Duppedittenes seiersmarsj

Da jeg var liten, var det vanlig med størhus i kjelleren. Størhuset var et rom med en eller flere digre vaskekummer. Vanlige runde trestamper eller oppmurte sementkummer langs veggene, som ble brukt til skylling. Og en rund støpejernskum der klær ble kokt i såpevann.

Oppdra unger og holde hus og hjem i orden var heldagsjobb og kvinnfolkarbeid. I arbeiderstrøkene hadde kvinnfolk en viktig oppgave til: å praie mannfolka straks de kom ut fra lønningskontoret, og sikre seg lønningsposen deres.

Mannfolka hadde også to oppgaver. Den ene var å ha tungt kroppsarbeid som sikret inntekt. Den andre var å drikke opp lønningsposen på lønningsdagen.

Slik var det to helt forskjellige kulturer som hver torsdag møttes.

Det er ikke sånn lenger nå. Og det er duppedittene sin skyld.

***

Først kom vaskemaskinene. De frigjorde tid. Klesvasken tok ikke lenger halve døgnet. Det ble mer tid til å rappe lønningspose.

Men kreftene i naturen strever alltid med å opprettholde gjensidig balanse. Mennene fikk spikerpistol og elektrisk drill på jobben. Det var gøy. Og de ønsket seg spikerpistol hjemme også. Og båndfres og stikksag. Mye artigere enn å gå på fylla hver torsdag.

For kvinnfolka ble det dermed mye vanskeligere å rappe lønningspose. En edru fiende er mye sluere enn en dritings fiende.

Men kvinnfolka behøvde penger til klær. Mye klær. Nye klær. Ikke mye i denne verden blir raskere foreldet enn kvinneklær. Men tid til overs ga dem anledning til å drive kvinnekamp, noe som igjen førte til innpass på arbeidsmarkedet. Kvinnfolka fikk egen lønningspose og slapp å konfiskere mannens.

***

Naturen ble litt irritert sånn med det samme. Likhet er ikke bare av det gode. Selv strømmen vi bruker i hjemmene våre, har to poler, pluss og minus. Det er ulikheten mellom pluss og minus som sørger for at strøm er strøm og at man kan få støvsugeren til å gå.

Eller få støt hvis man er kvinne og ikke overlater sånne tekniske ting til mannfolka som kan sånt. Ulikhet er på mange måter naturens egenart.

Men naturen oppdaget raskt at kvinnfolka brukte opp hele lønningsposen sin på pynt og fjas, altså helt andre ting enn det mannfolka brukte den på. Naturen slo seg til ro og tok seg en blund. Det skulle den ikke ha gjort.

Så lenge ting var digre og mekaniske, var det lett for naturen å følge med. Nå krympet alt og ble mindre oversiktlig. Greit nok at enorme maskiner med bensinmotor omdannes til lette håndverktøy med elektrisk drift. Greit nok at radiorør blir til transistorer. Men prosessorindustrien var skummel. Og genmanipuleringsindustrien skapte liksom en konkurrerende natur helt for seg selv. Med nanoteknologi som er noe så bitte smått at naturen måtte klø seg på Nordpolen i undring da den omsider fikk høre om den.

Men da var det for sent. Forskjellen var borte. Duppedittene hadde kommet.

***

Duppeditter stappfulle med nyeste teknologi ble allemannseie enten du var mannfolk eller kvinnfolk, barn eller ungdom. Duppedittene ble et felles behov for alle uansett kjønn. Å kjingse rundt med duppedittene sine, det ble selve livet. Det ble jobben. Det ble fritiden.

Nå holder vi alltid en duppeditt opp til øret enten vi kjører bil, spiser eller går på gaten. Via duppedittene våre deltar vi i samfunnslivet ved å laste ned musikk og film. Vi kjøper nye og atter nye duppeditter via en duppeditt med skjerm. Alt sosialt liv, sexliv og arbeidsliv opprettholdes via duppeditter.

Da vi måtte delta i samfunnet ved å produsere noe, var det både skjevheter og ulikheter. Nå som vi gjør størst nytte for oss som konsumenter, er vi alle like verdifulle.

Det ble duppedittene som forente oss. Er det lenger noen som gidder å bli med på en real gammeldags tur i marka?

Av Øystein Dolmen