Når de voksne mister kontrollen
– Ingenting skremmer barn mer enn å se at de voksne mister kontrollen. Det sier Soilikki Vetteranta, doktor i mediepedagogikk ved NTNU. Hun har studert hvordan barn og ungdom reagerer på katastrofenyheter.
Daglig konfronteres vi med krig, terroraksjoner, ulykker, naturkatastrofer og hungersnød. I en stadig tettere strøm blir vi vitner til ekstrem vold og død. Nyhetene jager oss fra en katastrofe til den neste.
– Ikke minst virker nyheter om barn og unge som om de er revet ut av et skrekkabinett, sier Vettenranta.
Skrekkabinett
– Barnedrap, voldtekt, incest, prostitusjon, kidnapping, AIDS. Nyhetsbildet er så mettet av tragiske barneskjebner at det er vanskelig å reagere på barneofre som dør som resultat av underernæring, flomkatastrofer eller jordskjelv. Men hvordan reagerer barn og ungdom selv på dette ekstreme nyhetsbildet?
Soilikki Vettenranta inviterte unge mennesker mellom 14 og 19 år til å fortelle om sine opplevelser.
Soilikki Vettenranta er medieforsker ved NTNU. (Foto: Hans Georg Jürgens).
Identifikasjon
– Størst inntrykk gjør det når det er lett å identifisere seg med ofrene. Derfor gjorde baneheiadrapene minst like sterkt inntrykk som 11. september, forklarer hun.
– Angrepet på World Trade Center var så langt bort og kunne nesten sees som en dårlig actionfilm. Baneheiadrapene var her. Det kunne vært egne småsøsken som så brutalt ble drept.
– Gjennom mediene var de unge med på minnesamvær for ofrene. Vi så nærbilder av sørgende barn. Vi hørte de voksnes bristende stemmer. Vi var der nesten selv.
– Jeg viste også ungdommene bilder fra flomkatastrofe i India og sult i Etiopia. Men dette gjorde ikke så sterkt inntrykk. Ungdommene følte at de hadde sett det før, og de klarte ikke å identifisere seg med barn som er så annerledes enn dem selv.
Tsunamien
Soilikki Vettenranta tror likevel at flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia ble opplevd på en annen måte fordi vi selv var til stede.
– Det var ikke bare en katastrofe langt borte, men en katastrofe med konsekvenser for en rekke norske familier. Det rammet på mange måter hele det norske samfunn.
– Vi så norske foreldre som fortvilet lette etter egne barn og slektninger i ruinene etter flodbølgen. Vi visste det kunne vært oss.
Ute av kontroll
Det som mer enn noen annet skremmer barn og unge ved katastrofer, er å se at de voksne mister kontrollen.
– Barn forventer at de voksne skal passe på dem, beskytte dem, hjelpe dem når katastrofen rammer. Men det klarer jo ikke alltid vi voksne, sier Vettenranta.
– Vi så det etter tsunamien. Vi så det i Beslan. Vi har sett det mange ganger. Fortvilede, dels hysteriske voksne som ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Da blir barna redde.
Kritisk
Soilikki Vettenranta, som selv er tidligere tv-journalist, er kritisk til den måten mye av nyhetsjournalistikken drives på i dag.
– Pressen gjør en viktig jobb og svært ofte en god jobb, men vi ser hvordan nyheter i større og større grad blir underholdning. Vi manipuleres med dramatiseringer, subjektivt kamera og sorgtung musikk.
– Journalistene opererer som nyhetenes eventyrfortellere med helter og skurker der verden er svart og hvit og god og vond. Gamle, kvinner og barn brukes som rekvisitter, som hjelpeløse. Mennene blir framstilt som dem som ordner opp.
– Ta for eksempel Beslan. Det var vitterlig mange kvinner som var hjelpere, men vi fikk bare se dem som gråtende, fortvilede mødre.
Arv fra kolonitida
Dekningen av flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia, synes Vettenranta likevel hadde mye bra ved seg. En del overtramp opplevde vi likevel.
– Vi så blant annet bilder vi aldri ville ha fått se om katastrofen hadde skjedd her hjemme. Jeg tenker særlig på bilder av bulldozere som skyver mennesker ned i massegraver.
– Hadde det vært våre kjære som hadde blitt utsatt for dette, er jeg overbevist om at bildene aldri hadde blitt vist. Men dette var ikke oss. Det var dem. Jeg frykter dette er en arv fra kolonitida. Vi signaliserer at vi ikke betrakter dem som like verdifulle som oss.
Skape trygghet
Vettenranta er imponert, men også litt forbauset over hvor god innsikt de unge selv har i hvordan mediene bevisst bruker ulike virkemidler for å skape følelser og empati.
– Barna er klar over dramaturgien. Det er bra. Da blir de ikke heller så lett offer for manipulering. Likevel blir barna engstelig av de voldsomme nyhetene, og frykten for å skilles fra de voksne er sterk, sier hun.
– Som voksne har vi derfor et ansvar for å forklare barna hva som skjer og prøve å skape trygghet, trygghet for at vi vil gjøre alt vi kan for å beskytte dem, mener Vettenranta.
Boka “De unge og katastrofenyheter” kommer ut 15. april.
