Lykkelig vitende
Min far var ikke et forskeremne.
Han fikk rett nok en båtmotor til å funksjonere ved hjelp av en binders en blank sommerdag langt til sjøs ved Hvaler-øyene, men den samme motoren ble demontert på en avis i boden og aldri satt sammen igjen.
Den lå der som en påminnelse om at nysgjerrigheten aldri tok overhånd. Min far hadde andre vakre egenskaper, og verden gikk ikke glipp av en forsker.
En demontert påhengsmotor hadde likevel aldri funnet veien til en ustø arbeidsbenk i en bod på landet, hadde det ikke vært for at noen en gang fant opp motoren og slik forandret det hele.
Nå for tida utføres nybrottsarbeid i det vi ikke ser.
Nanoteknologi, eller kontrollert manipulering av atomer, høres skummelt ut for oss som tilhører den atomskvetne generasjonen, men gir så langt ingen grunn til å sprette ut i taktfast marsj.
Nanoelektronikk, nanomaterialutvikling, bionanoteknologi og nanoteknologi for energi og miljø er forskningsfelt som kan avdekke kreft når svulsten er et par celler stor, som kan redusere bilers egenvekt med 40 prosent, og spare miljøet for store utslipp, blant annet.
Hukommelsesbiologene i Trondheim har fått finansiering til evig tid.
Jeg takker dem, en dag vil jeg komme til å forstå hvorfor jeg ikke lenger husker hva jeg skulle, etter å ha gått ned trappen til kjelleren, eller hvorfor jeg overhodet ikke husker hvem han er, den stilige fyren med skjegg som moser meg i en lykkelig gjensynsklem utenfor butikken, og forteller siste nytt om en som heter Willy, som jeg heller ikke husker.
«Vi er ganske avhengige av dem som ikke kan la være å løfte steiner for å se hva som er under.»
Å finne ut av hva som skjer dersom vi setter det ene beinet foran det andre på en litt annerledes måte enn før, finne ut hvem vi er og hvorfor vi er, og hvordan vi blir eller kan bli, å knuse tall, løfte bjelker, finne nye næringsveier og energikilder, å finne veien fram: Vi er ganske avhengige av dem som ikke kan la være å løfte steiner for å se hva som er under. Vi har noen av dem, men langt fra mange nok.
Rektorene ved landets fire universiteter er bekymret.
En generasjon forskere nærmer seg pensjonsgrensen, og så langt slites ikke dørstokkene ned av nyutdannede som kan ta over og fylle plassene. Rektorene minner om at selv med regjeringens opptrapping ligger Norge som forskernasjon på en skandinavisk bunnplass.
Men stortingsmeldingen om forskerrekruttering er henlagt på ubestemt tid, der oppfattes ingen krise.
Oljenasjonen Norge, som om ikke altfor lenge ikke lenger er oljenasjonen Norge, mangler nok lyse hoder til å frakte oss inn i framtida med ett bein på jorda.
Som kjent står den stille som har begge beina på bakken. Skal det bli fart på oss, skal vi både kunne konkurrere og ta vare på oss selv og den plassen på jorda vi er tildelt, må vi fylle akademia med friske hjerner, både hjemme- og borteavlede.
Vi må altså i større grad si velkommen og tilrettelegge for at nysgjerrigpettere fra andre deler av verden bruker hjernesvingningene sine hos oss, og vi må i større grad dytte på for at flere av våre egne menn – og ikke minst flere kvinner – finner fram forstørrelsesglassene.
Den henlagte stortingsmeldingen om forskerrekruttering bør med andre ord hentes fram fra skuffen med henlagte stortingsmeldinger og fullføres før man må blåse støv av den.
Miljø og klima, velferd og utvikling kan knapt avgjøres av politikk alene.
Foreslått framtidig filmscene: Morgengry i stort landskap, grønne åser, musikk stiger i styrke, pauker, basuner, valthorn, fiolinene tar over…
Flokken av mennesker i hvite frakker løper langsomt over åskammen. De løfter armene, menn, kvinner, ansikter fra alle kanter av verden smiler mot oss. Solen stiger, alt blir lys.
Øynene svømmer over, lyset i salen kommer på.
Trilogien «Laboratorienes brorskap», «To nanorør» og «Atter en forsker» er fullendt.
Sluttreplikken framføres av Liv Tylers enorme munn idet hun setter blikket i en ubarbert Viggo Mortensen:
Det du ikke vet, har du vondt av.
Av Kari Slaatsveen