Snart slutt på ren villaks?

Når oppdrettsslaks blander seg med villaks, er det de «tamme» genene som vinner. Det kan bety slutten på de genetisk rene villaksstammene.

Mor har brune øyne – far har blå. Sannsynligheten er da størst for at avkommet får brune øye. Genene for brune øyne er nemlig dominante.

På samme måte er visse viktige gener hos tamlaksen dominante i møte med villaksens gener.

Førsteamanuensis Sigurd Einum ved NTNUs Institutt for biologi har sammen med kanadiske kolleger funnet ut at tamlaksens gener ikke uten videre lar seg «tynne ut» når man krysser blandingsfisk med villaks.

Det kan dermed bli vanskelig å beholde genetisk rene stammer av villaks. Villaksen vil bli stadig mer lik oppdrettsfisk, frykter forskerne.

Tilbakekryssing umulig

Einums forskergruppe studerer genuttrykket: hvordan informasjonen i fiskens DNA «oversettes» til en bestemt egenskap – eller fenotype, som det heter i genetikken. Fagfeltet kalles funksjonell genforskning.

Forskerne har sammenlignet genutrykk i villaks med oppdrettsfisk og hybrider. Det viser seg at genuttrykket ikke oppfører seg på den måten vi ofte er vant til å tenke: at avkommet blir en mellomting mellom mor og far.

- Det er økonomi som har bestemt mange av egenskapene til oppdrettsfisken, sier forsker Sigurd Einum ved Institutt for biologi ved NTNU. Disse egenskapene er ikke nødvendigvis gode for laks i fri natur. Foto: Tor H. Monsen/NTNU Info

– Det er økonomi som har bestemt mange av egenskapene til oppdrettsfisken, sier forsker Sigurd Einum ved Institutt for biologi ved NTNU. Disse egenskapene er ikke nødvendigvis gode for laks i fri natur. Foto: Tor H. Monsen/NTNU Info

Det er nemlig forskjell på genene – ikke alle er like aktive. Genene er i stadig samspill, kombinasjonene av gener gir uforutsigbare konsekvenser. Vi vet ikke hvilke egenskaper som blir påvirket.

Gener slås av og på, men det er også grader av «på».

Enkelte av tamlaksens gener viser seg altså å være mer aktive enn villaksens. Dermed går villaksstammene en usikker framtid i møte. Etter hvert kan tilbakekryssing bli umulig. Det vil de dominante tamlaksgenene sørge for.

Genetikk på ville veier

Dette er et praktisk eksempel på bioteknologiskeptikernes mareritt: en genetikk på ville veier. Forskerne mener at nye generasjoner av hybrider kan resultere i uventede egenskaper.

Hvordan dette vil slå ut for villaksstammene i framtiden, er det ingen som vet.

Et eksempel er genet som kalles metallothionein A. Redusert uttrykking av dette genet er en fordel for oppdrettsbransjen: Fisken får høy slaktevekt.

Samtidig er denne endringen i arvemassen dårlig nytt for en laks i det fri.

Metallothionein A er nemlig også viktig for motstandskraft mot tungmetaller. En reduksjon kan dermed koste hybridfisker dyrt ute i forurensede farvann.

Evne til overlevelse

Hvorfor er det viktig å beholde «rene» laksestammer? Stikkordet er evolusjon.

– Villaksen er tilpasset gjennom minst 10 000 år, siden siste istid. Namsen-laksen er best tilpasset de spesifikke forholdene i Namsen, Alta-laksen best i Alta-elven, og så videre.

– Enhver endring som følge av innblanding av tamlaks representerer en fare for redusert tilpasning til det lokale miljøet, og dermed redusert produktivitet og økt fare for overlevelsesevnen, forklarer Einum.

440 000 rømlinger i året

Rømt oppdrettsfisk er et stort problem i Norge, så vel som i andre land med mye oppdrettsindustri i nærheten av tradisjonelle stammer av villaks.

Rømt fisk blir vanligvis funnet innenfor en radius av 500 kilometer, men det er også funnet oppdrettsfisk inntil 4 500 kilometer fra oppdrettsanlegget.

I gjennomsnitt rømte det 440 000 laks hvert år mellom 1993 og 2005, viser en rapport utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning.

Reddes av genteknologien?

Genteknologien gjør det mulig å lage såkalte triploide lakser – skapninger med tre sett kromosomer. Disse er sterile og vil dermed ikke true villaksen. Slik fisk vil imidlertid ikke forbrukerne ha.

– Vi kan ta tiden til hjelp. Allerede nå viser det seg av genmodifiseringen har gitt oppdrettsfisken redusert fruktbarhet, sier Einum.

– Holder vi på lenge nok, vil laksen trolig bli ute av stand til å reprodusere i naturen, men da snakker vi om veldig lange tidsperspektiver. I mellomtiden er andre tiltak nødvendige hvis vi vil redusere påvirkningen.

Torsken også i fare

Det er ingen grunn til å tro at disse mekanismene ikke også vil gjøre seg gjeldende for andre typer oppdrettsfisk – som kveite og torsk, mener Einum.

Torsken kan gyte hvor som helst – rogn og melke kan sive ut av merden og blande seg med villtorsk. Dette gjør torsk enda mer utsatt enn laksen.