produktet som tilbys, er tv-frekvensen 2,6 GHz. Salget går over flere dager, og budene kommer raskt opp på hundre millioner kroner.

For å hindre konkurrentene i å samordne seg, blir det ikke informert om hvem som gir bud eller hvor mange som deltar. NetCom, Telenor og kanadiske Craig Wireless systems er blant vinnerne som får tilslaget – på hele 228 millioner kroner.

I en miniauksjon noen måneder senere snapper Hafslund Telekom de resterende bitene av frekvensen ved å bla opp 2,7 millioner.

Januar 2008: I USA blir frekvensen 700 MHz lagt ut for auksjon. Nettselskapet Google har på forhånd lagt inn bud på rundt 26 milliarder kroner for å kjøpe en del av frekvensen. Men her må selskapet se seg slått på målstreken til fordel for amerikanske forbrukere.

Å rope høyest

Det er på mange måter vanvittig: Men mange mener frekvenser har fått samme status som olje i dagens marked. Og salg og tildeling av radiofrekvenser har utviklet seg til et rotterace mellom kommersielle konkurrenter.

I disse dager planlegger Post- og teletilsynet å lyse ut ledige frekvenser etter at analoge tv-sendinger skal erstattes av digital distribusjon. Tilsynet vil se hvilken del av markedet som er villig til å investere mest for å få dem.

Og ganske riktig står mange parter klare og vil kjempe med nebb og klør for å få tak i «indrefileter» som feltet 790-862 MHz øverst på UHF-området (Ultra High Frequency).

Her gjelder det å rope høyest: tv-aktører som NRK hevder at de er avhengig av nok frekvenskapasitet for å kunne levere et levedyktig produkt i tøff konkurranse med kabel-tv, satellitt og IPtv- leverandører.

IKT-Norge krever på sin side at ledige frekvenser må brukes til nye mobile tjenester: – At norsk tv kommer med krav om flere frekvenser kun et par år etter deres konsesjonssøknad, hvor det ble forsikret at de hadde mer enn nok spektrum, er enten en frekkhet eller total mangel på planlegging, sier generalsekretær Per Morten Hoff.

– Norge ligger langt fremme når det gjelder mobile tjenester. En gang var vi verdensledende, men har i dag mistet dette forspranget. Norge har fortsatt muligheten til å ta en ledende posisjon innen dette segmentet, men det krever at vi utvikler nye tjenester og da står tilgang på frekvenser helt sentralt.

Radioutstyr

De maritime interessene er noe mindre høyrøstet, men også de er på banen for å slåss om indrefileten i frekvensrekka. Sammen med blant annet Rederiforbundet og Det norske Veritas har SINTEF-selskapet Marintek frontet sine synspunkt til høringsuttalelsene som departementene har bedt om.

– Både i den norske flåten, i offshore operasjoner og i den nye havbruksnæringen vil det være behov for frekvenser som kan gi rom for tjenester som sikkerhet, moderne overvåking og bedre kommunikasjon. De nye frekvensene gir både god båndbredde og rekkevidde over sjø.

Noe av båndet er dessuten harmonisert til å dekke hele verden og passer særlig godt for maritime anvendelser. I tillegg er frekvensene håndterbare for små fartøy, mener Fritz Bekkadal og Ørnulf Rødseth på Marintek.

De er ikke overrasket over at kommersielle interesser i Norge ønsker å bruke de utlyste frekvensene til mobil og stasjonær kommunikasjon på land, men håper myndighetene også vil vurdere de maritime næringene:

– Om ikke frekvensene går eksklusivt til maritimt bruk, så kan det i hvert fall legges inn betingelser slik at lisenshaverne får i oppgave å dekke kysten. Sist det ble tildelt frekvenser til dette bruk, var på 50-60-tallet, sier Bekkadal. Han holder fram tre gode grunner til at de nye frekvensene må komme maritime interesser til gode.

Sikkerhet

Sikkerhet er første punkt på behovslista til de maritime aktørene.

Da Titanic støtte på det katastrofale isfjellet i 1912, ble det påpekt store mangler rundt radio og telefoni i sjøforklaringen. Flere skip var i nærheten, men uten radioutstyr kunne de ikke bli kontaktet. Et passasjerskip med radioutstyr befant seg mindre enn 30 km borte, men her var radiooperatøren gått til sengs da de første nødsignalene fra Titanic kom.

Kort tid etter ulykken ble det fastslått at alle skip av en viss størrelse skulle ha radioutstyr om bord, og at alle tjenestene skulle være standardiserte på internasjonalt nivå. Men etter 1970 gikk telekssambandet mer og mer over på satellitt. All trådløs telegrafi ble nedlagt rundt århundreskiftet, og i 2004 var tilbudet om radiokommunikasjon på kortbølgen via Rogaland Radio, en saga blott.

– Det som har skjedd, er at større cruiseskip og handelsfartøy i dag har radioutstyr som fungerer via satellitt. Men kystfartøyene – alle små og mellomstore fartøy som til daglig er i fart langs den lange kysten vår – mangler dette fordi satellittutstyr er svært kostbart i anskaffelse og drift, sier Bekkadal.

– Få eller ingen mindre fartøy vil ha råd til dette, og det er ofte disse kystfartøyene som sårt trenger kommunikasjon. Satellittantenner gir i tillegg risiko for ustabilitet og feiling i en krisesituasjon.

– Det er svært viktig å få overført data i sanntid, både fra plattformer og fra skip som seiler. Posisjon er viktig med tanke på brann, kollisjoner og andre ulykker, sier Ørnulf Rødseth.

Moderne kommunikasjon

I desember 2007 rant det ut rundt 4000 tonn råolje fra StatoilHydros rørledning ved Statfjord A-plattformen i Nordsjøen. Norgeshistoriens nest største lekkasje var et faktum. Ute på plattformen satt de ansatte med levende bilder av ledningen og skaden, men de manglet kapasitet til å få overført bildene til land. Verdifull tid gikk tapt før man fikk analysert skader og forordnet reparasjoner.

– Dette er det andre behovet vi ser, sier Fritz Bekkadal: – Både offshoreinstallasjoner og fartøyer trenger båndbredde for å kunne ta i bruk moderne overvåkings- og styringsmidler.

StatoilHydro på Stjørdal utenfor Trondheim har allerede latt kontorfolk ta over mye av arbeidet på Kristin-plattformen i Nordsjøen, og kommunikasjonen til havs skjer via trådløse kamera. Avdelingssjef Arne Sjursen sitter i dag tørt og trygt på det operasjonelle rommet og gir instruksjoner til en mann i kjeledress som labber rundt på Kristin-plattformen.

«Personellmangel til sjøs begynner å bli merkbart. Høyt utdannede eksperter finner seg ikke i å havne på en arbeidsplass der man ikke har tilgang til tjenester som internett og bredbånd.»

Seniorforsker Fritz Bekkadal

Mannen filmer og zoomer inn på en rørstump, mens prosjektgruppen på land planlegger hvordan røret offshore skal skiftes. Mange i rommet har lang erfaring fra offshorearbeid. Nå reiser de sjelden til havs. De har blitt kontorfolk med rene hender.

– Digitale løsninger som elektroniske kart og kommunikasjon vil også være avgjørende for effektivitet og sikkerhet i skipsfarten, sier Rødseth som nevner at havneanløp krever mer enn 20 meldinger i form av papirer og telefoner som går fram og tilbake. Å få effektivisert denne datautvekslingen er viktig.

– Og bare tenk på overvåkingen av nordområdene, sier Fritz Bekkadal. – De politiske målene om satsing i nord kan ikke bli realisert uten en solid og pålitelig elektronisk infrastruktur for overvåking og kommunikasjon,

Vil ha internett

Et siste moment er mannskap. Personellmangel til sjøs begynner å bli merkbart. Høyt utdannede eksperter finner seg ikke i å havne på en arbeidsplass der man ikke har tilgang til tjenester som internett og bredbånd. Og der man ikke kan ha lett og tilgjengelig kontakt med dem hjemme – enten man er på et skip, en borerigg eller på et oppdrettsanlegg til havs.

I undersøkelser Marintek har gjort i samarbeid med utenlandske partnere, viser det seg at hensynet til mannskapets behov teller vel så mye som de operasjonelle når nytt kommunikasjonsutstyr skal installeres. Operasjonelle og sikkerhetsmessige krav sørger for utstyret. Mannskapets behov sørger for tilstrekkelig båndbredde.

Industrimulighet

Merkverdig nok var maritim kommunikasjon i ledelsen i 60- og 70-årene. Norge hadde de første mobile tjenestene i handelsflåten og laget kommunikasjonsløsninger til oljeplattformene i Nordsjøen.

Kompetansen var tung. Televerket hadde blant annet som oppgave å finansiere nasjonal teleforskning, og både FoU-miljø og industrivirksomhet blomstret. Men så overtok de landbaserte systemene. Årsaken var at kommersielle interesser var mer opptatt av områder med langt større brukertetthet.

Fritz Bekkadal mener at det å utvikle og framstille utstyr og programvare for et moderne maritimt markedssegment, kan gi norske bedrifter en ny industrimulighet.

– Norge har ennå mye radiokompetanse. Om myndighetene legger til rette for en maritim utnyttelse og jobber internasjonalt for å oppnå en harmonisering, vil det kunne skapes ny industri.

Nå avventer partene hva som vil skje framover.

Flere – som NTNU og Oljeindustriens Landsforening (OLF) – har tatt tak i høringsuttalelsen som Marintek har laget, og basert seg på den. I rapporten som en arbeidsgruppe fra Samferdselsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet har kommet med tidligere, anbefales det ikke å gi de ledige frekvensene til kringkasting, men å utlyse dem teknologi- og tjenestenøytralt.

Samferdselsdepartementet har nå fått over 40 høringsuttalelser i fanget og kan ikke gi noe tidsperspektiv for behandlingen. – Det jeg kan love, er at dette vil bli grundig behandlet, sa avdelingsdirektør Jørn Ringslund til Teknisk Ukeblad i august.

Tekst: Åse Dragland