Ekstremvær i medienes klimadekning

Mediene er preget av korte tidsfrister og kjappe saker. Ofte blir forskerne kontaktet i forbindelse med store katastrofer, som orkanen Katrina i august 2005 og tsunamien i romjulen 2004. Journalisten vil ha bakgrunnsinformasjon, men også kategoriske svar: Skyldes dette menneskelig påvirkning av det globale miljøet, ja eller nei?

“Some like it hot”

Marianne Ryghaug er postdoc ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Senter for energi og samfunn ved NTNU. Hun har sett på dekningen av klimasaker i norske aviser, og analysert samhandlingen mellom klimaforskere og journalister gjennom intervjuer med partene og gjennomgang av avisartikler de siste årene. Dette går frem av hennes artikkel – “Some like it hot” – i Norsk medietidskrift.

Dramatisk, helst

Forskere skjeler til usikkerhetene ved vitenskapelige problemstillinger og variasjoner blant forskningsresultatene. Ryghaug ser ikke bort fra at journalistene i sin tur “spisser” og dramatiserer saker deretter. Dette kan gi inntrykk av overforenkling og overfladiskhet når klimasaker presenteres i media. Dramatisering av saker er et velkjent journalistisk verktøy, og i seg selv ikke kontroversielt, så lenge saken samtidig er balansert, informert og korrekt gjengitt.

Faglige drypp

Forskerne på sin side, i følge studien – håper på å få inn et “drypp” av faglighet, som det uttrykkes i undersøkelsen. Klimaforskere er kanskje litt mer forskere enn andre:

– De er muligens i større grad preget av idealisme i sin formidling, forteller Ryghaug. – Feltet er et av de viktigste i dagens forskning, og resultatene forskerne kommer frem til, kan enten berolige dine verste anelser, eller forutsi dommedag.

Forskerne i Ryghaugs studie, forteller om “plikten” til å formidle, derfor er de ofte velvillige når det gjelder å stille opp i mediene.

Forskerne har også lært ett eller annet: Noen av dem unnlater bevisst å snakke om “worst case scenario” til journalister. De ønsker ikke å fyre oppunder en allerede opphetet klimafrykt.

Gjensidig skepsis

Hvem er så “klimajournalistene”? Vel, de kan telles på en hånd, noe Ryghaug fikk erfare da hun søkte etter intervjuobjekter. De færreste dekker klimaspørsmål, eller endog forskning spesielt.

Generelt er utdanning innenfor naturfag sjeldent blant journalister. Skepsisen forskerne har til media, er i en viss grad gjensidig: En av journalistene i studien beskrev klimadebatten som “utrolig betent”, og at man som journalist stod i fare for å bli “stemplet” av forskermiljøet om man skrev noe kritisk om fagfeltet.

Ville du omtalt Darwin?

Erik Tunstad er redaktør for forskning.no. I 2003 startet redaksjonen en artikkelserie om den faglige siden av klimaspørsmålet. Det ble det bråk av, og det utløste en klimadebatt. Dissidentene – klimaskeptikerne – fikk bred omtale. Redaksjonen fikk pepper:

– Reaksjonene var såpass harde at vi innstilte dekningen en periode, forteller Tunstad.

Tunstad vil omtale dissidentene, uansett hvor få de måtte være. Han stiller krav om at de må operere innenfor hva som er vitenskapens “regler”. Samtidig mener han mediene må opplyse om den faglige enigheten, i den grad den finnes.

Som en av de få forskningsjournalistene i landet, stiller han det retoriske spørsmålet:

– Om du var journalist i 1859 – da Darwin publiserte sin “Om artenes opprinnelse” – skulle du da latt være å omtale forskningen?

Ekstrem journalistikk?

Journalistene i undersøkelsen hevdet at det er vanskelig å finne divergerende kilder i en norsk forskerstand preget av konsensus. Noen klimaforskere mente at en ekstrem fløy av perifere klimaforskere fikk urepresentativt mye plass i spaltene.

– Journalistene henger seg opp i ekstremistene, mener Pål Prestrud, som er direktør for Cicero i Oslo.

Han var en av Tunstads argeste kritikere. Prestrud mener det har skjedd et paradigmeskifte siden den gang. Sentrale spørsmål – som om menneskelig aktivitet har skylda for global oppvarming – er opp og avgjort, i følge Prestrud.

– Klimaskeptikerne kommer langt mindre til orde i dag, sier han.

Å forstå forskning

Bjerknes-senteret i Bergen er et annet klimainstitutt. Direktør Eystein Jansen mener journalister først og fremst mangler forståelse for den vitenskapelige prosessen, enten det gjelder klimaforskning eller hvilket som helst annet felt. Han etterlyser redaksjonell spesialisering.

– Store redaksjoner bør kunne holde seg med egne klimajournalister, mener han.

De trenger ikke hovedfag i naturvitenskap, men forskningsforståelse.

– Fagkunnskapen kan man lese seg til, mener han.

Også journalistene i Ryghaugs undersøkelse kunne tenke seg bedre tid til fordypning i områdene de dekker. Mer bakgrunnsstoff, mer kunnskap, mer ressurser, er omkvedet.

PS: Forøvrig er denne saken et eksempel på hva som beskrives i artikkelen: Den er spisset i valg av inngang til saken og valg av fokus; dramatisert gjennom bruk av overskrift og mellomtitler; og konsentrert omkring konflikten mellom forskere og journalister.