Forskernes festival
I helga farter musikkinteresserte og feststemte folk fra hele landet til den lille bygda Storås i Trøndelag. Nå inntar også forskere festivalen.
I ryggsekken har de regnjakke og notatblokk – PC’en står igjen på kontoret. Mariann Villa og Frank Egil Holm fra Norsk senter for bygdeforskning er på feltarbeid, og ute i den trønderske granskogen omgir de seg med musikere, dugnadsfolk og partyløver.
Oppgaven er å observere festival-livet. De skal analysere hvordan Storåsfestivalen påvirker lokalsamfunnet, og hvilke verdier den tilfører det lokale kulturlivet.
– Vi har allerede intervjuet en rekke sentrale personer i festivalorganisasjonen, og nå vil vi se med egne øyne hva som skjer. Dette er “deltagende observasjon”, forteller Villa.
– Det ville vært merkelig å ikke besøke festivalen når vi forsker på den. Det er en stor fordel å få oppleve festivalen på kroppen. I forskninga handler det i mange tilfeller om å forstå “stammespråket”, sier Holm.
Case som eser ut
Storåsfestivalen er den kjappest voksende festivalen i Norden. Festivalen arrangeres i år for fjerde gang, og det er ventet storinnrykk. 700 fastboende arbeidsmaur sørger for at mellom 25 og 30.000 besøkende har det som plommen i egget de tre dagene festivalen pågår.
Forskerne prater med Eldbjørg Marie Ingridsdatter, en headhuntet festivalmassøse fra Selbu.
– Arrangementet er spesielt på mange måter. Det er liksom ingen grenser for hva Sveinung Sundli og co kan finne på, i oppmerksomhetens tegn: Nakenstunt og kortreist mat, erotisk sone og egen kleskolleksjon, for å nevne noe.
At Storåsfestivalen ble case for et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd er med andre ord ikke tilfeldig?
Forskning gir åpenhet
– Storåsfestivalen er et krevende forskningsprosjekt. Hver gang vi snakker med noen, har det skjedd noe nytt, sier Villa til en av festivalens initiativtakere, Ola I. Solem. Han har nettopp fortalt at fjorårets omsetningsrekord på festivalens første dag ble slått allerede klokka 16.00.
– Sånn er det på Storås. Mye av poenget er at vi skal kunne endre oss raskt, påpeker Solem, som håper at flere bygder skal begynne å tenke som dem.
– Gjennom forskningen får vi mer ned på papiret slik at flere kan benytte seg av erfaringene og kunnskapen vår, sier Solem.
Suksessoppskrift fra matmor
Forskerne trasker rundt i festivalcampen, snakker med noen besøkende og hilser på dugnadsfolk de har blitt kjent med gjennom tidligere intervjuer. Britt Moen, matmor og ildsjel, er en av dem.
Forskere møter festivalens matmor i aksjon.
– I år har vi bestilt 700 kilo bacalao fra Rindal og 690 kilo lapskaus fra Orkdalen. Håper det holder, sier Moen.
Forskerne lurer på hvor mange dugnadstimer som legges ned i festivalen, og får til svar at det er det umulig å svare på. De alle fleste festivalene i Norge er prosjekter, og helt avhengige av denne dugnadsinnsatsen. Det lokale kulturlivet, representert ved lag og organisasjoner, er festivalens drivverk.
– Men hva får dere tilbake? spør forsker Villa.
– I Storås er dugnadsånden stor. Alle vet at bygda tjener på dette, dessuten har vi det fryktelig artig. Vi har nok også vært heldige med å få til den rette kombinasjonen av folk, sier Moen, som tidligere jobbet med regnskap. For fire år siden fikk hun ansvaret for all levering av mat på festivalen – noe som gav mersmak. Hun har nå startet egen cateringbedrift som hun håper å leve av etter hvert.
Medievennlig forskerstoff
Journalist og samfunnsredaktør i avisa Nationen, Pernille Huseby, er på plass på Storås. Hun har huket tak i bygdeforskerne, og inviterer dem på kortreist mat i festivalens restaurant. Nationen skal lage en større sak om festivalfenomenet, og kommentarer fra forskerne er en naturlig ingrediens i oppslaget. Journalisten vil gjerne vite hvorfor Storås lykkes gang på gang.
Festivalforskerne blir nyheter. Forskerne fotograferes av Nationen.
– Storås har vært flinke til å holde på sin egenart. I tillegg har de fått med seg bygdefolket, noe som er svært viktig, sier Villa, og påpeker at Storås bare er en del av et større forskningsprosjekt: Analyser av kulturlivet i Drammen og Kirkenes skal også inngå etter hvert.
Men først skal forskerteamet, som også består av Reidun Heggem fra Bygdeforskning og Ola Aagedal fra Diaforsk, tilbringe tre dager til ende på Storås før de vender tilbake til tørr matpakke, PC og papirarbeid.
Det er Norsk senter for bygdeforskning og Diaforsk (prosjektleder) som står bak prosjektet “Lokalt kulturliv i endring”. Prosjektet finansieres av Norsk kulturråd og skal gå fram til 2008.
