Solfanger Solheim

Ikke mange småbarnsforeldre ville sagt opp en ettertraktet jobb som forsker i SINTEF for å starte et løp som gründer og da innenfor en teknologi som bare kanskje lot seg realisere med lange arbeidsdager og lønn på vent i himmelen. Men Arve Solheim trengte ingen betenkningstid da han fikk muligheten til å starte bedriften CruSiN. Han synes sol er sexy. Og sol kombinert med materialteknologi er skikkelig hot. Bokstavelig talt.

For CruSiNs oppfinnelse er en ny type smeltedigel for såkalte wafere, hovedkomponenten i defleste solcellene. Smeltedigelen tåler 1500 grader – og overlever nedkjølingen uten å sprekke. Det gjør at den kan brukes på nytt i stedet for å havne på dynga, som dagens digler gjør. Årsaken til det er at Solheim byttet ut råstoffet kvarts med superstoffet silisiumnitrid, som beholder sin mekaniske styrke under svært høye temperaturer. Diglene vil spare waferprodusentene for store summer.

Ifølge Solheim er det enestående muligheter for å etablere ny norsk industri knyttet til produksjon av diglene. Fordi Norge allerede er i en særstilling som internasjonal metallprodusent, og fordi solenergi er i ferd med å bli en etterspurt vare.

Hvorfor er du sikker på at solenergi nå tar av?

Om man kunne fange all solenergien som treffer kloden i løpet av femti minutter, ville verden hatt nok energi til et helt år! Det ville vært sløsing å ikke utnytte noe sånt.

Hva gjorde at du valgte å starte for deg selv?

Jeg har nok gründerskap i genene. Min tippoldefar startet i sin tid Kverneland, som fremdeles produserer landbruksmaskiner, og oldefaren min startet Underhaugs fabrikk, også en landbruksmaskinprodusent som senere ble en del av Kvernelandkonsernet.

Dessuten synes jeg det er artig å få muligheten til å gjøre så mye forskjellig. Som selvstendig næringsdrivende må man gjøre alt. Ingen dag er lik.

Hvordan ble teknologien til?

Som SINTEF-forsker fikk jeg god kjennskap til ScanWafer og problemene de har med dagens smeltedigler Det var behov for en ny løsning som kunne senke kostnadene og øke kvaliteten. Jeg jobbet som forsker og hadde en doktorgrad på bruk av silisiumnitrid, og tenkte at dette materialet hadde egenskaper som var perfekt. Så vi byttet ut kvarts med silisiumnitrid. Det fungerte.

Sammen med studiekameraten Håvard Sørheim i Elkem, overtalte jeg Elkem til å bli med på utviklinga. Dermed ble Elkem eier av patentet, men valgte etter hvert å gi oss en såkalt teknologioverføringsavtale.

Slik ble CruSiN født. Målet vårt var å skape ny industri. Og det skulle vi gjøre på hjemmebane.

Hvordan får man finansiert et så langsiktig FoU-løp?

Vi var heldige som fikk så gunstig avtale med Elkem. De så at vi hadde kapasitet til å ta dette videre, og trodde på ideen vår. I tillegg fikk vi støtte fra både Såkorninvest Midt-Norge og Innovasjon Norge. Mitt inntrykk er at mange klager på det offentlige støtteapparatet.

For oss har det fungert klokkerent. Utfordringa har vært å reise privat kapital. I et helt år brukte jeg all min tid på å presentere teknologien for mulige investorer. Tilhørerne var imponert, men få ville investere pengene sine i smeltedigelen. I 2004 hadde vi alle brikkene på plass, men manglet lusne 700 000 kroner. De var så godt som i boks. Vi manglet i praksis nesten bare underskriften fra den siste investoren.

Dagen før påskeferien i 2004 kom telefonen. Investoren hadde ombestemt seg. Da var det slutt. Etter 2–3 år med jobbing var jeg luta lei. Jeg ringte til min gamle forskningssjef i SINTEF og fortalte at over påske kom jeg tilbake til forskerjobben.

Hva gjorde at du ikke ga deg likevel?

Dagen etter satte jeg meg på flyet til London med familien. Vi skulle besøke broren min, som har gjort noen lure eiendomsinvesteringer der borte. Han hadde nettopp tjent noen pund og ville gjerne investere i CruSiN. Men jeg sa blankt nei, jeg ville ikke dra familien inn.

Etter påske ringte telefonen fra SINTEF. Min gamle sjef hadde vurdert teknologien og ville skyte inn det vi manglet. Bror min ga seg heller ikke. Det hele resulterte i at CruSiN hadde

700 000 kroner for mye å rutte med. Det endte med at SINTEF og bror min skjøt inn 350 000 hver.

Hva er gründerens viktigste egenskap?

Stayerevne! For to måneder siden hadde vi et teknologisk gjennombrudd da vi gjennomførte gjenbruk av en av våre 50 cm digler for første gang i industriell skala. Det var en milepæl! Nå har vi oppskalert til størrelsen som er industristandard i dag, 70 cm. Det har gått helt etter planen.

Hva er utfordringen nå?

Den store utfordringen framover er å få på plass kapital og den rette kompetansen, slik at vi kan starte opp egen produksjon. Vi har godt samarbeid med både underleverandører og kunder og med den gode støtten vi har fra silisiumindustrien, fagmiljøet, investorene og det offentlige støtteapparatet, er vi optimister!

 

Christina B. Winge