Vinn vind

Hvordan få en spiker til å stå stabilt oppreist i åpent hav, med et tungt hode, påmontert en propell som hele tiden dreier og vender på seg, ivrig etter å trekke mest mulig energi ut av vindkastene – samtidig som den tar imot konstant juling i form av lumske kastevinder, brottsjø og en og annen orkan? Hvordan unngå at all den avanserte teknologien ruster i stykker av saltvannet som trenger inn overalt? Hvordan skifte deler og drive vedlikehold på en spiker som dupper opp og ned i et alltid opprørt hav? Hvordan feste denne evig rastløse, aldri stillestående, kjempespikeren til en kabel slik at energien den produserer, kan bli ført til land?

En rekke nøtter må knekkes. Norge har gjort det før. Kan vi gjøre det igjen? Kanskje. Da er det ikke sikkert at det er teknologien som er det største problemet, men politikken.

Å TREFFE SPIKEREN PÅ HODET – På Valsneset i Bjugn ute på Fosen prøver noen ingeniører i et liten bedrift å flytte hodet på spikeren ned til vannflaten. Spikerhodet i denne sammenhengen er vindmøllerotoren med turbin, girboks og generator. Til sammen veier dette 300-400 tonn. Med denne nye løsningen som testes ut her, er girboksen erstattet av et hydraulisk system for kraftoverføring, som gjør det mulig å flytte generatoren ned til overflaten. Dermed kan vekten oppe i «nacella» (spikerhodet) reduseres til halvparten.

Selskapet som forsøker å få til dette, heter Chapdrive AS og springer ut av forskningsmiljø ved NTNU. Oppgavene er å knekke den første store teknologiske nøtten – å få flyttet spikerhodet ned, og dermed fjerne en vesentlig hindring for etablering av vindmølleparker til havs.

For ellers vil oppgaven være vanskelig, på grensa til det umulige. Klimaet i åpent hav er så røft at den klassiske konstruksjonen, med en klump på 400 tonn på toppen, neppe vil tåle den ekstreme belastningen over tid. Men med en slankere, lettere konstruksjon er en viktig hindring passert.

Historien om senkingen av spikerhodet er illustrerende for den fasen framtidas «Havmølle- Norge» muligens er på vei inn i: Det fins en del forskere, ingeniører og politikere som har en visjon, de er overbevist om at nasjonen har midlene som behøves for å realisere den – og de vet at store teknologiske utfordringer må overvinnes dersom Norge skal komme dit.

Akkurat slik situasjonen var da «Olje-Norge» skulle realiseres.

VISJONEN – Vår ambisjon er at fornybar energi er noe Norge skal leve av når oljen tar slutt. Det er statssekretær Guri Størvold i Olje- og energidepartementet som sier dette, og hun taler på statsråd Åslaug Hagas og regjeringas vegne. Haga har tidligere skrevet i en kronikk i Dagens Næringsliv at «Lykkes vi med å utvikle havvindmøller i stor skala, vil de kunne produsere mangedoblet dagens forbruk av elektrisitet i Norge i dag… Jeg har stor tro på at havvindmøller kan være en evigvarende kilde til fornybar energi i framtida.»

Rene ord for pengene. Hvilke tall snakker vi om? Tallet er 14 000. Vi snakker om TWh – terawattimer. I året.

Hvor mye er det? For å si det sånn: Norge som nasjon forbrukte i fjor 120 TWh i elektrisitet. Derfor er 14 000 i denne sammenhengen et absurd høyt tall, og det uttrykker et teoretisk potensial for vindkraftressursene på norsk kontinentalsokkel. Hvor mye av dette som er realistisk å utnytte, er en annen sak. NTNU og SINTEF anslo nylig det realistiske potensialet til 25 TWh per år om 25 år. I 2050, mener vindkraftforskere, kan det økes opp mot 100 TWh.

Altså: Jevnt over blåser det mer jo lenger ute i åpent hav man kommer. Kommer man langt nok ut, blåser det i praksis hele tida. Når man befinner seg i åpent hav, er det dessuten ikke hyttefolk, stillhetselskende kystboere, økoturister eller andre som kan irritere seg over skjemmende konstruksjoner som bråker og forstyrrer. Dermed er det mulig å ankre opp så mange møller man vil, og så tett man vil (så lenge møllene ikke står så tett at de forstyrrer hverandre).

– Offshore kan det bygges svære vindmølleparker, for eksempel på ti ganger ti kilometer. Ti slike parker tilsvarer dagens energiforbruk på olje- og gassplattformene. Dette er bare begynnelsen .

Dette sier seniorforsker John Olav Tande i SINTEF Energiforskning.

For ordens skyld: Plattformene i Nordsjøen står for 25 TWh, eller tjue prosent av det totale norske strømforbruket. Bunnfaste havmøller er et skritt på veien. Disse vil imidlertid aldri kunne få samme omfang og produksjonskapasitet, siden de vil måtte monteres på grunt vann, og dermed omfattes av den samme diskusjonen som landfaste møller når det gjelder estetikk og lokalmiljø. De to mest aktuelle konstruksjonene her er Owec og Monopile. Owec bygger på tradisjonell offshoreerfaring. Tårnet står på en såkalt jacket som er forankret med pæler banket ned i havbunnen. Monopile bygger på hvordan vindmøller konstrueres på land. Tårnets nedre del bankes ned i grunnen mens hovedtårnet plasseres opp i fundamentet.

Bunnfaste møller i sjøen tjener likevel en viktig funksjon gjennom at man får testet ut konstruksjoner og deler med hensyn til hvordan de tåler saltvann og et barskt klima.

FARE FOR UTFLAGGING – Når vi snakker om havmøller, snakker vi om mye penger. I fjor ble det omsatt vindkraft i Europa for 150 milliarder kroner. I 2020 anslås tallet til sannsynligvis å ligge på det tredobbelte. Og dette er bare begynnelsen.

– Mulighetene er enorme. Men vi må begynne nå. Ellers så kan den industrielle kompetansen og forskningen forsvinne ut av landet.

Det sier professor og instituttleder Johan E. Hustad ved Institutt for energi- og prosessteknikk, NTNU. Han leder også Senter for fornybar energi, som er drevet av NTNU, SINTEF og Institutt for energiteknikk (IFE). Ved disse institusjonene er den nasjonale forskningskompetansen på vindmøller og fornybar havenergi samlet.

På Gløshaugen alene jobber tretti forskere med vind. De første prøvende vingeslagene foretas i disse dager. Chapdrive er nevnt. Den første flytende havmølla vil bli sjøsatt i løpet av året. Derfra er det tida og veien.

NTNU-professoren, SINTEF-forskeren og statssekretæren presenterer det samme budskapet: Norge kan bli verdensledende på forskning på flytende offshore vindkraft. Vi har en verkstedsindustri som har opparbeidet en unik kompetanse på området. Med utfasingen av petroleumsæraen er vi i ferd med å få en ledig kapasitet på dette feltet. Mulighetene ligger til rette for konstruksjonen av et nytt, industrielt lokomotiv til havs.

Flere lokomotiver, for å være nøyaktig. Det første er klart for utprøving, det neste befinner seg fremdeles mer eller mindre på tegnebrettet. I tillegg har vi en tredje teknologisk løsning, som i dette tilfellet framstår som en utfordrer.

TEKNOLOGIENE – Hvis vi ikke greier å få de ulike tekno – logiene til å virke sammen i én løsning, tror jeg ikke dette blir noen suksess. Det sier professor Robert Nilssen ved NTNUs Institutt for elkraftteknikk, gruppe for energiomforming. Professor Nilssen arbeider selv med testing og utvikling av en teknologisk løsning som framstår som et alternativ til Chapdrive: en såkalt permanentmagnetgenerator. Den kommersielle betegnelsen er Smartgenerator.

– Det fins en rekke gode løsninger, men de må kunne integreres i en flytende havmølle som må ha lang levetid (med minimum av vedlikehold) og som blir konkurransedyktig i pris (lav vekt), poengterer han.

Løsningen han forsker på, representerer et forsøk på få de to behovene til å gå sammen. For de store effektene vi snakker om – fra 5 til 12 megawatt – synes kravet til driftsikkerhet at det blir nødvendig å få bort girboksen fra «nacella » – det vi kalte spikerhodet på mølla.

– Girboksen får i mindre anlegg opp turtallet fra rotoren til generatoren. Når giret nå fjernes, så går generatoren med samme lave turtall som propellen, og dette fører til at man behøver en langt større generator, forklarer professor Nilssen. Utfordringen er dermed å klare å lage girløse generatorer som blir konkurransedyktige i pris.

Smartgenerator er en generator utstyrt med permanente magneter i stedet for viklinger i rotor. Med en permanentmagnetløsning kan generatoren gjøres langt mer kompakt. Det bør være mulig med opp til førti prosents vektreduksjon og bortimot tre ganger så mange kW på volumenhet, tror Nilsen.

Både Chapdrive og Smartgenerator er teknologier som har vokst ut av forskningsmiljø ved NTNU, og har begge som mål å gi oss konkurransedyktig kraft fra flytende vindmøller. Chapdrive forsøker å fjerne giret ved å innføre hydraulikk som igjen kan drive billige generatorer, mens Smartgeneratoren er montert på samme aksel som propellen. Uavhengig av hvilken teknologi som til syvende og sist viser seg å fungere best, er møllene de skal integreres i, etter all sannsynlighet en av de følgende:

I: HYWIND – Hywind er konseptet som i størst grad er basert på eksisterende teknologi. Med kjent teknologi fra oljevirksomheten i Nordsjøen vil man bruke flytende betongkonstruksjoner som understell for offshore vindmøller. Modelltesting har pågått i SINTEF Marinteks havlaboratorium i Trondheim. Dette er den løsningen som nå skal testes ut i farvannet utenfor Utsira på Sørlandet. Enova har gitt Statoil- Hydro 59 millioner kroner i støtte til å bygge et demonstrasjonsanlegg for dette.

Ei hywindmølle består av et rundt 200 meter langt tårn – en spiker – som strekker seg langt over vannflaten (80 meter), og langt under (110 meter). Tårnet er i utgangspunktet konvensjonelt konstruert, selv om også denne løsningen vil fungere svært mye bedre når Chapdrives løsning er ferdig utprøvd og tårnet kan gjøres lettere og slankere.

Tårnet holdes i posisjon med tre forankringer, som er festet på oppdriftspunktet. Hver av forankringene har en klumpvekt som fungerer som støtdemper når været er spesielt hardt. Hywind er ellers en såkalt oppvinds konstruksjon, noe som innebærer at rotoren peker «mot» vinden. Mens «understellet» er fast forankret, roterer overdelen i et ledd, nacella, og det er på dette viset at rotoren kan vri seg mot vindretningen. Denne mølla har en effekt på et sted mellom tre og fem megawatt og forventes å produsere 12 og 20 GWh per år.

II: SWAY – Mens Hywind-konseptet er kommet såpass langt at det kan testes ut i praksis, befinner Sway seg fremdeles på tegnebrettet. Sways prototyp vil koste mellom 200 og 240 millioner kroner. Sway har hittil fått 2,5 millioner kroner fra Forskningsrådet, og har, som Hydros Hywind, søkt Enova om støtte.

Hele Sways konstruksjon består av ett rør. Det tykkere hovedtårnet er festet til et tynnere undertårn med et rotasjonsledd. I motsetning til Hywind er rotoren på Sway montert nedvinds: Rotoren peker bort fra vinden. Dette skaper nye utfordringer når det gjelder belastningene på konstruksjonen. Utformingen på møllas hode blir vesentlig endret – i og med at rotorbladene vender bort fra vinden, vil vinden passere langs hodet før den treffer bladene. Dette stiller helt andre krav til den aerodynamiske utformingen: Man må forhindre at hodet forstyrrer vindstrømningene og tar energi ut av vinden før den treffer rotoren.

Mens Hywinds overdel roterer i et ledd, roterer hele strukturen for Sways del. En egen innretning i selve forankringen gjør det mulig for mølla å hele tida snu seg slik at den står gunstigst mulig i forhold til vindretningen.

Sway mener selv at mølla skal tåle tretti meter høye bølger gjennom levetida, som er stipulert til 25 år. At rotoren dreier nedvinds, vil også gjøre at den tåler mer slitasje.

Sways produksjonspotensial er om lag tre ganger så høyt som Hywinds – omkring tolv megawatt per mølle.

En rekke investorer står bak Sway. Etter senere tids oppkjøp er Statkraft, kraftselskapet Lyse, Norwind og Rosenberg Verft de største eierne i konsortiet bak dette møllekonseptet. Sway håper å ha pilotmølla på vannet i 2010, trolig utenfor Kvitsøy i Rogaland.

III: WINDSEA – Dette er outsideren i feltet. Wind- Sea er designet ut fra et annet prinsipp enn Hywind og Sway: Mens de to foregående består av en rotor og turbin montert på ett tårn, er Wind- Sea tre rotorer montert sammen på en flyter. Flyteren er formet som et likebeint triangel hvor sidene er 75 meter. En mast er plassert i hvert av de tre hjørnene, for å sikre maksimal stabilitet. Hver mast har sin turbin med rotor, med produksjonskapasitet på 3,2 megawatt, noe som gir en samlet produksjon på 9,6 megawatt. To av turbinene er oppstrøms, mens den «bakerste» er nedstrøms.

Forankringen er plassert i triangelets sentrum. Ankeret er festet til en svivel med en vertikal akse. Det gjør at flyteren kan rotere fritt og til enhver tid orientere seg i forhold til vindretningen. Det bakerste tårnet er designet som et seil, for å virke til at flyteren hele tida snur seg riktig i forhold til vinden. Siden alle tre rotorene vil bli stående i samme vindretning, kan avstanden mellom dem reduseres til et minimum.

Mens Sway stikker minimum åtti meter ned i havet, har WindSea en dybde på tjue meter. Produsentene bekrefter at de planlegger å sjøsette en prototyp av WindSea i løpet av året.

Selskapet Force Technology AS er etablert for å bygge WindSea. Selskapet er lokalisert til Sandvika utenfor Oslo. Bak dette står danske Vestas, verdens største vindmølleprodusent.

Dette er de tre aktuelle konseptene for dyphavs vindmøllebasert energiproduksjon. Mens Hywind er det konseptet som i størst grad baserer seg på eksisterende teknologi, velger Sway nye løsninger, en ny kurs. Om de lykkes, vil mer energi bli produsert. WindSea på sin side velger å gjøre dette på helt annet vis, deres løsning ligner mer på en «vindmølleplattform».

NØTTENE

Uansett hvilket konsept som fungerer best i det lange løp, må alle forholde seg til den samme virkeligheten. De må løse de samme problemene: En mølle til havs må tåle kontinuerlig juling av naturkreftene. Den må tåle saltvann. Den må kunne vedlikeholdes og repareres når det er nødvendig. Energien den produserer, må kunne føres til land.

Ingen av disse utfordringene gjelder for eksisterende, landbaserte møller. Problemene er nye, og fordrer nye løsninger.

KORROSJONEN – Alle konstruksjoner som skal stå i eller nær saltvann, må forholde seg til rust som et nærværende problem. Det fins en del møller som «er våte på beina», det vil si at de står på fast grunn langs sjøen, men er plassert på grunt vann. Spesielt langs den danske og tyske kysten finner man slike møller. De er i bunn og grunn landmøller plassert ute i vannet, sier professor Geir Moe ved Marin byggteknikk, NTNU.

– Dagens møllebyggere har tatt eksisterende teknologi og anvendt dem i et annet element. Det har ikke fungert optimalt. Girbokser ruster fordi de ikke tåler salt sjøluft. Turbinene skal beskyttes. Utbyggerne har ikke lagt inn luftfilter som kunne gjort noe med dette problemet. Produsentene har i det hele tatt gått for fort fram, fastslår professor Moe.

KONSTRUKSJONEN – En vindmølle på land settes sammen der den skal stå, som enhver annen bygning. Dette kan ikke gjøres når den befinner seg på dypt vann. Her følger utviklingen mønsteret til offshore oljeindustri, forteller professor Moe: I begynnelsen prøvde konstruktørene seg med å montere deler av plattformene i havet, men gikk over til å gjøre mest mulig ferdig i dokk, for så å sette overdelen på understellet og så slepe den ferdige plattformen ut. Dette er også havmøllenes framtid.

Men hvordan får man fraktet en mølle på 150-200 meter i opprørt hav? Svaret er enkelt

– og vanskelig: Spikeren fløtes ut dit den skal stå, for deretter å vippes opp fra horisontal til vertikal stilling. Deretter skal turbinen monteres, og til slutt rotoren. Dette vil ventelig ikke bli lett, og spørsmålet er hvor høy bølgegang møllene vil tåle under operasjonen. Man vil også behøve en havgående kran som kan løfte opptil 500 tonn 120 meter i været.

Her har WindSea åpenbare fordeler, siden den kan bygges ferdig, som en plattform, før den slepes ut på feltet.

VINDEN – Vindforholdene i åpent hav er ikke helt som på land, sier professor Moe. – Man vil oppleve til dels store forskjeller i temperaturen i luft og hav, noe som vil gi svært mye turbulens enkelte dager. Dette vil være spesielt merkbart om vinteren, da havet er varmere enn lufta. Bakken er jo som regel også varmere enn lufta, så det høres selvmotsignede ut, men dette er mer et spørsmål om at temperaturforskjellene forblir store. For havet og lufta finner ikke en temperaturbalanse, slik det øverste jordlaget og lufta gjør. Havet kan nemlig oppta utrolig mye varme før temperaturen endres. Dermed kan turbulensen bli større enn under sammenlignbare forhold på land.

Slike uregjerlige vinder fordrer stivere rotor, hvis den skal tåle slik belastning over tid. Karbonfibre vil her være mer egnet enn glassfiber som brukes i dag, men karbon er langt dyrere, og den forlengede levetida er usikker.

Kastevindene vil også rive og slite i rotorene på et vis som gjør det nødvendig med mer effektiv styring av rotorbladene for å hente energien ut av vinden. Når vingespennet er på over femti meter, har hvert blad en lang vei å gå. Chapdrive tester ut et system med individuell styring av hvert rotorblad, slik at hvert blads vinkel kan endres nærmest sekund for sekund i sin gang.

Et kapittel for seg er hvordan selve rotoren vender seg mot vinden, hvor raskt den makter å justere seg i forhold til endringer i vinden – og hvordan vindmølla håndterer situasjoner hvor vind og bølger ikke går i samme retning.

For Hywinds del er stabiliteten sikret gjennom de tre ankrene. Det er usikkert hvor raskt dette systemet tillater rotoren å følge skiftende vindretninger. Når det gjelder Sway, er rotorens «nese» og selve tårnet designet slik at hele konstruksjonen vender seg med vinden. Her er det et åpent spørsmål hvordan tårnet vil reagere i situasjoner hvor vind og bølger går ulike retninger. WindSea er konstruert slik at den bakerste, nedvinds mølla fungerer som seil. Spørsmålet er også her hvor hurtig konstruksjonen vil følge endringer i vindretningen.

VEDLIKEHOLDET – Hvordan komme til en konstruksjon som står nedsenket i et hav som nesten alltid er opprørt, i et klima hvor det alltid blåser, ofte voldsomt? Utfordringen er todelt. For det første skal det være mulig å drive kontinuerlig vedlikehold, for å hindre at noe går i stykker. For det andre skal deler kunne repareres, eventuelt skiftes, når de går i stykker.

-Adkomst er problemet, sier professor Moe. -Hadde det vært en oljeplattform, kunne utbyggerne konstruert et helikopterdekk i tilknytning til mølla, og landsatt mannskap etter behov. Men en oljeplattform produserer svært mye energi i forhold til en havmølle. Det er ikke regningssvarende å sende ut et helikopter for å fikse en enkelt vindmølle. Det blir for dyrt. Dermed tvinger alternative metoder seg fram, sier han.

Et alternativ er fjerndiagnostisering. Det kan bygges systemer for overvåkning av funksjoner fra land, slik at vedlikeholdspersonell kan gå inn og foreta nødvendige justeringer, omtrent som med en satellitt i bane. Det gjenstår å se hvor effektive slike systemer kan bli.

SINTEF-forsker Tande tror slike systemer kan fungere godt. – Stikkordet er planlegging. Reparatørene må vite når deler bør/må skiftes, og ha sensorer som gir detaljert informasjon om tidspunkt, og så legge dette inn i tider på året med «værvinduer» som tillater utskifting og vedlikehold.

KRAFTNETTET – En utfordring med offshore vindkraft er å få kraften til land. Kunsten er å finne kostnadseffektive løsninger, ikke bare for den enkelte vindpark, men for en totalløsning. Her må offshore vindkraft sees i sammenheng med elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner, og med nye utenlandsforbindelser.

Tande poengterer hvor viktig det er å unngå et lappverk av kabler. En offshore nettstruktur for el-transport må være helhetlig planlagt, slik at norsk sokkel kan sees under ett.

I planleggingen av en slik nettstruktur er det også viktig å tenke gjennom akkurat hvor disse havmølleparkene bør plasseres. Her er det en rekke hensyn å ta – fiskeriene, for eksempel. Man kan ikke ha en situasjon hvor trålerne kjører sikksakk mellom møllene med trålen ute. (En side av dette er at havmølleparkene kan bli en frisone for truede fiskearter!)

Et annet hensyn er hvor energien skal føres i land – til Norge, til de britiske øyer, eller til kontinentet?

POLITIKKEN – Morgendagens kraftsystem må plan – legges i dag, sier Tande.

– Det tar tid å bygge et flunkende nytt kraftsystem. Vi kan forske i tjue år, og finne opp gode teknologier – som industrien muligens behøver enda tjue år på å teste ut slik at de blir industrielt lønnsomme i stor skala. Derfor er det viktig at vi kommer i gang nå.

Norge er i gang. Hywinds prototyp er oppe til neste år, Sway og WindSea følger på, muligens året etter. – Etter en serie med prototyper er det aktuelt med demoparker sammen med en bred, industriell satsing, sier Tande.

Men skal det være mulig, behøves et nasjonalt krafttak. Norge har begått flere slike gjennom historien. For hundre år siden bygde vi ut vannkraft i stor stil. Vi gikk fra småkraftverk til å bygge de store demningene, som leverte elektrisitet som ga støtet til den kraftkrevende industrien. For førti år siden startet oljeeventyret. Den norske stat besluttet å pumpe milliarder ut i Nordsjøen, og fikk tifold tilbake. Nå er tida inne for et nytt krafttak.

FOR FRAGMENTERT SAMFUNN? – Det tok lang tid å kapitalisere investeringene. Det sier professor Hustad. Han snakker om EU 20 I 2020 EU har som ambisjon at tjue prosent av medlemsstatenes energiproduksjon skal komme fra fornybare energikilder i 2020. Her kan Norge bli en tung leverandør.

– Disse krafttakene har vært preget av langsiktighet. Skal vi gjøre noe liknende igjen, behøves den samme evnen til å tenke langt.

Så er spørsmålet om evnen til langsiktig tenkning er like god i dag som under tidligere tiders kommandoøkonomi. Gir vår tids fragmenterte, markedsøkonomiske virkelighet de rette rammebetingelsene for en bred, langsiktig satsing på en teknologi som vil kreve store investeringer uten umiddelbar gevinst?

Professor Knut H. Sørensen ved NTNUs Institutt for tverrfaglige kulturstudier har forsket på energi og samfunn i en årrekke. Han er optimist.

– Tidlig på nittitallet ble politikken satt til side av det liberaliserte kraftmarkedet. Denne tenkningen, som overlater beslutningene til markedsaktørene, er noe jeg tror vil tape terreng. Forestillingen om at «markedet» vil finne de beste løsningene, er svekket. Jeg mener å se tegn til en vilje til å tenke mer dynamisk og langsiktig i forhold til investeringer og kostnadseffektivitet for nye energikilder og -teknologier.

Teknologene er ikke alene om å drømme om gigantiske møllemarker i havet. Også samfunnsviteren Sørensen ser dette som interessant: – Norske fagmiljøer er ganske gode på marin teknologi, og vi har forutsetninger for å løse vanskelige utfordringer som for eksempel korrosjonsproblemene.

Men for å snu på det: Norge er gjennomelektrifisert allerede, og vi er ikke så svært langt unna å være selvforsynt med strøm. Hvorfor skal vi elektrifiseres videre?

– Fordi oljen og gassen må erstattes. Med mindre det skjer noe radikalt nytt med bioenergi, så har vi i første rekke to alternativ: hydrogen og elektrisitet. Det trengs strøm for å produsere hydrogen, så elektrisitet kommer vi ikke utenom. I denne sammenhengen er havmøller meget interessant, mener professor Sørensen.

STOREKSPORTØR – Norge skal bli storeksportør av elektrisitet i framtida. Dette er business for oss. Derfor er det viktig hva vi gjør nå, når Norge skal ta skrittet fra den fossile tidsalderen over til den fornybare tidsalderen. Dette sier statssekretær Guri Størvold i Oljeog energidepartementet.

I februar ble rapporten Energi21 overrakt energiminister Åslaug Haga av innovasjonsdirektør Sverre Gotaas i Statkraft. Energi21 er en samlet nasjonal strategi for forskning, utvikling og kommersialisering i energisektoren. Rapporten slår fast at Norge har naturressurser, kompetansemiljøer og samfunnsmessige forutsetninger til å bli Europas fremste energiog miljønasjon. En av fem anbefalte strategier er at Norge må øke eksporten av klimavennlig kraft til resten av Europa. Her nevnes spesielt utbygging av vindkraft til land og til havs, satsing på vannkraft og solenergi.

DEN NESTE OLJE – Statsråd Haga har tidligere gitt uttrykk for at vindmøller til havs har potensial til å bli den nye oljen. Størvold følger opp. – Vi har en stor sokkel, der det blåser mye og konstant. Men det fordrer at vi greier å utvikle teknologi vi ikke har i dag, at vi klarer å koble vindkraft og vasskraft slik at vi kan levere på sikker basis, sier hun.

Energi21 er blitt kritisert blant annet fra miljøvernorganisasjoner som Bellona for å være for luftig, for mye preget av festtaler og for lite konkret i sine målsettinger. Størvold kommer kritikken i forkjøpet ved å poengtere at Norge har en lang vei å gå før vi kan bli noen havmøllenasjon.

– Dette blir lett en rosa drøm. Ved siden av de store teknologiske utfordringene er det mange hensyn å ta: Havmølleparkene skal avpasses av hensyn til skipstrafikken, til fiskeriene, til petroleumsproduksjonen. Hun advarer også mot å se enøyd på havmøller.

– Noen tror at det bare er å bygge møller langt ute i havet, og så har vi reddet klimaet. Så enkelt er det ikke. Vi vil også se på vindmøller til lands: Dette dreier seg om velprøvd teknologi. Ved økt satsing på landbaserte vindmøller bygger vi ut kompetansen, både når det gjelder forskning, produktutvikling og byggeteknikker. Dette behøver vi når mølleparkene til havs skal bygges.

PENGER? – Regjeringa jobber for å innføre grønne sertifikater, for å bedre på finansieringsforholdene for fornybar energi generelt.

– For tida gir dette omkring 25 øre per KWh i Sverige, sier Størvold. -Inntil grønne sertifikater kan komme på plass, har vi forbedret Enovas investeringsstøtteordning. Dette innebærer at for eksempel vindkraftprosjekt kan søke om så mye støtte de mener de trenger for å realisere prosjektet – det vil variere hvor mye penger og hvor mye dette tilsvarer i støtte per kilowatttime.

I dag fins det ingen spesifikk støtte for produksjon av fornybar energi. I for eksempel Tyskland er støtten på over en krone per produsert kilowatttime. Det er denne markedstenkningen, troen på at dersom alternativ energi er bra, så vil markedsmekanismene ta seg av saken, professor Sørensen kritiserer – og som han mener å se er på retur.

Det fins ikke noe konsesjonssystem for bygging av vindmøller utenfor fjæresteinene i dag. Dette jobbes det med. Statlige subsidier må også på plass. Men Størvold mener det ikke er støtte per kilowattime produsert fra havenergi som er det avgjørende nå.

– I denne fasen er det støtte til forskning og demonstrasjonsanlegg som er det essensielle. Vi bevilger 150 millioner til et demonstrasjonsprogram for fornybar energiteknologi offshore neste år.

EU har som mål at tjue prosent av energiforbruket skal komme fra fornybar energi innen 2020. Her har Norge en gyllen mulighet, både økonomisk og energipolitisk, sier Guri Størvold.

– Vår ambisjon er å komme opp i en årlig bevilgning til forskning på fornybar energi og CO2-håndtering på 600 millioner kroner per år innen 2010. Dette vil være ett av flere viktige grep for å komme EUs målsetting for 2020 i møte, sier Guri Størvold.

2200 – Når du nå har arbeidet deg gjennom denne teksten, som har handlet om hvor vanskelig det vil bli -hvor mange tiår det vil gå før noe får fart på seg, hvor mye som kan gå galt: Når du har lest ferdig disse linjene, lukk øynene. Tenk deg noen år fram i tid, til år 2200.

Tenk deg at du seiler over Nordsjøen en gang i løpet av dette århundrets første sommer, i et passasjerskip som tar energien ut av vind og sol. Det er en forholdsvis stille sommerdag, men her, langt sør i Nordsjøen, er det aldri helt stille, og de 30-50 meter lange bladene i havmølleparkene skipet passerer, vandrer dovent rundt sin egen akse. Dere passerer så nært at du hører det dype bulderet fra gangen deres. Det er hundrevis av dem, noen av møllene er gamle og ikke så store, andre er nylig sjøsatte og voldsomme. Sammen holder de en underlig, evigvarende konsert i basstoner for forbi – passerende skip. Men først må noen nøtter knekkes. Lukk øynene nå.

Av Tore Oksholen