Bildet av en forbryter
Vi kjenner motivet: Ett ansikt sett fra to vinkler. Vi skjønner automatisk at det dreier seg om en kriminell. Men vårt bilde av forbryterne har ikke alltid vært slik.
Maktens bilder heter et utstillingsprosjekt som nylig åpnet ved Norsk rettsmuseum i Trondheim.
Det har blitt til på bakgrunn av et samarbeid mellom Rettsmuseet, ved daglig leder, konservator NMF Johan Sigfred Helberg, og forskningsprosjektet Fotografiet i kulturen, ved førsteamanuensis Aud Sissel Hoel ved NTNU.
Hoel, som har skrevet utstillingskatalogen, forsker på bilder av forbrytere og prostituerte.
I denne sammenheng kan “bilder” forstås både i bokstavelig og i overført betydning.
Gjennom et nærstudium av Kristiania politikammers forbryteralbum prøver Hoel å uteske samfunnets skiftende oppfatninger av Forbryteren og Skjøgen.
Fra individuelt til standardisert
Å bla i disse gamle politialbumene er en selsom opplevelse. I de tidligste samlingene fra 1860-tallet ser man arrestanter og fanger om hverandre, og de er fotografert på ulike måter: Noen forfra, noen i halvprofil, noen i halvfigur med slips og jakke.
På 1890-tallet begynte man å fotografere fanger med et speil over skulderen som på finurlig vis framviser ansiktet forfra og i profil på én gang.
De tidligste fangeportrettene var utformet som om personen var en hvilken som helst samfunnsborger. Dette endret seg forholdsvis raskt.
– Man er åpenbart nølende i formen innledningsvis. Det er interessant å se hvordan portrettene gradvis blir mer standardiserte, sier Hoel.
– Tidlig på 1900-tallet gikk man, etter fransk forbilde, over til det dobbeltformatet som politiets identifikasjonsportretter har den dag i dag, der fangen avbildes både i profil og rett forfra.
På 1890-tallet begynte man å fotografere fanger med et speil over skulderen som på finurlig vis framviser ansiktet forfra og i profil på én gang.
– Det kan virke som om det er for mye verdighet i de første fotografiene?
– Det kan du godt si. Etter hvert utvikles det saklige og lite flatterende formatet vi kjenner fra dagens identifikasjonsfotografier, forteller Hoel.
– Storparten av bildene i politialbumet viser dessuten menn og kvinner kledd i fangedrakt, i enkle klær, vevd i grove stofftyper. Fangene ble kledd opp med kvekerne som forbilde.
Den smale sti
Hun ser på fotograferingen som et ledd i den omleggingen av strafferettssystemet som fant sted på 1700- og 1800-tallet. Bildene av disse menneskene avspeiler etter hennes analyse en idéhistorisk utvikling i synet på forbrytere og prostituerte.
– Samfunnet begynte å se på dem som mennesker som var kommet på villspor. Ved siden av å straffe dem, ble det viktigere å finne måter å få dem tilbake til samfunnet på. Fengselet skulle fungere som en forbedringsanstalt, forteller Hoel.
Men dersom slike skakkjørte mennesker skulle kunne reformeres, måtte deres identitet brytes ned, derfor uniformeringen.
Forbedringsmetodene var preget av innesperring, isolasjon og inspeksjon, samt hardt arbeid, faste rutiner og streng disiplin som skulle få forbryterne til å utvikle nye og mer produktive vaner.
Jo flere skjemmende kjennetegn, jo bedre.
Stygge føflekker OK
Men noen særtrekk var det akseptabelt at forbryterne beholdt.
– Jo flere arr, skjemmende føflekker og andre uskjønnheter, jo bedre. Det var også vanlig å referere til tilnavn de skulle ha, i teksten under fotoene av dem. Således kunne for eksempel en fjorten år gammel gutt stå oppført med tilnavnet “Satan”, forteller Hoel.
Prostitusjon var strengt tatt ulovlig i Norge, men rettssystemet valgte lenge å lukke øynene for virksomheten.
Men på 1800-tallet tok politiet affære ved å regulere prostitusjonen. I årene 1840-1888 var det offentlig prostitusjon i Kristiania, og i Bergen ble reglementeringssystemet innført så tidlig som i 1816 og i Trondheim i 1844.
Avvikende kvinnelighet
Tidlig på 1900-tallet gikk man, etter fransk forbilde, over til det dobbeltformatet som politiets identifikasjonsportretter har den dag i dag.
Ordningen innebar at prostitusjonen ble “tolerert” så lenge den foregikk i de former og på de steder politiet foreskrev.
De prostituerte ble nøye kontrollert, for eksempel gjennom detaljerte forordninger for hvilke gater i Kristiania de fikk bevege seg i, og til hvilke tider på døgnet. De måtte også stille til regelmessige undersøkelser hos politilegen.
– De prostituerte sto for en avvikende kvinnelighet, som måtte kontrolleres. Albumene utgjorde slik ett av flere kontrolltiltak, foreller Hoel.
I motsetning til fangene, både mannlige og kvinnelige, fikk de prostituerte lov til å kle seg opp. Også her ble albumene et uttrykk for rådende oppfatninger av “normal” og “unormal” oppførsel.
Fikk ta bildene tilbake
Ulikt de rene forbryteralbumene, kunne de prostituerte få fjernet bildene av seg selv etter endt “karriere.” Forutsetningen var at kvinnene giftet seg, emigrerte til Amerika eller døde, og pårørende ba om at bildene ble tatt ut.
– Dette var likevel ikke noen garanti for at de nå var ute av kontrollsystemet. Det hendte at politiet returnerte fotoet som sto i albumet, men beholdt en annen kopi av bildet i sine arkiver, forteller Hoel.
Nettutstilling
Utstillingen “Maktens bilder” åpnet 26. oktober i Norsk rettsmuseums lokaler på Kalvskinnet, hvor den vil bli vist inntil den flyttes til Oslo Rådhus i september 2008.
