TEMA: SOL-soldatene

Foran meg vandrer en gråhåret mann og en ung kvinne inn i lyset fra et kjempebål. Kong Vinter har fulgt oss til døra på smelteverket ved Thamshavn i Sør-Trøndelag. Inne strømmer varme og blendende lys mot oss fra en diger ovn. Den største i verden som omgjør kvartsstein til silisiummetall.

En spesialtruck har kjørt fram og fått det rumlende vesenet til å åpne gapet. Brølet fra forbrenningen tvinger de to gjestene til å heve stemmen. Det kler budskapet deres.

I det hvitglødende skjæret fra den åpne ovnsluka snakker NTNU-professor Otto Lohne og SINTEF-forsker Gabriella Tranell om milliarder av mennesker som øyner en velstandsøkning i det energihungrige Asia. Og om fattige i Afrika som bor milevis fra nærmeste stikkontakt.

– Det er umulig å strekke strømledninger fra norske fossefall og vindmøller så langt. Men vi kan eksportere vann- og vindkraft i fast form i stedet, roper professoren og peker mot flammene foran seg.

Silisium er nemlig den aktive hoveddelen i solceller flest. Men rett fra ovnene kan ikke metallet brukes til å lage strøm fra sola. Det må renses for andre grunnstoffer. Rensingen er i dag dyr og energikrevende og gjøres utenlands, i anlegg som bruker ekstra rein silisium fra noen utvalgte spesialsmelteverk.

Men i år begynner Norge å rense silisium på hjemmebane for solcelleindustrien.

Det skjer på Sørlandet, i et av landets mest tradisjonsrike smelteverk. Prosessen som skal brukes her, krever langt mindre energi enn dagens metode og kan utnytte silisium fra en hvilken som helst smelteovn. Inklusive giganten foran oss på Thamshavn.

Otto Lohne er besnært av at Norges eldste industrigrein nå skal lage materialer til en av de mest framtidsrettede bransjene verden kan oppby. Professoren renser stemmen og håper neste utrop bærer over flammebulderet – helt til regjeringsbygget.

– Vi burde bruke mye kraft på denne måten framover. For solceller kan forvandle 1 kilowattime til 40!

Før jeg rekker å spørre «hvordan», er Gabriella Tranell der med svaret:

– Produsentene forventer at solceller har ei levetid på 40 år, selv om de ikke gir garantier for mer enn 20. I land med solinnstråling som i Sør-Europa, tar det under to år for ei moderne solcelle å produsere like mye strøm som industrien brukte på å lage den. Energiproduksjonen de påfølgende 38 til 40 årene blir rein bonus!

Billigere strøm fra sola

I varmen fra smelteovnen forklarer de to metallurgene at solceller ennå bare dekker en forsvinnende liten del av kraftbehovet i verden. Det har nemlig vært dyrt å lage strøm på dette viset. Men teknologiprosjekter som solcelleindustrien nå står oppe i, vil ifølge forskerduoen få produksjonskostnadene – og prisen – på solcellestrøm ned.

– Alt om et par år vil strøm fra solceller være konkurransedyktig energi i flere solrike nasjoner, og da i land med relativt høy kjøpekraft, sier Otto Lohne.

Men ifølge professoren er det all grunn til å tro at solcellestrøm – produsert i paneler på brukernes tak – etter hvert vil bli billig nok til å gjøre tilgang på strøm oppnåelig for mange som i dag lever uten elektrisitet i u-landene.

Lohne minner om at fjorårets nobelprisvinner, Muhammed Yunus fra Bangladesh, har sagt at investerings- og driftskostnadene per watt må ned i halvannen dollar før solceller slår gjennom i den tredje verden. NTNU-professoren anslår dagens kostnader til nærmere tre dollar, men mener en halvering er fullt mulig over tid.

– Kostnadskuttene til nå i denne industrien gjør meg overbevist om det, sier Lohne.

Mange norske industrifolk og forskere er involvert i arbeidet med morgendagens solcellematerialer og solceller. På disse temasidene besøker vi flere av dem – og viser deg prosjekter som hvert på sitt vis vil bidra til å gjøre strøm fra sola billigere.

Norges nye olje

På Thamhavn har vi oransjerøde hjelmer på. Solas egen farge står godt til Lohne og Tranell. De tilhører det solteknologiske fagmiljøet og er faste i troen på at strøm fra solceller blir en gigant på framtidas energimarked. Om enn ikke på våre breddegrader. Men på produksjonssida ser de store muligheter for et land med så rike metallurgiske tradisjoner og så mye materialteknologisk kompetanse som det Norge har.

De to minner om at norske REC alt er verdens største produsent av solcellematerialer og de tynne silisiumskivene («wafers») som er hovedkomponenten i solceller flest. Tranell har dristet seg til å lage «profetier». Hun ser seg som pensjonist i et Norge der solcelleindustrien ruver, til tross for at lavkostland trolig vil bugne av slik industri.

Sammen med kolleger har SINTEF-forskeren laget en beskrivelse av energi-Norge anno 2050. Gruppa har antatt at solcellemarkedet da er så stort at det gir rom for en norsk leverandørindustri med det mangedobbelte av dagens størrelse. De har også forutsatt at vi har mange ledige hender og hoder fra en oljeindustri på hell.

– Satser Norge, kan landet få en grønn næring av dimensjoner. Vi tror material- og produkteksporten fra solcelleindustrien i Norge er så stor i 2050 at én norsk årsproduksjon alene gjør sluttbrukere ute i verden i stand til å produsere 1600 milliarder kilo wattimer solcellestrøm. Dette er energi som tilsvarer dagens årlige norske oljeproduksjon, sier Tranell (se figur).

Fra sand til solceller

I hallen på Thamshavn blir det plutselig mørkere. Trucken rygger fra ovnen med sitt lange spyd. Stakingen er over for nå. Bak luka som senkes, brummer flammene videre.

Ovner som dette inngår i ferrolegeringsindustrien. De ruver i hjørnesteinsbedrifter som ble anlagt ved flere norske fjorder i forrige århundre. Der jafser de i seg kvarts, trekull, koks og flis.

I kvartsstein har et av de vanligste grunnstoffene i jordskorpa, silisium, giftet seg med oksygen. I ferrolegeringsverkene følger skilsmissen: I 1600 graders varme, skapt med elektrisitet, oppløses ekteskapet. Oksygenet forlover seg med karbonet i koksen, trekullet og flisa. Ut kommer silisium i metallisk form.

Materialet jeg får ta på i smelteverket, er utstøpt og knust i biter. Det er mørkegrått, med en skimrende, ujevn overflate. Inneholder rundt 99 prosent silisium, får jeg vite. Resten er grunnstoff som jern, aluminium, fosfor og bor – for mye til at klumpen i neven min kan brukes i solceller slik den er. Produktet kalles metallurgisk silisium.

Brorparten av verdens metallurgiske silisium blir brukt som legeringstilsats i aluminium og til å lage silikon. I årevis har noe av metallet blitt renset for fremmede grunnstoffer etter at det er kommet fra smelte verket – for å bli elektronikk. Nå renses også en stadig økende strøm av materialet for å forvandles til solceller.

Solceller må ha reint silisium, men ikke like reint som PC’en. Norge er en av verdens største silisiumprodusenter, men har manglet renseanlegg til å lage reint silisium på hjemmebane. Det akter flere teknologimiljøer å gjøre noe med.

Solens rike vokser

Først i køen av de som vil lage solcellesilisum på norsk jord, står Elkem Solar. Utenfor Kristiansand bygger selskapet et spesialverk: en av de første fabrikkene i verden som skal bruke metallurgiske prosesser til rensingen, og ikke den energi krevende kjemiske prosessen som har vært standard til nå.

Men det er ikke bare på Sørlandet ting skjer.

REC bygger for tida to nye skivefabrikker på Herøya og åpner et anlegg i Blomfjord, mens industriselskapet Norsun åpner én fabrikk i Årdal.

Dette kommer på toppen av de fire skive fabrikkene som REC alt har i Norge. REC sender åtte av ti skiver til utlandet, men lager solceller sjøl også. Det skjer i Narvik, i en fabrikk som nå firedobler sin kapasitet.

Alt dette gir oss, ifølge Lohne og Tranell, en unik sjanse til å flytte grønn kraft fra Norge til andre verdenshjørner – og til å mangedoble energiutbyttet av strømmen vår.

De to forskerne bortforklarer ikke at alle silisiumsmelteverk avgir noe CO2 – produktet fra forlovelsen mellom oksygenet i steinen og karbonet i ovnen. Men fordi Norge kan bruke fornybar kraft til ovnsvarmen, slipper vi ut mindre CO2 per kilo produsert silisium enn de fleste andre land, ifølge Lohne og Tranell.

Og uansett hvor silisiumet lages, er CO2-utslippet per kilowattime solcellestrøm svært lavt sammenliknet med energiproduksjon fra fossile kilder, påpeker de to.

Påfyll av etterlengtet metall

Fiolette skyer siger inn over Trondheimsfjorden idet vi forlater Thamshavn og kjører mot Trondheim. Før vi parkerer på NTNU og SINTEF sin campus på Gløshaugen, er det mørkt.

Vi står midt i en nasjon som har for lite sol og for høyt strømforbruk i mørketida til å bli en storforbruker av solcellestrøm. Men nettopp det lille landet med den lange vinteren har født solkometen REC, i dag ett av de største selskapene på Oslo Børs, trass i kursfallet.

Forsynt med silisium fra selskapets egne renseanlegg i USA, er REC aktiv på alle trinnene i solcelleindustriens verdikjede. I tillegg til sin produksjon av materialer i USA og skiver og solceller i Norge, lager REC ferdige solcellepaneler i Sverige. Da selskapet startet i 1994, stilte bransjen sin silisiumsult ved å spise kapp og skrap av silisium fra elektronikkindustriens matfat.

Elektronikksilisium må være 99,999999999 prosent reint. Rensingen gjøres med en dyr, energikrevende kjemisk prosess (Siemens-prosessen). For fire år siden ble det for lite «mat» til den sultne solcellebransjen i «skåla» med rester fra disse renseanleggene.

REC fant sin vei ut av materialknipa ved først å kjøpe to fabrikker i USA som renset silisium for elektronikkformål, og så forenkle disse. Men fortsatt er det for lite solcellesilisium tilgjengelig til å dekke verdens etterspørsel. Prisen på solcellestrøm stiger derfor for første gang på 30 år.

Både REC og Elkem Solar gjør nå sitt for å avhjelpe materialmangelen. Mens Elkems anlegg tar form i Kristiansand, bygger REC enda en rensefabrikk i USA, den første av to nye. Alle anleggene vil bruke langt mindre energi enn Siemens-prosessen. På disse sidene får du se at det kan bli enda flere norske materialleverandører.

Også andre prosjekter som pågår verden over, skal få kostnaden ned for hver watt yteevne du vil finne i framtidas solcellepaneler. Deler av dette forskningsarbeidet gjøres i det seks etasjer høye koksgrå 70-tallsbygget som Otto Lohne og Gabriella Tranell viser meg inn i på Gløshaugen.

Felles forskningsløft

Vertene mine leder ett av de såkalte «Gemini-sentrene» som tvillingene NTNU og SINTEF har etablert på utvalgte satsingsområder. Sammen koordinerer de to forskerne et fellesløft på feltet solcellematerialer.

I dette forskningsmiljøet har noen spesialisert seg på rensing av silisium. Lohne og Tranell har vært med på pionerarbeidet til Elkem Solar. Lenger bort i korridoren sitter kolleger som har utviklet renseprosesser i SINTEFs egen regi.

Rundt oss i bygget jobbes det med alle trinn i prosessen som gjør kvarts til «wafers». Noen jobber for å hindre at silisiumet skal forurenses ved utstøpingen på skivefabrikkene (se gangen i framstilling av solceller på figuren på disse sidene). Andre er spesialister på utsaging av skivene – og opptatt av å få flere skiver og mindre sagmel ut av det kostbare metallet.

For å nevne noe.

– Og så har vi krystalliseringsmiljøet vårt. En av nisjene vi er aller stoltest av å her i huset, sier Gabriella Tranell og leder oss til ei dør som det står Eivind Øvrelid på.

Krystaller til besvær og begjær

Det går ikke så mange sekundene før den lysehårete mannen på innsida er godt i gang med en leksjon om silisiumatomer og deres evne til å danne krystaller – gittermønster som kan gjenta seg sjøl i det uendelige.

Krystallene i solcella dannes når råmetallet smeltes om på skivefabrikkene og blir til staver som det kan sages wafers av. Nettopp krystallstrukturen er med på å bestemme hvilke arbeidsvilkår elektronene får i solcella, og dermed hvor effektive panelene blir.

Øvrelid og kollegene jobber blant annet med prosessen som solcelleindustrien bruker til å lage sitt «Rolls Royce-materiale» – staver som er en eneste stor krystall. De er de dyreste å lage, men skaper til gjengjeld minst krøll for elektronene og gir derfor de mest effektive solcellene.

I industrien lages disse stavene i en «av- og på-prosess». Øvrelid opplyser at SINTEF nå jobber med å utvikle en kontinuerlig og dermed mer effektiv produksjonsprosess.

Men mest opptatt er forskeren av å vise oss laboratoriene der SINTEF og NTNU studerer hva som skjer når råmaterialet støpes ut til såkalt multikrystallinske staver, utgangspunktet for de vanligste solcellene. Disse stavene består av mange enkeltkrystaller (korn) – med atomgitter som er vridd i forhold til nabokornet.

– I slike materialer oppstår lett det vi kaller krystallfeil. Det kan for eksempel mangle ei rekke med atomer i flere korn. Det er slike feil pluss ureinheter som drar effektiviteten ned i vanlige solceller. Nå jobber vi med metoder som skal redusere antallet krystallfeil og uskadeliggjøre forurensninger i metallet, sier Øvrelid.

Fra Think til Range Rover

Sammen har NTNU og SINTEF bygd opp laboratorier for praktiske utstøpningsforsøk og en stor instrumentpark for karakterisering av det utstøpte metallet. Resultatene er brukt til å lage numeriske simuleringsmodeller.

– Vi var lenge de eneste i Europa som hadde disse mulighetene. Til nå har det handlet om å forstå hva som skjer i metallet. Nå skal vi prøve å styre det som skjer, gjennom et stort prosjekt for den norske solcelleindustrien, sier Øvrelid, og legger til:

– Vi tror vi skal klare å gjøre multikrystallinske solceller nesten like effektive som enkrystallcellene. For å bruke en liknelse:

Vi tror vi skal få en Think el-bil til å trekke like mye som en Range Rover!

Sammen betjener solcellemiljøet ved SINTEF og NTNU en stor industri i Norge. Etter omvisningene på Thamshavn og Gløshaugen drar jeg rundt i denne næringa. Her får jeg høre om en lang opptur som startet da rødgrønne regjeringskamerater i Tyskland bestemte seg for å satse på fornybar energi en vinterdag for åtte år siden.

Tyskland viste vei

Tysklands Erneuerbare-Energie Gesetz (lov om fornybar energi) trådte i kraft 1. april 2000. Med loven kom subsidier som har fått tusener av tyskere til å installere solceller på taket. De sender solcellestrømmen ut på kraftnettet og får en betaling som er høyere enn prisen på strømmen de kjøper tilbake. I dag står halvparten av verdens solcellepaneler i Tyskland. Siden har andre land laget liknende støtteordninger.

Subsidiene ble innført for å gi solcelleindustrien starthjelp. De skal oppmuntre til kostnadsreduksjoner og trappes derfor gradvis ned. Ordningene har gitt en eventyrlig produksjonsvekst. Verdens solcellepark, målt i ytelse, har fordoblet seg annethvert år!

Nå bygger og planlegger bransjen flere fabrikker enn noensinne. Ifølge de norske aktørene jeg møter, betyr dette at tilbudet av solcellepaneler om litt vil overgå det de subsidierte markedene kan svelge unna. Derfor forventer alle et prisfall.

Det er dette teknologiprosjektene handler om, får jeg vite: Å komme ned på kostnader som gjør det rentabelt å lage solcellepaneler også etter prisfallet. Sol-Norges storebror REC forbereder seg på at hverdagen med de nye vilkårene kan opprinne alt om to år.

– Vi forbereder oss på at vi må konkurrere i ikke-subsidierte markeder mellom 2010 til 2012 og er ganske sikre på at vi vil klare det, sier Erik Sauar, teknisk direktør i REC.

Øke effektiviteten til solceller

Mannen foran meg ser gutteaktig ut. Han sitter på et tomt kontor, i Sandvika i Bærum. Sammen med resten av ledelsen i REC har Erik Sauar akkurat flyttet inn i lokaler som solenergiselskapet har overtatt etter utflyttede oljeteknologer. Symbolsk nok.

Tross sitt unge ansikt er Sauar en veteran og gründer i REC. Han var med på å starte opp et selskap for modulproduksjon og systemer i 1998-99, som senere fusjonerte med deler av Scanwafer, og han deltok i etableringen av REC i år 2000. Fra innsida har han senere fulgt bedriften som investorer har hatt klokkertro på. Et selskap som har vokst og tjent penger samtidig, og som ifølge Sauar har bransjens høyeste fortjeneste.

– Marginene skyldes skalafordeler og egenutviklet teknologi som gir lave produksjonskostnader. Men dette er ikke penger vi tar ut. De er gått til å bygge ny kapasitet, sier han.

Ifølge REC-veteranen skal kostnadene ytterligere ned. Sauar starter med å snakke om råstoffet – og om kolleger i USA som har utviklet en ny teknologi for å lage superreint silisium med 80-90 prosent lavere strømforbruk enn Siemens-prosessen. Denne teknologien blir kjernen i de to nye materialfabrikkene REC skal bygge ved sitt anlegg i staten Washington.

Mens vintersola siver inn mellom svære nakne trær og legger en hinne av sølv over Oslofjorden, beretter den NTNU-utdannede dr.tech’en om RECs teknologiprosjekter her hjemme. Alle handler om å gjøre hver watt yteevne i solceller billigere.

Ifølge Sauar er ett av målene å øke effektiviteten til de vanligste solcellene, de såkalt multikrystallinske, ved forbedringer både i skivefabrikkene og celleproduksjonen. Et annet mål er tynnere skiver, også dette for å få flere watt fra hvert kilo silisium. Et tredje å bruke tynnere tråd ved sagingen for å redusere mengden sagmel, et dyrt svinn.

Sauar sier REC drar tunge veksler på sine egne forskere i dette arbeidet, og i tillegg har med seg SINTEF, NTNU og Institutt for energiforskning (IFE) i flere prosjekter.

På toppen av sine produksjonsanlegg i Norden og USA, planlegger REC en fabrikk til tre milliarder euro i Singapore for produksjon av skiver, solceller og ferdige paneler.

– Ingen har varslet større kapasitetsøking enn oss. Uten kostnadsbesparende teknologi kunne vi ikke gjort dette, sier Sauar. Han spår at det kommende prisfallet vil utløse etter spørsel etter solcellepaneler i Korea og Japan, i Sør-Europa og det sørlige USA.

Sauar har tro på at subsidier, i form av for eksempel bistandspenger, kan brukes til å spre solceller blant fattige i u-land.

– Men jeg tror det går lang tid før det blir kommersielle solcellemarkeder i for eksempel et land som Kina, sier REC-gründeren.

Sørlandet i startgropa

Sol-Norge er mer enn REC. Sola sjøl hviler imidlertid under horisonten idet drosjen tar meg ned til det nye solens rike utenfor Kristiansand. I morgenmørket over Fiskå er det kun de bleke gassflammene over Elkems karbonfabrikk som lyser opp. Samt smilet til Ragnar Tronstad.

Teknologidirektøren i Elkem Solar trives med å industrialisere en teknologi han sjøl har vært med på å unnfange. Fra porten fører han oss mot tre høye, gule anleggskraner. Med bløte sørlandskonsonanter forteller han om selskapets pionerarbeid og peker mot byggeplassen der prosjektresultatene skal inn.

I hallen der Elkem for to år siden måtte legge ned sin produksjon av metallurgisk silisium, skal Tronstad og hans folk fra neste halvår motta slike materialer og rense dem for bruk i solceller ved hjelp av metallurgi. Slagg skal spise noen av de forurensende grunnstoffene, andre skal fjernes med syre. Prosessen hviler på patenter Elkem Solar har, noen av dem sammen med SINTEF.

– Vår løsning bruker mye mindre energi enn Siemens-prosessen, er egnet for produksjon av store kvanta og gir stordriftsfordeler. Dermed blir kostnadene lave, sier Tronstad. Fabrikken skal produsere 5000 tonn solcellesilisium i året. Ikke småtterier i et verdensmarked som i 2007 utgjorde 35000 tonn.

– Vår tilførsel alene får ikke prisen på solcellestrøm ned. Men bak kommer et kobbel selskaper som satser på metallurgisk rensing. Totalt gir dette en materialtilgang som vil bidra til at solenergi blir billigere.

Tester hos kundene tyder ifølge Tronstad på at Elkems silisiummetall gir solceller med like høy effektivitet som standardmodellene av silisium fra Siemens-prosessen, selv om materialet ikke er like reint som «Siemens-metall».

Elkems produkt skal i første omgang blandes fifty-fifty med tradisjonelt framstilte solcellematerialer.

Teknologidirektøren angir at produksjonen starter andre halvår i 2008, men vet ikke hvilken dato det første partiet går ut gjennom portene. Men ett vet han:

– Den dagen spiser vi bløtkake her!

Hysj-hysj i Trondheim

Parallelt med pionerprosjektet på Sørlandet blir en ny prosess for framstilling av solcellesilisium født i Midt-Norge, også den basert på metallurgisk rensing. For SINTEFs Aud Wærnes, som står sentralt ved unnfangelsen, starter svangerskapet med en telefon fra Sør-Afrika i 1997.

Dit har Whitbreads «jorda-rundt-seilas» just ankommet, inklusive Norges båt Innovation som sponses av Kværner. Sammen med SINTEF har selskapet utviklet en ny prosess for produksjon av ultrareint karbon, såkalt Carbon Black.

På kaia i Cape Town møtes en Kværner-direktør og en hollandsk forretningsmann som blir enige om å spørre Wærnes: Kan den ultrareine karbonkilden bli nøkkelen til en ny type smelteverk som vil gi rein nok silisium til solcelleindustrien

Oppringningen fører til et forprosjekt og påfølgende EU-prosjekter, der SINTEF får hollandsk og svensk industri med, samt energiforskere fra Nederland. Prosessen de utvikler, får navnet «Solsilc».

Den utnytter den reine karbonkilden (forurenser silisiumet mindre enn koks/kull) og svært rein kvarts, bruker lite energi og egner seg for produksjon i store kvanta, forteller Wærnes nysgjerrige mediefolk underveis.

Pilotanlegg bygges, og i 2004 går den norske silisiumprodusenten Fesil inn som industripartner. To år seinere etablerer Fesil og dets hollandske prosjektpartnere selskapet Fesil Sunergy.

– Teknologien er lovende, ingen tvil om det. Men vi venter ennå med å bekjentgjøre om vi vil industrialisere prosessen. Men jeg kan si så mye som at går vi for dette, så bygger vi høyst sannsynlig i Norge, sier daglig leder Lars Nygaard i Fesil Sunergy.

Også Hydro er med

I 2007 blir det klart at også Hydro vurderer å lage solcellesilisium i Norge. Jan Schjelling i Hydro Energi møter meg på Bærums Verk, dit et møte har brakt ham. Med utsikt til levende historie – idylliske småhus fylt med kunst og håndverk på tuftene av det gamle jernverket – forteller han om satsingen på framtidsmaterialet.

Denne historien begynner med en telefon fra Belgia. I dag har Hydro og belgiske Umicore etablert et felles selskap som nå bygger et pilotanlegg på Herøya. Der skal metallurgisk silisium tilsettes klor. Dette gir et mellomprodukt som tilsettes sink.

– Klor og sink binder seg til hverandre. På en kostnadseffektiv måte blir vi dermed sittende igjen med silisium som vi tror vil være reint nok for bruk i solceller, sier Schjelling. Blir pilotprosjektet vellykket vil Hydro ifølge Schjelling bygge en fabrikk som skal stå ferdig på Herøya i 2010.

Ny industri til Årdal

Sola som er på vei opp over den voksende norske solcelleindustrien, skinner også over den ærverdige Bankplassen i Oslo. Via en teppebelagt trapp kommer jeg opp til kontorene til NorSun, som er solcellepioneren Alf Bjørseths «nye baby».

Selskapet – med fabrikk i Finland og et nyåpnet produksjonsanlegg i Årdal – har lagt lista høyt: Ifølge hjemmesida er målet å bli den ledende leverandøren av ènkrystall staver og skiver, og den mest kostnadseffektive.

Ifølge forsknings- og utviklingsdirektør Øyvind Nielsen handler jakten på kostnadskutt blant annet om å produsere stavene raskere.

– Vi bruker teknologi fra elektronikkindustrien som har alt å tjene på at prosessen går sakte, fordi dette sikrer kvaliteten PC’ene er avhengige av. I solceller er ikke kvalitetskravet like høyt. Dermed kan vi skru opp tempoet og bli mer effektive, sier Nielsen.

Kraftverk i veggen

Tilbake på Gløshaugen stråler vintersola inn over tribunetakene på Lerkendal. Sammen med Gabriella Tranell og Otto Lohne rusler jeg rundt i morgenlyset. På det sørvestre hjørnet av platået kommer vi til turens mål: et solcellesystem som ligger i en dobbel glassvegg utenpå den gamle fasaden på et flere etasjes høyt forskningsbygg.

– Vi har kolleger på arkitektur- og byggsida som er eksperter på å integrere solceller i bygninger. De er sterkt involvert i løsningen du ser her, sier Gabriella Tranell.

I energisammenheng er dobbelfasaden foran oss interessant av flere årsaker: Solcellene, plassert i vertikale felt mellom vindusrekkene, produserer strøm – maksimal produksjon tilsvarer det som går med når 16 panelovner står på 1000 watt.

I tillegg blir luftlomma mellom glassveggen og den gamle fasaden en slags vertikal glassgård som reduserer byggets varmetap. Den lufta sola varmer opp her, kan brukes til forvarming av ventilasjonsluft.

– Kompetanse knyttet til slike løsninger vil også være avgjørende med tanke på hvor stort solcellemarkedet i verden kan bli, sier Gabriella Tranell.

Mens det gylne sollyset lager strøm på veggen foran meg, tenker jeg tilbake på lassene med kvarts som jeg nettopp har sett på Thamshavn. Nærmere det å lage gull av gråstein kommer vi vel ikke her til lands?

 

 

Av Svein Tønseth