Oftest oversett
– Oversatte bøker burde egentlig fått to anmeldelser: én om forfatteren, og én om oversetteren.
BIRGIT OWE SVIHUS (57) gir norsk stemme til italienske forfattere.
Italienske Umberto Eco er ingen hvem-somhelst blant forfattere. Når han gir ut en ny roman, sitter lesere verden over og hopper av utålmodighet mens de venter på oversettelsen til sitt eget språk.
Oversettere er en usynlig gruppe. Stillferdig sitter de for seg selv og strever med å gjøre utenlandsk litteratur tilgjengelig for deg og meg. Med å yte forfatteren og verket språklig og annen rettferdighet. Med å finne den riktige stemmen.
Når boka så endelig kommer ut – og i heldigste fall blir anmeldt – ofres oversetteren som regel ikke ett ord.
Men ingen regel uten unntak. For noen måneder siden kom Ecos Dronning Loanas mystiske flamme ut på norsk. Da opplevde oversetteren den sjeldne ting å bli både sett og kreditert. Bare i to aviser, og bare med én setning hvert sted, men likevel.
«Birgit Owe Svihus’ oversettelse er frydefullt medskapende,» skrev Aftenpostens anmelder. «Nydelig norsk,» slo Drammens Tidende fast.
Og da gjorde de ansatte ved NTNUs Institutt for moderne fremmedspråk store øyne. For de færreste av dem hadde fått med seg at kollegaen deres på fritida har skapt seg et navn som oversetter fra italiensk til norsk.
Hvorfor får oversetterne så lite oppmerksomhet?
– Nei, si det. Når vi møtes, sier vi ofte at nå skal vi la være å klage. Men det er slående hvor liten bevissthet om vårt arbeid som kommer til uttrykk i anmeldelser. Oversetteren er jo bokas grundigste og velvilligste leser. Oversatte bøker burde egentlig fått to anmeldelser: én om forfatteren og én om oversetteren. Men i beste fall får vi navnet vårt med små bokstaver oppi der hvor det står hvor mange sider boka er på og hva den koster. Likevel anmeldes gjerne språket i boka som om forfatteren skrev på norsk.
Da min tredje oversettelse kom ut, Giuseppe Pontiggias Født to ganger, var det eneste Aftenposten foretok seg med hensyn til oversettelsen, å påpeke én preposisjonsfeil. Da ble jeg sur, ringte til anmelderen og spurte om det var alt han hadde å si om et arbeid på over 200 sider. Men jeg fikk ikke noe skikkelig svar.
Så hvorfor holde på?
– Å, men det er så gøy! Du kan sitte og streve en hel formiddag med en eneste setning, som jeg gjorde i den første oversettelsen min. Det var Giacomo Leopardis Moralske småstykker – lærde, satiriske dialoger på et italiensk som var gammelmodig allerede da boka kom ut i 1827. Du hakker og spikker og filer og svetter – og så får du det omsider til. Én setning!
Strevde du like mye med Umberto Eco?
– På en annen måte. I Dronning Loana vrimler det av ulike stemmer. Store deler av boka er sitater fra tekster hovedpersonen har lest eller hørt: skjønnlitteratur, avisartikler, barnerim, filosofi, sangtekster – alt mulig. Da må jeg lytte nøye til hver enkelt stemme: Er den pompøs? Høyverdig? Barnslig? Platt? Eller hva?
For platt skal oversettes platt?
– Ja. Og italiensk eleganse med norsk eleganse. Man må lytte seg fram til det riktige nivået. Forlaget tilbød meg en lyriker som kunne ta poesien. Ja takk, sa jeg. Men jeg endte med å gjøre det selv, for det var så morsomt. Nå har jeg laget en norsk versjon av den tyske sangen om Lili Marleen, basert på den italienske versjonen!
I Ecos bok finnes ellers et loft fullt av gamle plater med tekster som langt overgår søstrene Bjørklund i klisjébruk. Jeg kjente ikke disse sangene, hadde aldri hørt noen melodi til dem og måtte føle meg fram til en slags rytme. Men siden fant jeg en CD hvor noen av dem var, og min norske tekst lot seg absolutt synge til melodien i originalen.
Hva gjør oversetteren når hun står fast? Ringer forfatteren?
– Jeg hadde aldri direkte kontakt med Eco. Men om det finnes andre oversettelser, kan de være gode å ha som støttelitteratur. Ellers ringer jeg rundt til alle mulige slags mennesker som kan forklare meg ting som er beskrevet og som jeg ikke har greie på selv, og som kan hjelpe meg med de norske begrepene. Eller jeg kontakter folk jeg kan diskutere forskjellige ting med: Hvor vulgært jeg kan oversette visse vulgariteter, for eksempel. Hvilket nivå av bannskap det er riktig å legge seg på. Sånne ting.
Om det dukker opp formuleringer du synes er utilsiktet klønete – fristes du til forbedring?
– For en del år siden lot det meste til å være tillatt. Da strøk man friskt avsnitt man ikke likte eller ikke fikk til. Det hendte også at man skrev inn nye. I dag er hovedregelen at teksten skal følges slavisk så langt det er mulig, enten den er god eller dårlig.
Om oversettere ikke høster særlig ære, blir det kanskje penger av det?
– Noen har regnet ut at man må levere atskillige sider hver eneste av årets 365 dager, for å komme opp i noe som ligner på en beskjeden årsinntekt – og så kommer alt utenom-arbeidet i tillegg.
Likevel reiser du rundt på skoler og oppfordrer ungdom til å bli oversettere?
– Ja. For det kan være så ekstremt, fantastisk morsomt!
Av Lisa Olstad