Fangstmannen

KARL ANDERS HOFF SKAL UT PÅ CO2-JAKT I VINTER.

Fangst og lagring av CO2 er et av de mest sentrale punktene på verdensagendaen i vår tid. Makter vi ikke å finne teknologi som kan fange opp den besværlige klimagassen og anbringe den på et trygt sted, ligger vi tynt an.

Karl Anders Hoff på SINTEF synes han er privilegert som får jobbe med et felt som står så sentralt i miljø- og samfunnsdebatten. CO2-fangst har vært arbeidsområdet hans på heltid helt fra 1990-tallet da han arbeidet med diplom-oppgaven sin ved NTNU.

Nå er han prosjektleder for SOLVit – et åtteårig forsknings- og utviklingsprogram finansiert av blant andre Gasnova og det norske industriselskapet Aker Clean Carbon – som også er koordinator. Med en samlet ramme på 317 millioner kroner er prosjektet blant verdens største i sitt slag.

Hoff og kollegene hans på SINTEF skal jobbe fram kjemiske renseprosesser for å fange klimagassen CO2 som spys ut fra prosessindustri og i eksos fra kull- og gasskraftverk.

Og målet for SOLVit er å gjøre CO2-håndteringen rimeligere.

Dere starter vel neppe helt på scratch?

Nei, SOLVit kommer som et resultat av en rekke tidligere CO2-prosjekter vi har gjennomført. De har vist oss hvilken retning forskningen bør gå, og at det må jobbes på flere felt og på mange nivå.

Konkret har dette gitt seg utslag i at stadig flere forskere på min avdeling har fått CO2 som fagfelt. I dag er vi 17 ansatte i et eget faglag, og vi blir nok enda flere.

Det er altså for dyrt å fange CO2-gassen i dag?

Ja, det krever for mye energi. Et kraftverk som produserer strøm, taper 15–20 prosent av strømmen gjennom CO2-fangst – og da blir det ikke lønnsom drift. I tillegg krever et fangstanlegg store investeringer. Disse kostnadene gjør at CO2-fangst ikke blir gjennomført, og det er dette vi må gjøre noe med.

«Vi har ideer til kjemikalier som skal redusere energibehovet med 50 prosent.»

Hva er løsningen?

Nøkkelen ligger i kjemikaliene. Disse må kunne binde CO2, men samtidig ikke så mye at ikke gassen kan frigjøres i etterkant. Slike «aminer» brukes i dag, men vi ser etter bedre egenskaper.

Hvordan skjer dette?

Vi snakker om kald eksosgass fra et gasskraftanlegg som skal renses for CO2. Eksosgassen strømmer gjennom et rør der kjemikaliene blir dusjet ut i toppen av røret for å fordele seg i gassen og binde CO2-en. I bunnen av røret samler kjemikalievæsken med CO2 seg, og så må dette kokes for å få skilt ut 99,9 prosent ren CO2-gass. På det viset kan kjemikaliet sendes tilbake for å fange inn mer CO2. En prosess som dette er vanlig i dag for gassrensing i industrien, men aldri i den størrelsen som vil kreves for et anlegg som skal håndtere CO2-utslipp fra et kull- eller gasskraftverk.

Har dere funnet nye og gode kjemikalier?

Vi er på vei, og vi har ideer til kjemikalier som skal redusere energibehovet med 50 prosent. Utfordringen er kravet om «pose og sekk»: å finne kjemikalier som kan reagere raskt med CO2, samtidig som det kreves lite energi for å få CO2-en ut fra kjemikaliene etterpå. Kanskje må vi ha en væske som fanger CO2 og etterpå deler seg i to faser? Eller vi må ha et kjemikalium som gjør CO2-en til fast stoff?

Et flunkende nytt testanlegg skal hjelpe dere?

Ja. Som et ledd i programmet bygges et stort laboratorium på Tiller i Trondheim til 42 millioner kroner. SINTEF skyter inn en egenandel på 25 millioner kroner i det nye laboratoriet. Dette blir et unikt testanlegg i pilotskala, med et 33 meter høyt tårn og en 25 meter høy rensekolonne – en høyde tilsvarende det som kreves i industrielle renseanlegg. Akkurat det vil gi oss verdifulle resultater. Vi kan sjekke om kjemikaliene vi bruker, kanskje vil bli brutt ned på sikt. Og om de vil kunne gi et skadelig avfall.

Hvordan ser tidsplanen ut framover?

SOLVit skal jobbe med kortsiktige og langsiktige løsninger, og er delt opp i tre faser. I løpet av få år vil det bygges første generasjons fangstanlegg i blant annet Norge, England og Tyskland. I Norge og England vil staten støtte byggingen, og her er leverandører i ferd med å gi anbud. Aker Clean Carbon vil være en av disse. Vi har allerede et nytt kjemikalium klart, og dette skal uttestes samtidig som vi utvikler nye kandidater. I tillegg skal vi i gang med mer langsiktige løsninger for andre- og tredjegenerasjonsanlegg.

Åse Dragland