Svømmehallene smuldrer

Alderen innhenter norske svømmebasseng. Noe må gjøres hvis vi ikke skal få taket i hodet eller falle gjennom gulvet.

Hvis vi ikke gjør noe snart, vil vi innen få år kunne oppleve dramatiske skader. Det sier seniorforsker Arne Nesje ved SINTEF. Sammener vi på vei ned i svømmehallen til en av Trondheims eldste barneskoler. Vi går bortover en kjellerkorridor med knagger, benker og kurver med klær. Maritime keramikkfigurer pryder veggene, og en svak eim avklor varsler om at vi nærmer oss skolens våte element.

FØRE VAR

Etter krigen skulle alle barn lære å svømme. Mor Norge bygde over tusen bassenganlegg, og vi plasket uti. De offentlige bassenganleggene i Norge har en gjennomsnittsalder på 25 år. De eldste ble oppført forover 50 år siden, og ifølge Nesje har manglende vedlikehold ført til at tilstanden er dårlig. Fuger smuldrer opp, flisene løsner, det går fukti bygningskroppen, armering og metall ruster, og vinduskarmer råtner.

Vi er kommet inn i den lille svømmehallen. Nesje sitter på huk ved bassengkanten og peker ned på gropene forsvunnet fugemasse har etterlatt seg mellom bunnflisene.

I 1985 omkom tolv personer da betongtaket i et offentlig bad i Uster i Sveits kollapset pågrunn av korrosjon. Det samme skjedde noen år senere i Nederland. Nå oppfordrer SINTEFforskeren oss om å komme problemene i forkjøpet. Nøkkelen til en løsning ligger i å velge materialtype i forhold til vannkvalitet.

ØKENDE PROBLEM

Arne Nesje har jobbet med basseng i over 15 år og sier at skadene erstørre og problemene flere nå enn tidligere.

Før badet vi i bassengvann som holdt 24 grader. I dag vil brukerne ha mer komfort, og vanntemperaturen er økt til 28-30 grader. Det samme har skjedd med lufttemperaturen. Dermed får vi høyere luftfuktighet og mer damp, noe som blir en belastning for bygget. I tillegg har en ny hygieneforskrift ført tils tørre bruk av kjemikalier, og det tar knekken på membran og fugemasse. Dette fører til korrosjon og fuktskader, noe som igjen kan føre til svikt i bygningskonstruksjonen.

En som har førstehånds kjennskap til offentlige basseng, er driftsleder ved Pirbadet i Trondheim og tidligere leder ved det 21 år gamle Husebybadet, Tore Heimdal. Han gir manglende vedlikehold, tidspress og dårlig utførelse skylden for problemene mange bassenganlegg har. Heimdal advarer om at hvis et basseng ikke blir driftet riktig, får vi problemer, og at gamle anlegg ikke er dimensjonert for de nye høye temperaturene.

– Nye anlegg planlegges av ingeniører og arkitekter som viser en arrogant holdning og ikke ser hvor sammensatte slike bygg er. Det er ikke tvil om at det er behov for rehabilitering av gamle anlegg, og bedre rådgivning og høyere kompetanse når nye svømmebasseng skal bygges, sier Heimdal.

BASSENGETS VERSTE FIENDE

Hvite stalaktitter henger side om side, som i en dryppsteinshule, fra betongkolossen foran oss. Vi har gått en trapp ned og står i kontrollrommet under skolebassenget. Lufta er fuktig. Store,r ustrøde rør går langs hodene våre, og det knaser i betongstøv under skoene. De hvite trådene som skyter ut fra bassengbunnen, er kalkansamlinger og forteller Nesje at trauet ikke er tett.

Kalkutfellingene indikerer at det er et gjennomgående riss i karet, og slike lekkasjerer kompliserte å tette. Dette kunne vært unngått hvis betongen var tett, og fuger og membranv ar i et materiale som tåler nettopp detter åvannet

.– Her i Trondheim har vi aggressivt bløtt vann, det vil si vann med lite kalsium og magnesium. Dermed kan vi ikke bruke sementbaserte fuger her uten at de smuldrer opp etter få år, forklarer Nesje.

Sementbasert fugemasse er porøs og ligger eksponert langs flisoverflaten. Den utsettes for kontinuerlig fukt og utvasking, slik at kalsium forsvinner fra sementen. Etter hvert blir fugene mer porøse, de mister styrke, og tilslutt løsner de. Norge har stort sett svært bløtt vann, sammenlignet med andre land. Dette gjør at vannet karakteriseres som aggressivt, og det bryter ned sementbaserte materialer.

Nesje har sett på bassenganlegg i både Danmark og Tyskland, hvor de hovedsakelig bygger på samme måte som oss.

– Men råvannskvaliteteten er forskjellig. De største materialleverandørene til basseng i Norge er tyske, og verken de eller utbygger tar nok høyde for det aggressive vannet vi har her, når de velger materialer, fortsetter byggteknikeren.

EKSPERTTEAM

SINTEF har satt sammen en ekspertgruppe som skal bistå kommuner og andre utbyggere når svømmehaller skal bygges eller rehabiliteres. Den består av fagpersoner innen vannbehandling, sement og betong, korrosjon og byggteknikk, og har sommål å være en faglig kontrollinstans. Gruppen har utarbeidet en tabell som viser hvilke materialer man bør velge, basert på stedets vannkvalitet.

Mangeårig entreprenør og leverandør av flis, Hans Fallet, ønsker både ekspertene og tabellen hjertelig velkommen.

– Et slikt skjema er veldig nyttig. I Norge har vi lite tradisjon for og erfaring fra bygging av bassenganlegg, og kunnskapen er lav hos utbyggerne. Nå er det bare brannslokking som skjer. De gjør noe dersom ting skjærer seg,men jeg har aldri opplevd at det er blitt gjort noe forebyggende. Vi trenger kvalifiserte folksom kan gå over bassengene, som vet hva som er de kritiske punktene og som kan øke kompetansen på dette feltet i kommunene, sier Fallet.

Arne Nesje håper alle som skal bygge eller rehabilitere svømmehaller, vil bruke tabellen, og tilføyer med et smil:

– Fortell meg hva slags vann du har, og jeg skal fortelle deg hva du skal gjøre.

Av Maria Landrø Evensen