Tema: Nøkkelen til arbeidslivet?

Små gule trucker suser forbi på det gullende reine lagergolvet – summende som bier på vei til blomsterbedet. Rundt oss ligger dagligvarer stablet i reoler høye som hus. Foran meg bremser en mann i blå t-skjorte opp.

«Geir» har akkurat fraktet en ladning kjeks, saft og hermetikk til ei utkjøringsrampe. Han ser ut som mannfolk flest, men har usynlig bagasje å drasse på. En vanskelig barndom har påført han psykiske problemer i form av et uregjerlig sinne. På jobbmarkedet har dette gitt ham en jojo-tilværelse.

– Når du har gått på trynet 40 til 50 ganger i arbeidslivet, så er det ganske tøft, sier den travle karen stille. Han har stanset trucken og drar de grå arbeidshanskene av seg.

Jobben «Geir» skjøtter ved regionlageret til Rema 1000 utenfor Stavanger, har han hatt i snart to år. En solid rekord for hans del.

«Geir» er én av fem med psykiske problemer som siden 2006 har gått rett fra NAV-finansiert arbeidstrening til fast stilling på Rema 1000 sitt lager: resultatet av et utradisjonelt rekrutteringsopplegg som logistikksjef Reidar Sørvåg ved Rema 1000, region Sør har satt ut i livet. Han gir de fem en flott attest:

– Du får ikke mer pålitelig arbeidskraft enn dem. Du og jeg tar det for gitt at vi har en jobb, og skal kanskje ikke snufse så mye før vi tar oss en sykedag. Disse her er så kisteglade over å være i arbeid at de aldri er borte. Og er de syke en dag, så ringer de og ber om unnskyldning for det.

Kunnskapshull

Hovedkontoret til Mental Helse ligger i Skien. En telefon hit, til landets største organisasjon for brukere, pårørende og andre interesserte innen psykisk helse, gjør det klart at det ikke finnes mange norske arbeidsgivere som har satset slik Reidar Sørvåg gjør.

Erfaringer som dem Sørvåg og andre har høstet når det gjelder arbeidstrening, både med høyt og med lavt motiverte kandidater, er i tillegg i svært liten grad systematisert og gjennomgått av norske forskere, viser det seg.

Det kan seniorforsker Solveig Osborg Ose ved SINTEF Helse i Trondheim underskrive på. Til daglig leder hun en gruppe som har arbeid og helse som forskningsfelt.

– Norge skiller seg fra Finland og Sverige når det gjelder forskning på sykefravær. Mens de har satset på arbeidslivsforskning og opparbeidet kompetanse på området, har vi rett og slett for lite forskningsbasert kunnskap. Selv om det nå er satt i gang et stort program i Norges forskningsråd, skal det noe til for å ta igjen flere års hvileskjær i arbeidslivsforskningen.

Ose er redd den storstilte satsingen som myndighetene nå går i gang med for å inkludere flere i arbeidslivet, kan slå feil. Forskerne har rett og slett for få utviklede virkemidler og for lite kunnskap om hvordan planene skal omsettes til praktiske resultater.

Hun viser til at man for eksempel vet lite eller ingenting om hvordan personer med

lettere psykiske lidelser (depresjoner, angst m.m.) skal tilbakeføres til arbeidslivet. Det er også lite kunnskap rundt hva som skaper psykiske problemer i arbeidslivet. Her har forskningen store hull.

– Disse menneskene som utgjør den neste største gruppen på sykefraværsstatistikken, er ingen homogen gruppe med et konstant funksjonsnivå. De kan ha opp- og nedturer, og spørsmålet er om arbeidslivet er fleksibelt nok for personer med sammensatte behov, sier Ose.

Paradokset

Når myndighetene nå tar et krafttak for å få folk tilbake i jobb, beror det på en situasjon som på mange vis er paradoksal: Vi er inne i en høykonjunktur med lav arbeidsledighet og sterk sysselsettingsvekst. Arbeidsledigheten er på sitt laveste siden 1988 og går ned for alle yrkesgrupper og i alle fylker.

I sommer finnes det rundt 100 000 ubesatte stillinger. Knappheten på arbeidskraft forsterkes av «eldrebølgen»: I løpet av førti år vil andelen av 60-åringer her til lands øke fra 20 til 32 prosent.

Dermed vil behovet for flere hender i helse- og omsorgsyrkene forsterkes ytterligere.

Parallelt med dette rosenrøde bildet av et driftig Norge i arbeid tegnes et dystert bilde

av en stadig økende masse som står utenfor: 520 000 nordmenn i yrkesaktiv alder er ute av

arbeidslivet på grunn av sykdom, rehabilitering eller uførepensjon. Gruppen med uføretrygdede utgjør mer enn hver tiende nordmann i yrkesaktiv alder.

Høsten 2006 var sykefraværet i Norge på 6,8 prosent. Kvinnene sto for 8,3 prosent, mens tilsvarende tall for menn var 5,6 prosent. Det norske sykefraværte har økt sterkt siden 1980-tallet. OECD er bekymret og mener blant annet at sjenerøse sykelønnsordninger bidrar til et ekskluderende arbeidsliv ved at arbeidstakere blir lokket eller presset over på sykelønn og senere uføretrygd.

Innstramming

– Økte trygdeutgifter er noe man også ser ellers i Europa, forteller Ose. – Tiltakene har stort sett vært å stramme inn på velferdsordningene. Dårlig psykisk helse i arbeidslivet er en stor utfordring i mange land. Ingen har en god løsning på problemet.

Norske myndigheter har prøvd å få bukt med situasjonen gjennom en rekke tiltak de siste årene: IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) har hatt som mål å redusere sykefraværet med 20 prosent i løpet av fire år.

Kvalifiseringsprogrammet fra i fjor skal forsterke innsatsen overfor personer som blir avhengige av sosialhjelp over lengre tid. I Opptrappingsplanen for psykisk helse inngår «Storbysatsingen» – et tiltak som spesifikt skal møte psykisk syke i norske storbyer.

Det fjerde store tiltaket er Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007–2012) som skal få psykisk syke mennesker tilbake i jobb. Dette er en videreføring av Opptrappingsplanen. I tillegg har regjeringen satt i gang ordningen «Raskere tilbake» som skal sørge for at sykemeldte følges opp i større grad.

Dette omfattende arbeidet med å få grupper inn i arbeidslivet foregår samtidig med en større indre reform i NAV: I fjor ble trygdeetaten slått sammen med arbeidsmarkedsetaten. 17 000 ansatte skal omorganisere seg, og mye av kapasiteten går med til omstillingsarbeid.

Ifølge Ose vil ikke organisasjonen fungere hundre prosent på flere år. Dermed er den dårlig rustet til å ta på seg det omfattende ansvaret som planene legger opp til.

– Tiltakene kan ende opp med at man løper etter å få «reddet» enkeltpersoner som kan pynte på tallkolonner, i stedet for å utvikle gode løsninger for mennesker med sammensatte behov, sier hun.

Mytene hersker

Er det arbeidslivet som har blitt for krevende – og må endres, eller det den enkelte arbeidstaker som tåler mindre?

Generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse mener flere av tiltakene som nå settes ut i livet, har et feil perspektiv: at personer utenfor arbeidslivet – enten de er blinde, fargede, somatisk eller psykisk syke – skal «poleres» så de blir tilpasset arbeidslivet.

– Det er et feil spor å kun jobbe med virkemidler knyttet til den enkelte arbeidssøker. Alle disse programmene utgjør bare ett steg på veien for å skape et mangfoldig arbeidsliv.

Faktisk kan de virke mot sin hensikt hvis de ikke suppleres med arbeid for et mer åpent

arbeidsmarked, sier Ørstavik.Like viktig, mener hun, er å få rensket bort mytene rundt psykisk syke. Dette gjelder for alle i samfunnet, men spesielt lederne i arbeidslivet siden de er døråpnere til en jobb. Og det handler kun om tilrettelegging.

– Som småbarnsmor får jeg – som mange andre – tilrettelagt jobben min så jeg kan hente og bringe barn på SFO. Det samme kan en person med angstproblemer trenge. Kanskje han kan møte kl 10 i stedet for kl. 08 om morgenen, så han få tid til «å hente seg inn», sier Sunniva Ørstavik.

Annen forklaringsmodell

Forsker Roger Bjørnstad i Statistisk sentralbyrå nyanserer dette bildet. Han mener det økte sykefraværet må ses i sammenheng med at flere kvinner er inkludert i arbeidslivet. Norge er blant de landene i verden med høyest yrkesdeltakelse, med særlig høy sysselsetting blant kvinner og eldre. I tillegg ligger norske kvinner på fødetoppen i Europa.

Dette kan føre til at sykefraværet er høyere blant kvinner enn blant menn i alle aldersgrupper. Og, påpeker Bjørnstad, slik kan sykelønnsordninger gi muligheter til å delta i arbeidslivet.

Han hevder at når man kontrollerer for konjunkturelle svingninger, er den viktigste årsaken til det økte sykefraværet at grupper som forventes å ha høyt sykefravær, har kommet inn i arbeidslivet. Strammer man inn i sykelønnsordningen, vil det kunne føre til at færre deltar i arbeidslivet. Den samlede arbeidsinnsatsen kan bli svekket, selv om sykefraværet reduseres.

Må yte maks

Hos Reidar Sørvåg utenfor Stavanger blir de nye arbeidstakerne fra NAV tatt hensyn til, men det stilles samtidig krav til dem. Sørvåg understreker at det langt fra er noen form for veldedighet han har gitt rom for her inne, til tross for at han har lyktes med å gjøre lageret til en arbeidsplass for folk med helt ulike forutsetninger.

– Du kan si at jeg er glad i mennesker, og at det er det som er drivkraften bak rekrutteringsfilosofien min. Men alle som blir sendt hit for arbeidstrening, får vite fra dag én at de er kommet til en kommersiell virksomhet der inntjeningskravene er de samme som i resten av næringslivet.

Logistikksjefen viser vei mellom tonnevis av syltetøyglass, lyspærer og sjampoflasker på Rema-lageret. Anlegget legger beslag på de nærmeste 12 000 kvadratmeterne rundt oss. Herfra betjener han og staben hans 73 butikker fra Odda og Stord i nord til Tvedestrand i sør. Hver og en av truckførerne som haster forbi på de hvinende, gule kjøretøyene, løfter med egne armer mellom fem og seks tonn varer ut av hyllene hver eneste dag.

Selv mener 46-åringen at suksessen med å innlemme psykisk syke arbeidstakere i bedriften hviler på to hjørnesteiner: For det første den forståelsen han har fått hos NAV-konsulentene for at det er motiverte kandidater han trenger. For det andre det spesialtilpassede velkomstopplegget han har lagt mye av sjela si i – en startperiode på én til to uker, noen ganger mer, der kandidaten er følgesvenn til husets vaktmester.

De som får sjansen og har lyst til å bli med videre, blir satt til opplæring i «vareplukking» i resten av den NAV-finansierte arbeidstreningsperioden – under en ny fadder, akkurat som alle andre nye på lageret.

– De får vite at en ansettelse forutsetter at de blir like raske til å plukke som kollegene. Vi har en bonus som deles på likt på samtlige ved årets slutt, og vi forklarer alle at det raskt vil bli

dårlig arbeidsmiljø om noen skulle få bonusen uten å yte maks.

På tvers

Den største gruppen på sykefraværsstatistikken er mennesker som har skjelett- og muskelplager. Over 42 prosent av sykefraværstilfellene over 16 dager skyldes vonde skuldrer og verkende rygger. Forskning viser at mens arbeidsmiljøet påvirker forekomsten av ryggsmerter, er det ofte individuelle egenskaper som bestemmer om personen blir sykemeldt.

Da regjeringen kom med stortingsmeldingen «Resept for et sunnere Norge» (2003-2004), var den bærende ideen å forebygge mer for å reparere mindre. Denne linja har også SINTEF Helse lagt seg på.

– Forebygging må til for å få et godt arbeidsliv, sier forskningssjef Randi E. Reinertsen.

– Man må tilrettelegge så ikke bare de sterke og sunne har det bra. Omsorgsarbeidere med skiftarbeid, tunge turnuser og fysiske belastninger kan for eksempel få tilbud om spesialtilpasset trening så kroppen tåler belastningene bedre, livskvaliteten øker og de kan stå i arbeid lenger.

Reinertsen og flere med henne i SINTEF Helse er opptatt av å finne gode løsninger som kan tas i bruk. Man må ut i bedriftene, studere livsstilsfaktorer og identifisere problemer.

Evnen til å trives i yrkeslivet henger nøye sammen med god helse og god livskvalitet.

Psykisk syke

Solveig Osborg Ose og hennes «Gruppe for arbeid og helse» er nå i gang med å evaluere IA-avtalen og å forske på den yrkesgruppen som har størst sykefravær, nemlig hjelpepleierne.

I tillegg har de nylig levert en rapport om hva som finnes av nasjonal og internasjonal kunnskap rundt psykisk syke og arbeidsmarkedet.

– Det vi vet, er at hver femte sykefraværsdag relateres til psykiske lidelser, og at andelen har økt med ti prosent siden 2001, opplyser Birgitte Kalseth som er en av forskerne bak rapporten.

– Mange av tiltakene som er dokumenterte og satt ut i livet, er knyttet til de tyngste tilfellene. Mennesker med schizofreni eller skiftende stemningsleie kan fungere i en jobb med riktig tilpasning, men vi vet også at dette er kostbare tiltak og at det gjelder relativt få.

Kalseth forteller at benevnelsen «psykisk syk» rommer store forskjeller: Her finnes det personer med lettere psykiske lidelser som ikke vises i det ytre, men også tungt belastede mennesker som har fått en alvorlig diagnose. Noen blir psykisk syke mens de er i jobb. Andre er psykisk syke som skal inn i arbeidslivet. De store individuelle forskjellene gjør at ett og samme tilbud neppe er bra for alle. Det viktigste blir faktisk å skille mellom diagnose og funksjonsnivå, mener hun.

Tilnærmingen til denne store gruppen kan ikke være lik, men uansett må det handle om å se mennesker som kapasiteter – ikke som diagnostiserte tilfeller.

Arbeidsgiverens ansvar?

Og det er nettopp her skoen trykker i dag. Stigmatiseringen viser seg å være det største problemet i arbeidslivet. Når 63 prosent av norske bedriftsledere viste seg å være negative eller skeptiske til å ansette noen som hadde hatt psykiske problemer, aner man omfanget.

Undersøkelsen ble foretatt blant 650 norske bedriftsledere i 2006, av Rådet for psykisk helse. Her innrømmet 90 prosent av bedriftslederne at de hadde begrenset kunnskap om hvordan de skulle avstemme psykisk syke mot arbeidslivets behov. En anonym næringslivsleder i undersøkelsen uttalte at «psykisk sykdom er skumlere enn kreft».

Ifølge forskerne er så godt som alle spørsmål ubesvart når det gjelder arbeidsgiverens rolle. Selv om det er opp til vedkommende å tilrettelegge for ansatte som er psykisk eller somatisk syke, vet ingen mye om hva som skjer på norske arbeidsplasser – og hva som er erfaringene til de syke.

Hva gjør en arbeidsgiver når det oppstår psykiske problemer på arbeidsplassen? Hva er de beste strategiene for en person som har vært sykemeldt lenge og skal tilbake til sin gamle jobb? Er tilretteleggingen god, og blir man tatt vare på?

Utstøtt etter 40 år

«Tove» (60) er en av dem som har følt på kroppen at manglende tilrettelegging etter sykdom kan fungere som en utstøtingsmekanisme. Mens travle naboer drar på jobb i Trondheim, sitter hun på stua si med en kaffekopp.

I fjor skulle hun prøve seg på arbeidsplassen sin etter langvarig sykefravær. Hun gledet seg til å ta fatt, men endte opp med uføretrygd. I nær 40 år var «Tove» ansatt i det offentlige helsevesenet. Så ble hun lenket til senga av en reumatisk lidelse. Ett år seinere var hun på beina igjen og returnerte til arbeidsplassen som aktivt sykemeldt. Håpet var å komme tilbake i en fjerdedels stilling. I stedet kom en gedigen nedtur.

– Klinikken var flyttet, men ingen viste meg hvor alt utstyret lå i de nye lokalene. Ingen

forklarte meg hvordan det nye datasystemet virket heller. Jeg ble overlatt til meg selv og

følte at jeg ikke lenger hørte til på min egen arbeidsplass, sier «Tove».

Hun ble innkalt til møte med sine overordnede og fikk beskjed om at tilrettelegging var vanskelig all den stund alle de andre hadde travle jobber å skjøtte.

– Etter min oppfatning var dette bare tøys. Jeg var aktivt sykemeldt og kunne gått dobbelt med noen for å bli tilbakeført i jobben min. Men arbeidsgiveren manglet viljen og kreativiteten som trengtes for å få til dette, sier «Tove».

Den psykiske belastningen ved å føle seg til overs ble så stor at hun kastet inn håndkleet og måtte over på uføretrygd. Hun forlot arbeidslivet overbevist om at skjebnen hennes var et resultat av dårlig ledelse – og mangelfull respekt for IA-avtalen som arbeidsgiveren hadde undertegnet.– For meg hadde avtalen null verdi da det gjaldt som mest, konstaterer «Tove» i dag.

Inkludering

Også Sunniva Ørstavik er klar i sin tale når det kommet til IA-avtalen og

målet om å redusere sykefraværet med minst 20 prosent i avtaleperioden fra 2001 til 2005: Dette har ikke fungert.

– Etter min mening burde den ha skiftet navn til «Avtalen for oss som allerede er innenfor arbeidslivet» sier Ørstavik. – Avtalen åpner faktisk ikke døra og lar andre komme inn i

varmen, men den gjør det lettere for de som allerede er inne, å holde seg der. Kvalifiseringstiltak gjennom NAV går på å bli tilpasset.

– Så lenge arbeidslivet har høye barrierer, nytter det ikke at myndighetene fokuserer på inkludering, sier Solveig Osborg Ose. – Det hersker en stor motsetning mellom Norges store satsing – der vi ligger langt foran andre land, og landets lave kunnskap på feltet – der vi ligger langt bak andre land.

Ose viser til at bedrifter som har en god seniorpolitikk, også er bedrifter som er fleksible og greier å ta vare på enkeltindivider.

Erfaringene viser også at arbeidsgivere som allerede har folk med redusert arbeidsevne i arbeid, er mer villige til å ansette flere, enn arbeidsgivere uten slik erfaring. Arbeidsgivere som har erfaring og kunnskap om psykisk syke, er også mer positive til problemet enn de kunnskapsløse som ofte vegrer seg.

Solveig Oseborg Ose gjør et tankeeksperiment og skisserer hva som må være situasjonen før et arbeidsliv kan kalle seg inkluderende:

– Den dagen virksomheter planlegger sin aktivitet ut fra at mennesker har ulike behov i en arbeidssituasjon, er vi på vei. Sett at en bedrift i en etableringsfase eller i en fase med utvidet virksomhet, planlegger ut fra et slikt perspektiv. Slynge i vegg, tilgjengelighet og fleksibilitet for en hørselhemmet arbeidstaker, var en selvfølge. Arbeidsoppgaver tilpasset personer med behov for å arbeide litt for seg selv, likeså.

Det ville være åpne tiltaksplasser tilgjengelig for de som ville prøve seg i jobb en periode. Som en integrert del av organisasjonsprosessene ville det finnes gode systemer for å oppdage om en medarbeider trengte hjelp eller tilpasning. Mangfoldet i arbeidsstokken ble høyt verdsatt osv. En slik angrepsmåte ville være bedre enn å legge opp tiltak i etterkant mot enkeltindivider, mener Ose.

Hender i omsorg

Uansett hva som er riktig eller mangelfullt av tiltak, så enes både forskere og myndigheter i bekymringen over trenden de ser i helse- og omsorgsyrkene. Her hvor det vil være behov for mange hender i jobb, stiger sykefraværet dag for dag. Jobbene er slitsomme med lav lønn og med lite attraktive arbeidstider.

SINTEF Helse vil undersøke hva som ligger bak, og om det kan gjøres endringer som kan bøte på det negative ved jobben. Forskerne har nettopp sendt ut skjema med 87 spørsmål til hjelpepleiere landet over. 7000 svar har kommet inn så langt. Forskerne forventer å gå gjennom 9 000–10 000 skjema.

– Tidligere forskning har konsentrert seg ensidig om arbeidsmiljøet, men vi inkluderer også forhold rundt livsstil, familieforhold og oppvekstvilkår, sier Solveig Osborg Ose.

– Trivsel avhenger også av arbeidstid og fleksibilitet i arbeid. Vi må for eksempel få svar fra hjelpepleierne om de har en arbeidstid de føler seg vel med, eller om den ligger langt fra drømmeturnusen.

Livsstil

Hvilket framtidssamfunn går vi så mot? Et samfunn der noen få arbeidsdyktige mennesker arbeider for å brødfø seg selv i tillegg til gruppen som står utenfor? Eller et samfunn der det normale arbeidsmarkedet rommer alle kategorier funksjonsføre folk og en meget fleksibel definisjon på arbeidstid og arbeidsuke?

Ose tror vi må leve med sykefravær også i framtiden, og at dette henger sammen både med forhold i jobb og med egen livsstil. Hun tror det fortsatt vil være høy- og lavstatusjobber, og at vi vil få se en livsstilsutvikling framover som kommer til å forsterke ulikhetene.

– Data fra siste HUNT-undersøkelse viser en enorm økning i overvekt i den delen av befolkningen som har lav utdannelse og inntekt. Så den onde sirkel blir på sett og vis sluttet: Sosial ulikhet skaper høy/lavstatus-yrker, dette henger sammen med god/dårlig helse som igjen munner ut i sykefravær.

NTNU-professor i sosialmedisin, Steinar Westin, kommer rett fra Norges forskningsråd, og står på Gardermoen og sjekker inn idet Gemini når ham på telefon. Han er fornøyd.

I dag har han fått godkjent sitt forslag rundt «Program for forskning på årsaker til sykefravær og utstøting fra arbeidslivet». Det vil gi norske forskere 300 millioner kroner til rådighet de neste ti årene til tverrfaglig og langsiktig forskning på årsakssammenhenger på feltet.

– Mye av dagens helseforskning er for individorientert. Vi teller vonde rygger og psykiske lidelser. Vi er diagnoseorientert og konsentrerer oss mest om det siste ledd i årsakskjedene. Men fedme omhandler mer enn svak vilje og dårlige gener. Sykefravær er langt mer enn å karakterisere egenkaper ved enkeltpersoner. Det ligger andre og større rammemessige betingelse bak som vi må finne ut av.

Westins ambisjon er å stimulere forskere på ulike fagområder til å se hverandre kritisk i

kortene og utfordre hverandre. I likhet med Ose mener Westin at vi vet for lite. Også om hvordan IA-avtalen har virket.

– Når det gjelder skjæringspunktet mot helse og sykdom, er vi direkte tilbakeliggende. Dette til tross for at vi har svært gode helseregistre, som gir oss forutsetninger for å være på topp i kunnskap, sier han.

Sett – for første gang

Her er tiltakene som settes i gang

IA-avtalen (2001–2003 og 2006–2009) 
Avtale mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Skal bidra til å redusere bruk av uføretrygd og sykefravær med 20 prosent, få arbeidstakere med redusert funksjonsevne inn i jobb og ta i bruk eldre som ressurs og arbeidskraft.

Kvalifiseringsprogrammet (2007–2009)
Programmet skal bidra til at «personer som i dagens system blir avhengige av sosialhjelp over lengre tid», kommer i arbeid. Målgruppen er personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeidsevne. Kommunen må ha etablert NAV-kontor før programmet kan tilbys. Tilbudet blir landsdekkende ved utgangen av 2009.

Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007–2012)
Målet med planen er å hindre utstøting fra arbeidslivet og lette inkludering for mennesker med psykiske lidelser og problemer. Oppfølging og veiledning er vesentlige elementer.

Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008)
Satsingen skal resultere i bedre tjenester for mennesker med psykiske lidelser. Skal fremme uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv. «Storbysatsingen» er en del av Opptrappingsplanen, og startet våren 2005. Målgruppen er personer med psykiske lidelser som ønsker å komme i arbeid eller beholde sin stilling.

På Rema klyver «Geir» opp på trucken igjen. – Jeg opplevde at jeg ikke ble sett de andre stedene jeg har prøvd meg i arbeidslivet. Men det blir jeg her, sier han og smiler i retning vaktmester Kristian Vatne.

Gjennom sin fadderrolle på lageret har Vatne sett hva det har betydd for psykisk syke mennesker å komme i jobb.

– Jeg ser det ikke minst på humøret. Og så blir de så mye tryggere på seg selv, sier Vatne.

Fra trucksetet erklærer «Geir» at det har vært alfa og omega for ham å komme i fast arbeid:

– En tilværelse uten jobb er jo ikke noe liv i det hele tatt, sier han, starter trucken og blir borte bak en pall med solbærsaft.

Av Åse Dragland og Svein Tønseth