TEMA: Fengslende frihet

Han var en av dem som grep alle mulighetene en fleksibel stilling, spennende utfordringer og ny teknologi ga ham da han ble ansatt som embetsmann i et av våre departementer. Dagene til «Tor» (52) gikk med til møter og rådgivning. Kvelds- og nattetimene gikk med til å forberede innlegg, skrive saksdokumenter og til å planlegge neste framstøt, eller fullføre det han nå var inne i.

Med imponerende innsats og gode resultater avanserte han til nye stillinger. Den siste inntok han horisontalt, på et sykehus i en europeisk hovedstad for et drøyt år siden. Da han våknet, hang et knippe leger over ham, men ingen av dem kunne forstå hva som var årsaken til kollapsen. Toppen var nådd. Det var bunnen også. Denne gangen hadde kroppen gitt et signal det ikke gikk an å ignorere.

– Det jeg følte der og da, var ikke redsel, men flauhet. Jeg måtte ringe og forklare at jeg ikke kunne komme på møtene jeg hadde i kalenderen, jeg måtte fortelle at jeg var blitt syk. Det var ikke meg. Det var ikke den etterrettelige, lojale ja-mannen som alltid fikk unna arbeidsoppgavene. Den som alltid jobbet fletta av seg.

På det tidspunktet var grensene mellom jobb og fritid visket ut.

Tidspress og hardt arbeid over lang tid hadde sugd kreftene ut av Tor. I tillegg fikk han barn i den mest hektiske perioden av yrkeslivet. Som vanlig ville han stille opp også på den arenaen.

– Jeg husker godt at jeg lå på gulvet og lekte med sønnen min, samtidig som jeg tenkte på hva jeg skulle skrive om natten, forteller han.

SUPERMENN OG -KVINNER SØKES

Med mobiltelefoner, bærbare pc-er, nettilknytning og pda-er er de bevæpnet, de moderne arbeidstakerne. De er ulastelig antrukket i trendy gevanter, de er unge, de har utdannelse, og de har det travelt. Til tross for at teknologi og arbeidsgivere har gitt dem fleksibilitet til å styre tida sjøl, jobber mange 60 timers uke. Det kreves, dersom man vil opp og fram. I dag kommer ikke forfremmelsen som et resultat av lang og tro tjeneste, men som et resultat av innsats og resultater – gjerne oppnådd på kort tid.

Nå er det ikke uvanlig at en stillingsbeskrivelse inneholder krav om både effektivitet, omstillingsevne, kundeorientering, kreativitet, vilje til å stå på, empati, evne til team-building og selvstendighet. Samt faglig kompetanse og erfaring, naturligvis. Supermenn- og -kvinner søkes.

Seniorforsker Ulla Forseth ved SINTEF er en av dem som har studert det moderne yrkeslivet vårt. Hun er nylig kommet tilbake fra India, hvor hun deltok på den internasjonale konferansen Women, Work and Health. På kongressen snakket Forseth om fleksibilitet og grenser i det moderne og globale yrkeslivet.

Fra før har hun blant annet forsket på omstillingsprosesser og nye jobbkrav, fenomenet utbrenthet og såkalte frontlinjeyrker: arbeidsdagen til mennesker som jobber med å yte service ansikt til ansikt med kunden. Etter å ha intervjuet hundrevis av personer i løpet av 15 år om hvordan de opplever livet på jobben, har Forseth godt belegg for å presentere det som et tveegget sverd.

FRITT

Forseth påpeker at et fellestrekk ved det moderne arbeidslivet er at vi arbeidstakere får mer ansvar. Både når det gjelder å definere hva vi vil gjøre og hvordan vi skal gjøre det. Dette har gitt oss påfyll og er viktig for vår moderne identitet. Mange av oss bruker mye tid på jobben fordi den er inspirerende og byr på spennende utfordringer. Arbeidsgivernes tilbud om bærbare pc-er, hjemmekontor og mobiltelefoner har i tillegg gitt oss frihet til å jobbe når vi vil, men også avspasere når vi ønsker det.

Nyere undersøkelser viser at nordmenn oppfatter det nye arbeidslivet som både stimulerende og utviklende.

– I dag opplever mange økt innflytelse over egen arbeidssituasjon. De får brukt flere sider av seg selv enn for få år siden. Det har altså skjedd mange forbedringer i arbeidslivet. Dette har hatt positive helseeffekter, sier Forseth.

– OG STRITT

Problemene oppstår når arbeidsgiverne og vår samvittighet ikke setter grenser for hvor langt vi skal strekke oss i jobben. Mange opplever at flere oppgaver skal utføres på kortere tid, og at det er vanskelig å «henge av seg jobben» når arbeidsdagen er over. Presset har økt. Forskningen viser også at denne måten å jobbe på fører til høy grad av stress og utmattelse.

– Fenomenet utbrenthet sier mye om samfunnet og arbeidslivet. I denne sammenhengen er det lett å lete etter feil ved enkeltindividene som opplever utbrenthet. Det er viktig at den enkelte setter grenser, men også at virksomhetene lager egne systemer som regulerer arbeidsinnsatsen, sier Forseth. – For eksempel kan man ha regler som «I vår bedrift har vi ikke møter etter klokka 16» eller «I vår bedrift går man alltid i kundemøter sammen en kollega».

Forskeren trekker fram at det nå finnes så mye kunnskap om hva som fører til utbrenthet, at bedriftene våre må komme i gang med mer forebyggende arbeid. For det finnes en kur, selv for de tøffeste bransjer. Men den må tuftes på forskningsbasert kunnskap og tilpasses hver enkelt bedrift, forklarer Forseth, som foretrekker ordet utladet framfor utbrent.

– Det er fullt mulig å lade batteriene igjen, sier samfunnsforskeren og kommer med følgende budskap til arbeidstakerne:

– Ta deg tid til å kjenne etter hva du tåler. Det som stresser meg, trenger ikke stresse deg. Forsøk å tenke på hva du har gjort og ikke på hva du ikke har fått gjort. Og vær bevisst at det forførende arbeidslivet har to sider. Man kan være tatt av dragsuget, uten å oppdage det selv.

Ulla Forseth har sett mange som faller inn under begrepet nysliten: Ordet beskriver den unge arbeidstaker som har brent lyset i begge endene med høyintensiv innsats på kort tid, og som har blitt syk av det.

GRENSESETTING ETTERLYSES

Fleksibilitet er blitt et mantra som ofte knyttes til det moderne arbeidslivet. Både arbeidstakere og arbeidsgivere ønsker fleksibilitet. Mens noen gjerne vil ha enda mer, har andre for mye, sier seniorforsker Solveig Gaupset ved SINTEF.

Hun mener at arbeidstakerne trenger en lov i ryggen som regulerer den grenseløse fleksibiliteten som for mange har blitt en utfordring. For friheten kan være helseskadelig.

Gaupset mener at et mer dekkende regelverk kan være en betingelse for en god fleksibilitet i arbeidslivet. Dagens arbeidslivsreguleringer er i stor grad knyttet til fysisk og kjemisk arbeidsmiljø; til faktorer som kan måles. Men de nye belastningene kan verken luktes eller høres – noe som gjør det vanskelig for virksomhetene å sette inn riktige tiltak i tide.

– Vi trenger et vern mot både sosiale, tekniske og økonomiske system, og ikke minst mot den enkeltes iver etter å prestere.

– Dagens arbeidstaker er i for stor grad prisgitt sin egen forhandlingsstyrke. Vi ser derfor et økende behov for kollektive grenser som sikrer både likebehandling og forutsigbarhet i arbeidslivet, sier forskeren.

BLI NY – MEN HVORDAN?

Det er ikke bare vi som arbeidstakere som må være fleksible. I dag er selve bedriften gjenstand for evige omorganiseringer, nedbemanning, ny ledelse, oppkjøp og fusjoner. Frihandel, privatisering og anbudsrunder har skjerpet konkurransen.

Organisatoriske finter og kreative modeller for hvordan man kan omstille en bedrift til det bedre, eller rettere sagt til å bli mer effektiv, er blitt hverdagskost. Men gjør dette at vi presterer mer? Ifølge Ulla Forseth er omstilling viktig. Problemet er bare at så mange av omstillingsprosessene er dårlige.

– Av og til er det enkle grep som skal til for at en omstilling skal bli vellykket. Vår forskning viser at «innsalget» av en slik prosess har stor betydning for gjennomføring av den. Det er viktig for de ansatte å få klar beskjed om hva som er målet med omstillingene, hva som forventes av gevinst, og hva de stipulerte kostnadene er. Og det gjelder ikke bare de økonomiske. Tydelige budskap tidlig i prosessen er en forutsetning for høy grad av medvirkning og suksess. Klar og ærlig kommunikasjon er god ledelse, understreker Forseth.

FERSKVARE MED UTLØPSDATO

Vi skal altså være fleksible, selvgående og effektive. Er dette realistiske krav å stille til oss som arbeidstakere?

– Arbeidslivet synes å ha et bilde av dagens normalarbeidstaker som en hvit mann, mellom 24 og 37, som har arbeidslivet som førsteprioritet. Dessuten er han alltid opplagt, sier samfunnsforsker Solveig Gaupset. – Flertallet av de norske arbeidstakerne tilfredsstiller ikke disse kravene, og derfor er «arbeidslivets ferskvare» i ferd med å gå ut på dato. Svært få av oss klarer å takle en jobb som sluker deg døgnet rundt over tid. Samtidig øker andelen av de som blir stående utenfor arbeidslivet.

Nå jobber hun med innspurten på prosjektet «Modne arbeidstakere» på oppdrag av NHO. Målet med prosjektet er å skaffe mer kunnskap om hvem de modne arbeidstakerne er, og hva de tenker om yrkeslivet. For trenden i det nye arbeidslivet er klar: De unge og fremadstormende vil ikke få unna arbeidsmengden alene. I dag må vi åpne for et arbeidsliv som gir rom for alle som kan og vil jobbe, og det fram til vi nærmer oss 70.

– For at de modne arbeidstakerne skal ønske å stå i arbeid, må bedriftene våre skape arbeidssituasjoner som gjør at de føler seg oppegående og etterspurt. De må få muligheten til å vise at de har både kompetanse og erfaring. I dag blir mange skjøvet ut av arbeidslivet på grunn av alder, sier Gaupset.

IA-BEDRIFTEN KOMMER

Det har politikerne også skjønt. I dag arbeider over en million av landets arbeidstakere i såkalte IA-bedrifter. Nå har stortinget vedtatt at alle norske bedrifter skal gjøre det samme. Ordningen Inkluderende Arbeidsliv (IA) er en avtale mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene og regjeringen. Målet med avtalen er å redusere sykefraværet med 20 prosent, få flere med redusert arbeidsevne inn i yrkeslivet og øke den reelle pensjonsalderen. IA-bedrifter forplikter seg til å legge til rette for arbeidstakere med redusert funksjonsevne eller arbeidsevne, og de skal rekruttere og legge til rette for eldre arbeidstakere.

Men noen bedrifter er allerede godt i gang med å håndtere problemer med både sykefravær og manglende arbeidskraft på sin egen måte. Knappe ti mil nord for Trondheim ligger Verdal. Ei bygd mest kjent for lottomillionærer, amatørskuespillere og konger i kamp. Her har den nordtrønderske kreativiteten tatt en annen form enn scenekunst. Næringslivet i Verdal har skapt en litt annerledes bedrift: IA Ørin. Ideen bak er like enkel som god: Man bør fange opp de som står i fare for å bli langtidssykemeldt eller kan havne innenfor trygdesystemet, før de blir syke. Fordi det koster mindre enn å reparere når skaden har skjedd, og fordi det kan få folk til å jobbe til de er 67. Derfor har ti bedrifter gått sammen om å øremerke noen av jobbene sine til prosjektet.

I praksis fungerer ordningen slik at om en snekker blir sykemeldt for smerter i skuldra, kan han få tilbud om en annen jobb og alternativ yrkesopplæring hos en av de andre bedriftene i nettverket. For eksempel opplæring i å kjøre truck. En slik løsning gjør at flere får ny kunnskap og et lønnet alternativ til å være hjemme med sykepenger. Bedriftene på sin side sparer utgifter, får i tillegg ny kompetanse til sin bedrift og taper mindre penger på ren verdiskaping. Det lønner seg, ikke minst fordi industrien i bygda mangler arbeidskraft.

KJÆRE BJARNE HÅKON…

Nå har verdalingene søkt om forsøksmidler fra departementet. Dersom arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen bestemmer seg for å bidra med de 24,2 millioner kronene, som skal vare i tre år, kan dette bli en milepæl for norsk arbeidsliv: SINTEF har beregnet at med 50 brukere gjennom IA Ørin AS per år, vil samfunnet spare 11,7 millioner syketrygdkroner – noe som gir tre kroner spart for hver krone brukt. Bedriftene sparer sykepenger, de får vedlikeholdt kompetanse og erfaring, og tapet i verdiskaping er mindre enn ved langtidssykemelding.

– Vi håper nå at staten finner midler til dette prosjektet. SINTEF sitt regnestykke viser at det vil lønne seg for alle parter, både arbeidstaker, bedrift og det offentlige, sier prosjektleder for IA Ørin, Stein Roger Sunnland ved Aker Kværner. – Om vi lykkes, kan dette får stor politisk betydning. Vi ønsker at myndighetene skal jobbe forebyggende i stedet for reparerende, og at dette skal skje etter vår modell flere steder i landet. I dag finnes det ikke liknende konkrete virkemidler innen det offentlige. Dette er derfor et viktig pilotprosjekt, understreker Sunnland.

FRI TIL Å JOBBE

I et åpent kontorlandskap på Torshov i Oslo sitter Nina Furu (42). Hun er webgründer, foredragsholder, fagbokforfatter, skribent og selvstendig næringsdrivende. Hun jobber nesten hele tida. Det synes hun ikke er en ulempe. Tvert imot.

– Jeg har vært dot.com-død to ganger, jeg, men nå går det så det griner, sier Nina Furu.

I lokalet jobber et knippe unge mennesker konsentrert på sine laptoper. Det hvite, blanke epoxygulvet står i kontrast til de turkise, oransje og limegrønne veggene som skiller de ulike arbeidssonene. Her lukter det av dot.com-optimisme, kreativitet og lange arbeidsdager.

Nina er av dem som jobber mye og overalt. Den nye teknologien og internett har gitt henne muligheten til det. Dessuten gir det energi, mener hun. Å jobbe mer enn de fleste har hun holdt på med i snart femten år. Akkurat nå er hun på kontoret, rettere sagt på ett av de to hun leier. I tillegg har hun hjemmekontor.

– Men egentlig er det jo bare meg og laptopen som trengs, sier Nina. Hvor jeg jobber har absolutt ingen betydning.

TID TIL FAMILIE

Nå driver hun sitt eget nettsted Nettredaktor.no, samtidig som hun er en etterspurt kursholder innen det meste som handler om kommunikasjon på web. Arbeidsuka blir lang. Det er ingen selvfølge å ha fri i helgene. Men å finne tid til sønnen Marius på snart elleve har hun ingen problemer med. Både Nina og ektemannen driver egne firma og styrer tida selv. Det betyr at de jobber mye, men også at de har en fleksibilitet som Marius nyter godt av.

– For tida er det mannen min som er mest hjemme når Marius kommer fra skolen, fordi jeg holder så mange kurs. Hjemme hos oss bruker som regel en av de voksne tid på Marius mens den andre jobber litt.

– At jeg kan drive eget firma, gjør at jeg kan være mamma, kone og i tillegg jobbe med det jeg liker samtidig, sier Nina. Dessuten har hun alltid levd etter følgende prinsipp:

Hun gjør ingenting for penger som hun ikke ville gjort gratis.

FRA ON TIME TIL ONLINE

En av dem som har forståelse for Ninas måte å organisere liv og arbeidsliv på, er antropolog og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, Tian Sørhaug.

– Tradisjonelt har arbeidslivet vært opptatt av å være «on time», nå handler det om å være online, sier Sørhaug. – Arbeid har blitt et personlig frigjøringsprosjekt der alle er kapitalister. Kunnskap er vår nye kapital.

Selv elsker han å jobbe, se resultater og styre dagen sin. Det gir ham frihet, også til å ta en dag i Nordmarka, om det skulle passe ham. Noe han gjør rett som det er.

Også Sørhaug mener at det har skjedd store forbedringer i det nye arbeidslivet. Man skal ikke gå langt tilbake i tid for å danne seg et bilde av et yrkesliv, som var styrt av klokka, der ensidighet, kjedsomhet og hardt fysisk arbeid var vanlig. Det kunne være små kår for personlig utvikling i arbeidet.

Samtidig påpeker han at det nye arbeidslivet har blitt både krevende og mer grådig.

– Er det fremdeles trendy å være travel?

– Trenden med å være travel ser ikke ut til å være på vei ut. Men vi må ikke glemme at mange ønsker å jobbe mye. I vårt samfunn lever mange en tilværelse som single, og mange driver for seg selv.

Det er ikke noe galt i å jobbe mye, og ønske å gjøre det. Da må de også få lov til det.

Men det er et faresignal når familielivet oppleves som en endeløs og knapp logistikkabal, mens jobben er stedet man blomstrer.

– Jeg sa som fleip for 15 år siden at trenden var at familielivet var i ferd med å bli rasjonalisert, mens arbeidslivet blir erotisert. Det er der man får anerkjennelse, klappen på skuldra som er så viktig for oss. Nå må jeg si at jeg fikk rett, sier Sørhaug.

TAPT SOLIDARITET

Arbeidsplassen har nemlig blitt en konkurransearena. Man konkurrerer med hverandre fordi arbeidslivet har blitt så personlig. Enhver er sin egen lykkes smed. Solidariteten har fått trangere kår.

– Fagforeninger kan få dårlige tider når det går godt. Da dot.com-bobla sprakk, dukket behovet om organisering opp igjen. Den individuelle kunnskapsmedarbeideren som tidligere kunne velge og vrake i jobber, sto på bar bakke. Individuell forhandlingsmakt var lite verdt, sier Sørhaug.

Sørhaug spår at vi i framtida vil få nye måter å organisere ansattes interesser på. De vil ikke bli så likhetsorienterte som før, men i større grad knyttes til likeverdsprinsipper som også kan håndtere ulikhet.

– Dette blir en stor utfordring. Kanskje er det et behov for dårligere tider før vi får en god ordning på dette, sier Sørhaug.

DEN NYE LEDEREN

Også lederrollen settes på prøve i det nye, kunnskapsstyrte arbeidslivet. Å lede en bedrift eller foretak har blitt en kompleks oppgave – og kan ikke sammenlignes med den tidligere lederen som hadde ansvaret for en liten, stabil og oversiktlig arbeidsstokk. I dag kan arbeidstakerne befinne seg spredt ut i flere land. I tillegg er mange høyt utdannet. Eksempelvis var de fleste i Kongsberggruppen fagarbeidere og dreiere tjue år tilbake i tid. I dag er 70 prosent av de ansatte sivilingeniører.

– Det betyr at lederen må gå fra å være kontrollør og pådriver – til å bli motivator. Han må kunne forføre, sier Tian Sørhaug.

Ved SINTEF er forskere i gang med et prosjekt som jakter på en ettertraktet vare: det gode lederskap. Her har forskerne plukket ut syv av de beste lederne i Norge. Gjennom dybdeintervjuer av disse håper de å kunne finne et sett med ledelseskriterier.

Forskningssjef Tore Nilssen har ingen klar definisjon på hva «en god leder» er.

– Ingen leder vil være hundre prosent vellykket. Til det er det for mange krav som stilles. Du kan selvfølgelig maksimere én funksjon, som å øke lønnsomheten og skalle av ansatte som ikke er produktive. Dette har ofte skjedd i offentlig sektor. Men det er neppe god ledelse. En god leder må både kunne sikre et godt arbeidsmiljø, håndtere omstillingsprosesser, unngå for mye sykdom – men likevel produsere lønnsomhet.

I det nye arbeidslivet blir det stadig vanligere at man har en ledergruppe. Her kan høykvalifiserte arbeidstakere ta ansvar for en hel del lederfunksjoner uten at de nødvendigvis er ledere. Med en tydelig visjon og klare mål i bedriften er dette mulig.

DU ER DET DU GJØR

Det synes altså å være en sannhet at jobben forfører oss, og at hva vi gjør, er blitt synonymt med hvem vi er. Psykolog og professor ved NTNU, Sven Svebak jobber med rehabilitering av mennesker med belastningsskader. Målet med arbeidet er å få flest mulig tilbake i jobb i størst mulig grad – eller tilbake til et godt liv i virksomhet, ikke et liv i en virksomhet. Da kreves både fysisk og mental oppladning.

– Når vi nå får frihet til å definere egne arbeidsoppgaver, og selv styrer hvor mye tid vi skal bruke på dem

– Når vet vi at det er nok?

– Tålegrensa di må du selv sette. Men det er det mange som ikke har skjønt. Jeg er med i et tverrfaglig prosjekt der jeg jobber sammen med leger og fysioterapeuter. Sammen sparer denne klinikken trygdekassa for millioner. Per hundrede pasient som vi får på bena, sparer myndighetene 36 millioner for å være presis, sier Svebak. – Det tallet får vi når vi sammenligner resultatene fra hundre pasienter med samme plager – som går i tradisjonell behandling.

Han understreker at smerte henger tett sammen med psyken vår: Langvarig fysisk slit og langvarige negative følelser slik som angst, sinne, skyldfølelse, bitterhet og ydmykelse kan føre til fysiske belastningsskader.

– Så mange blir syke på grunn av jobben?

– For å si det rett ut. Mange har fått plyndret helsa av arbeidsgiveren. De lurer på når de kan begynne å jobbe igjen, sjøl etter en rekke kollapser. De er forført av kyniske sjefer som bare ser profitt, og ikke menneskene. Enkelte sjefer vet hvordan de skal spille på vår stolthet og det fine selvbildet vi får når vi jobber. Noen går lett på limpinnen. Resultatet er at vi har saldert helsa vår, og regninga må vi betale selv.

For mange år siden kartla Svebak sammen med to engelske forskere hvordan mennesker engasjerer seg i arbeidet sitt gjennom en hel arbeidsdag. Det viste seg at de aller fleste klarer å være planmessig, målrettet og seriøst engasjert i omtrent 20 minutter. Noen litt mindre og noen litt mer. Hjernen til et normalt menneske vil da ta over styringen og kreve et mentalt femminutt med litt tull og tøys på impuls.

– Det moderne arbeidslivet tar i liten grad hensyn til at vår menneskenatur faktisk er nesten uendret gjennom de siste tusener av år, sier Svebak.

– Hva skjer med oss når vi mister jobben?

– Jobb er sterkt knyttet til identiteten vår. Den som mister jobben, får ofte vondt. De fysiske smertene kommer fordi hjernen setter i gang en kjede med alarmreaksjoner som består av stresshormoner og nervesignaler som sendes til musklene.

Stressfaktoren ved å miste jobben er like stor som om man skulle fått en omfattende skade. Professorens råd er å holde seg i aktivitet.

– Slutt å koble selvbildet til lønnet virksomhet. Jo mer man gjør det, dess mer sårbar blir man, oppfordrer Svebak, som mener at det rådet også gjelder for lønnsomme virksomheter: Langsiktig lønnsomhet bygges best på slitesterke verdier som ser fellesskap fremfor egoistisk profitt, mener han.

PÅ BEKOSTNING AV MILJØET

Ved NTNU sitter en annen professorkollega av Svebak, sosialpsykolog Arnulf Kolstad. Også han er skeptisk til profittjaget som styrer dagens arbeidsliv. I festtaler får vi høre at dagens arbeidsliv gir oss større frihet. Det er en illusjon, mener han.

– Kontrollen ovenfra er i realiteten sterkere enn før. Den er bare blitt mer usynlig og indirekte, sier professoren i sosialpsykologi.

Ifølge Kolstad kommer kontrollen til uttrykk på ulike måter. I offentlig sektor har den form av resultatorientert målstyring. I næringslivet deles bedriftene inn i divisjoner, som alle skal gå med overskudd. Før var det én stor organisasjon og én bunnlinje – nå er det mange bunnlinjer. Dermed øker presset på hver enkelt.

«Frihet under ansvar», det nye arbeidslivets honnørbegrep, er en hul frase, slik Kolstad ser det.

– Kritikk av egen arbeidsplass, for eksempel, stemples som illojalt – stikk i strid med myten om at friheten øker.

Effektivitetsjaget som er bærebjelken i det nye arbeidslivet, er lite bærekraftig, mener Kolstad. Han fastslår at samfunnets streben etter økt produktivitet gradvis raserer miljø og natur. Og at den fremmer en individualisme som går på bekostning av fellesskap og solidaritet.

LANGT FRA DOT.COM

Selv om mye er nytt i arbeidslivet, består fremdeles store deler av det norske næringslivet av stabile, tradisjonelle bedrifter. – Flertallet av norske arbeidstakere har fortsatt ikke laptoper, og må være fysisk til stede på jobben hele arbeidsdagen, sier Solveig Gaupset som nå gjennomfører et forskningsprosjekt ved den tradisjonsrike bedriften Hydro Aluminium på Sunndalsøra. Her er det gjennomført både teknologiske, organisatoriske og bemanningsmessige endringer de siste årene, og kompetansen til arbeidstokken er høy. Men både arbeidstida og arbeidsoppgavene er nøye definert. Individuell fleksibilitet er ikke det skiftarbeiderne savner. For når arbeidsdagen er over, er den det.

– Her har få møtt veggen i 30-årsalderen, og de fleste som jobber her, gjør det i et helt yrkesliv. Det er ikke på denne arbeidsplassen de nyslitne befinner seg, slår Solveig Gaupset fast.

Tradisjonell arbeidstid og fastsatte oppgaver synes altså å være godt for både kropp og sjel. Fordi livet er mer så mye mer enn jobb.

 

Av Christina B. Winge