Kommentar: Selvpålagt avmakt
Kanskje er tiden moden for en diskret Churchill? Menneskets beste egenskap er evnen til å mobilisere. Men da må berettiget angst og virkelige løsninger nevnes i samme åndedrett, skriver Steinar Lem, talsperson for organisasjonen Framtiden i våre hender.
For få år siden hersket det, iallfall i mediene og befolkningen, stor tvil om den registrerte, globale oppvarmingen var menneskeskapt. I enhver debatt dukket Fremskrittspartiet opp og insisterte på at det ikke var noen grunn til å redusere klimautslippene. Nå har fjernsynsskjermene og avisforsidene i et par år vært så fulle av ekstremvær og dystre forskningsrapporter at mange føler det er for seint. Dette har skjedd uten en mellomliggende fase der verden har mobilisert. I Norge er Carl I. Hagen en respektert person som sitter i Stortingets presidentskap.
Tror på uro og angst
Ja, pessimisme er farlig fordi den blir selvoppfyllende. Men også optimisme er farlig, særlig når den har karakter av fortrengning. Lettbent optimisme hindrer handling. En sovjetisk krigsreporter beskrev stemningen i en liten by, der folk visste at de tyske panservognene stod få kilometer lenger vest: – Jeg kjenner igjen den underlige roen, som bare skyldes mangel på fantasi, og som snart skal erstattes av panikk.
Jeg tror på uro og angst. Ellers forandrer vi ikke på tunge ting som økonomi og livsstil. Møter du en moskusokse på Dovrefjell, og ikke føler uro, er du i fare. Angsten får deg til å klatre opp på en stein. Det er ikke angsten som er problemet, det er problemet som er problemet. Derimot er angst uten handlingsalternativer lammende. Det skaper pessimisme når mange føler at det økonomiske maskineriet ruller inn mot varmekollaps, upåvirket av ny kunnskap. Sannheten er at løsningene ikke bare fins, de er innlysende, enkle og fortiede. Jeg skal røpe min lille hemmelighet for Geminis få – men viktige – lesere: Det koster penger å unngå katastrofen. (På lang sikt er det naturligvis ganske lønnsomt.)
Forbrytersk
Si det til Kristin Halvorsen: I fjor økte norsk flytrafikk med nærmere 15 prosent. Halvorsen vil følgelig gjøre det tre kroner dyrere å fly Trondheim–Oslo. Samtidig vil den private kjøpekraften øke med 33 milliarder kroner neste år. Hemmeligheten røpes også av FNs klimapanel: Veksten i BNP og befolkning ligger bak oppbyggingen av klimagasser.
I Norge har CO2-utslippene økt med nesten 20 prosent på ti år. Veksten i kjøpekraft har vært på 40 prosent. Utslipp og kjøpekraft skal øke til neste år også, hvis det ikke skjer uforutsette konjunktursvingninger. Det er forbrytersk. Men det er av angst for velgerne at denne forbrytelsen begås. Det er neppe straffefritaksgrunn, men det gir en forklaring.
Men det er selvmotsigende både å føle seg nedslått fordi oppvarmingen glir videre – og forlange billige flyturer, kjøpekraftvekst, stø kurs.
Det skaper pessimisme når BNP-veksten ligger som udiskutabel premiss for all klimadiskusjon, og folk får følelsen at en kombinasjon av tekniske tiltak og hverdagsstrev er løsningen. Sparepærer? Fint. Men potensialet er ikke stort, og vi sparer litt penger som etter en stund holder til en ny sydentur. Ta toget til Bergen? Når det går fortere og er billigere å fly? Naboen flyr. Hverdagsstrev er noe vi ikke kaster oss uti individuelt. Bare når det er ledd i en mobilisering, når også naboen må, kan det monne. Og det rammer da ikke bare meg.
Inndra forbruksveksten
Det må bli mye dyrere å generere utslipp, så kan miljøvennlig forbruk bli billigere. Vi bør samtidig ta et krafttak for dem med lavest inntekt i eget land, men klarer vi det ikke, må vi likevel slutte å bruke Hegnar som et argument for billig bensin. Framtiden står på spill.
Og noen må si det en tiåring skjønner: Den private forbruksveksten på 33 milliarder, som skal øke utslippene til neste år, må inndras gjennom skattesystemet, og pengene må brukes til solenergi i u-land, vindmøller til havs, høyhastighetstog …
Politikernes tunge ansvar er at de ikke våger å bruke ordet «skatteøkninger». Folk flest vil ikke høre det heller. Det betyr bare at de ikke er redde nok.
Eller kanskje er opinionen nær et gjennombrudd? Kanskje er tiden moden for en diskret Churchill? Menneskets beste egenskap er evnen til å mobilisere. Men da må berettiget angst og virkelige løsninger nevnes i samme åndedrett.
Og angst som venner seg produktivt utad, kan kanskje kalles sinne?
