Fotball er best på radio

En kompis fortalte meg denne historien fra virkeligheten.

Om mor og far på hytta i helgen.

Om søndags ettermiddag med overføring av helgens fotballrunde. La oss gå like godt rett inn i situasjonen.

Det var tid for hjemreise. Det var midt i overføringen av serierunden på TV og radio. Oppvasken var tatt, ting pakket. Nå gjaldt det å gjøre tiden mellom TV og bilradio så kort som mulig.

Mor slo av TV-en og firsprang som en gal hjort opp til Volvoen. Far låste av hytta og løp etter med bagasjen. Mens bager og plastposer ble stablet på plass i bagasjerommet, satt mor allerede foran med jubel i blikket og bilradio på varmgang. Med bilen full av brølende radioreportere som skiftevis rapporterte høydepunkter fra Alfheim, Lerkendal, Brann og Stabæk og andre sånne fotballaktige steder. Så var det av gårde.

Alt pleide å gå helt fint helt til bilen kom frem til et sted som het Valslag. Det var der fjellene begynte. Ville bergformasjoner som ingen radiobølger kunne overvinne, unntatt på korte strekninger der utydelige brokker av radiostemme spraket seg inn i bilkupeen. Mor hang fortvilt og halvdesperat i sikkerhetsselene og hylte sin nød med øret klemt mot høyttaleren nederst på døren.

Der, mellom de høye fjell, midt i stolt og pittoresk norsk natur, var det ikke så uvanlig at mor benyttet seg av både grov og ufin språkbruk. Som var både krystallklar og tydelig, i motsetning til bilradiohøyttalernes spraking. Dessuten ble mors kommentarer framført i et toneleie som langt overgikk reporterstemmene så vel i frekvens som i desibel og engasjement.

***

Men stans nå et øyeblikk, og prøv å ha litt forståelse for mors kanskje litt ubalanserte fremtreden. Ja, tenk deg selv. Når man hver bidige søndag ettermiddag mister forbindelsen med ukens store idrettsbegivenhet, da kan vel enhver med uslukkelig kjærlighet til fotball miste besinnelsen?

Ikke far. Han ga blanke, siden han da heller ikke var interessert i fotball. Han var først og fremst opptatt av å redde seg hjem før helgens fiskefangst ble bedervet av sommervarmen. Med gassen i bånn og med hylforbanna kjerring ved sin side, kuttet han svinger og barberte veikantene helt inn til Orkanger. Der var radioforholdene såpass akseptable at mors frenetiske opphisselse og kjeftbruk nå bare hadde rent sportslige årsaker.

***

Slik gikk nå søndagssommerettermiddagene. Som et uunngåelig ritual. Som kunne ha vært unngått hvis Norge var Danmark og alle radiobølger nådde dit de skulle uten å bli hindret av idiotiske og fotballfiendtlige fjellformasjoner.

Far visste jo at alt dette styret egentlig bare var et teknologisk problem.

Teknologiske problemer blir alltid innhentet og løst av Fremskrittet.

En dag kunne far triumferende fortelle mor at hennes radioproblemer var løst. Med et fornøyd smil garanterte han problemfrie mottaksforhold fra nå av. Serierunden ville heretter komme krystallklart og perfekt rett inn i bilhøyttalerne uten usaklige og usportslige fjellformasjonshindringer.

Denne søndagen ble helt annerledes.

Av med TV-en. Hjortesprang opp til Volvo?bilen. Bilradioen på. Ut på veien.

Og mirakel over alle mirakler, perfekt gjengivelse!

Mor var begeistret. Hun var i himmelen. Hennes mann var et geni. Hun nesten elsket sin mann igjen for første gang på flere år. Men mest elsket hun den krystallklare reportasjen med kontinuerlig oppdatering av scoringer, frispark, bomskudd, ufine tacklinger, spytting og avblåsninger. Mor opplevde Nirvana og salg på Hennes & Mauritz på en gang.

***

Men få gleder varer evig. Mors glede varte til to mil før Orkanger. Samtidig som Volvoen passerte Våvatnet (vakkert sted på fjellet, med mange hytter), stilnet mors euforiske fotballentusiasme. Undrende og illevarslende stillhet ledsaget av mistenksom pannerynke varte helt til bakkene ned mot Gangåsvatnet (der er det en hyggelig campingplass på høyre side).

Idet Volvoen tok fatt på de sugende strekkene ned mot fjorden, kom eksplosjonen.

Mor var rett og slett lynende rasende. Far visste hva som kom. – Du har fått tatt opp forrige serierunde på kassett, din snik!

Far måtte dessverre innrømme det.

Av Øystein Dolmen