Jeg prokrastinerer
«Vi er flinke nok, smarte nok og skapende nok, men vi blir rumpetroll i gelé når vi ser en tidsfrist nærme seg.»
Jeg er av gummi. Jeg spretter unna. Jeg er vaffelrøre fra en veltet bolle, jeg flyter utover og forsvinner ned i en sprekk bak komfyren.
Jeg prokrastinerer.
Jeg er ikke alene om dette. Jeg er penn for oss alle i dag: vi som skyfler fristene som sokker på gulvet, inn under skap og stoler i et slags håp om at de fordamper der og blir borte. Det blir de ikke. De ligger under skapet, dekket av hybelkaniner og borttrillede mynter, og skriker. Vi ser at de er der, men snur ryggen til, helt til de blir så mange at de kommer frem av seg selv og vi må plukke dem opp.
Vi lyver om fordelene ved å presse innsatsen til fristen nesten er ute, kaller oss deadline junkies og sier at vi ikke er produktive før vi har skuldrene rundt tinningen og er et hikst fra innlevering. Vi er æresmedlemmer i landsforeningen for prokrastinerende, LFP.
Ordet kommer av det greske pro (til) og kras (senere), hvilket skulle tyde på at det har eksistert som menneskelig adferd siden grekerne slet sandalene i akademiene, og sikkert lenge før det, helt tilbake til noen eksemplarer av Homo Habilis som utsatte innhenting av føde så lenge at det var så vidt de fikk frukten i hus før den frøs.
Alt er vakkert når vi sier ja til å gjøre, ja til å levere. Tiden ligger foran oss som en svinget kjerrevei gjennom Gudbrandsdalen en varm dag i juli. Etter vår oppfatning har vi tid til å gjøre mye annet før vi konsentrerer oss, og det gjør vi, og alt er fortsatt skjønt.
Innleveringsfristen nærmer seg, og vi har det ganske bra. Men inne i oss går en tung pendel, og med jevne mellomrom frem til vi sitter foran arbeidsbordet, treffer den oss på innsiden av skallen med harde slag.
Vi setter oss. Vi har satt oss. Word er hvit og vakker. Det er stille i huset, det er stille i verden, det er natt og dem vi elsker, sover. Vi lager kaffe.
Vi setter oss på nytt. Vi har satt oss. Vi reiser oss. Vi tørker kjøkkenbenken og bærer ut søpla. Vi setter oss igjen. Skrivesiden er fortsatt en hvit vidde uten tegn til menneskelig liv.
Kaffen er klar, vi søler når vi heller, og tørker opp. Setter oss.
Ser på rommet vi sitter i, med friske, defokuserte øyne. Planlegger en omfordeling av skap slik at rommet blir mer i balanse. Teller ruter i flisene på gulvet. Etthundreogtjueen og en kvart. Det lysner ute. Fugler. Den første trikken ramler forbi. Lastebiler leverer varer, flittige folks sko smeller mot fortauet, noen løper.
Verden utenfor får opp farten, jeg plukker på en skorpe.
Dersom jeg holder hodet i en bestemt vinkel, kan jeg se syrinen i bakgården. Jeg går ut og kjøper brød. I nattkjole med regnfrakk over. I bakeriet står folk nydusjet, skikkelig antrukket og med hendene lukket om pappkrus med lokk.
Dette har jeg gjort før. Bakhuet mitt er et fuglereir, jeg er barbeint i støvlene. Jeg lukter på brødet nede i papirposen og skjærer skiver hjemme på kjøkkenbenken. Leser avisen. Journalistene har levert i tide. Ifølge New Scientist sliter 20-25 prosent av oss med å komme i gang. Vi mangler ikke evner, vi er flinke nok, smarte nok og skapende nok, men vi blir rumpetroll i gelé når vi ser en tidsfrist nærme seg. Det skrives til og med masteroppgave i helse – vitenskap ved NTNU, om prokrastinering, og Edith O. Strands noe nedslående nedslagsfelt er studenter. De som sliter mest med å levere oppgaver, befinner seg ved universitetene, der de surrer omkring mens innleveringsfristen nærmer seg som en ferge mot kai.
Det er lenge siden jeg surret omkring på Moholt studentby og gjorde all verdens andre ting enn å lese til eksamen.
Jeg er snart midt i livet med en liten universitetsgrad i lomma og ukentlige frister å tygge på. Innlevering av denne artikkelen er en av dem. Jeg ser på de få setningene jeg har hamret ned med tunge fingre.
Så ser jeg på støvsugeren og regner ut at lednin – gen akkurat er lang nok hvis jeg bruker stikket i gangen.