Overflodens paradoks

«Ressursforbannelsen» handler om stater i den tredje verden med en overflod av naturressurser, men også en vedvarende fattigdom. Forskere ved NTNU og Universitetet i Oslo kan ha funnet svaret på hvorfor land blir fattigere av å være rike.

tmpQKxjbl_None– Hva utgjør forskjellen på suksess og fiasko for land med store naturressurser? Det er spørsmålet vi har stilt oss, sier professor Ragnar Torvik ved ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU.

Han har sammen med Halvor Mehlum og Karl Moene ved Universitetet i Oslo gjort en omfattende undersøkelse av 87 land for å få svar på spørsmålet.

– Det denne undersøkelsen viser – som den første i sitt slag – er årsakene bak suksessene og fiaskoene, sier Torvik.

Artikkelen skal publiseres i det anerkjente tidsskriftet til The Royal Economic Society i England, The Economic Journal. Dette er et av de fremste vitenskapelige tidsskriftene innen samfunnsøkonomi.

Statlige institusjoner avgjør

Modellen undersøkelsen bygger på, viser at det er landets statlige institusjoner som avgjør hvorvidt et land med store naturressurser gjør det bra eller dårlig, målt i veksten av brutto nasjonalprodukt (BNP).

– Hovedårsaken til de svært ulike erfaringene er kvaliteten på institusjonene, sier Ragnar Torvik.

Institusjoner i denne sammenhengen er alle statens formelle organer – både kontorer og departementer, men også lovverk – som setter rammene for hvordan mennesker kan operere økonomisk.

– Man kan si at institusjonene er den samlede virkningen av den offentlige sektor. Hvor sterkt staten kan beskytte sine innbyggere, og i hvilken grad staten gir mulighet for å foreta produktive investeringer, er avgjørende faktorer.

Gode og dårlige eksempler

Norge er et utmerket eksempel på et land rikt på naturressurser, men som har unngått ressursforbannelsen ved å ha gode institusjoner.

– Et tilsvarende eksempel på virkningen av dårlige eller ikke-eksisterende statlige institusjoner, er henholdsvis Zimbabwe og Haiti, forklarer Torvik.

Studien betegner institusjoner som dårlige («grabber friendly institutions») eller gode («producer friendly institutions»). Institusjonenes kvalitet er målt i forhold til data om blant annet omfanget av det juridiske rammeverket i landet, korrupsjon, byråkratiet og forekomst av ekspropriasjon og kontraktsbrudd fra statens side.

Undersøkelsen omfatter 87 land, og har sett på utviklingstall i perioden 1965 til 1990.

Modellen har også blitt brukt til å utelukke alternative årsaker til ressursforbannelsen: Resursforbannelsen er ikke et rent afrikansk problem, utdanningsnivået i landene virker ikke inn i nevneverdig grad; likeledes rokker heller ikke etnisk og/eller språklig fraksjonalisering i landene ved studiens konklusjoner.

Referanse:

Halvor Mehlum, Karl Moene and Ragnar Torvik: Institutions and the Resourse Curse. Kommer i tidsskriftet The Economic Journal. Forestående artikkel (2006).

Arbeidet er omtalt i Tysklands store avis, Die Zeit

Arbeidet inngår i satsingsområdet Globalisering ved NTNU.