2020: En havbruksodyssé

Oppdrettsfisk som beiter. Merder som seiler sørover og leverer fisken selv. Store, autonome anlegg som flyter fritt på havet. Det kan bli framtidas fiskeoppdrett.

Illustrasjon: SINTEF Fiskeri og havbruk

Illustrasjon: SINTEF Fiskeri og havbruk

Himmelen er granittgrå. Regnet blåser i ville kast over vannflaten, og bølgene blir høyere og høyere for hvert minutt. Vi er midt i Atlanteren, og alt vi ser er hav, hav og mer hav.

Da, på en bølgetopp, får du øye på et blinkende oransje lys. Et skip, tenker du. Det er det eneste som ferdes her på åpent hav.

Du får øye på de oransje blinkene igjen. Denne gangen lyser et voldsomt lynnedslag opp havoverflaten.

Synet som møter deg, er som hentet ut av en James Bond-film. Det oransje lyset sitter ikke på masten av et lasteskip,men på taket av en slags flytende base. Fire lange armer strekker seg ut fra kolossen, og på hver av disse henger det seks halvkuler. Idet det neste lynet flerrer himmelen, lander et fly på en av utstikkerne. Ut stiger, ikke James Bond, men en kontrollør som skal sjekke hva som utløste alarmen denne overflatebaserte basestasjonen nylig sendte til land.

VISJONÆRT

– Vi tenker oss et anlegg som styrer seg selv. Vi er tilbake på landjorda og året 2005. Ved SINTEF Fiskeri og havbruk fantaserer forsker Pål Lader rundt de mange mulighetene som teknologien tilbyr oppdrettsnæringen.

På dataskjermen hans bølger presentasjonsvideoen av prosjektet «IntelliSTRUCT». En visjon han ser for seg satt ut i havet innen et par årtier. – Det er bare fantasien som setter grenser når det gjelder utviklingsmulighetene for fiskeoppdrettsanlegg til havs. Vi kan… og …. og kanskje til og med… . Forslagene slenges utover skrivebordet av den entusiastiske forsker Lader. La oss se på dem i tur og orden.

DRA TIL HAVS!

– En overflatebasert basestasjon skal, som navnet tilsier, flyte på havoverflaten, uten noen form for forankring. I motsetning til dagens anlegg som legges i fjordarmer og lignende stille farvann, skal dette anlegget legges flere mil fra land, på åpent hav. Lader og kollegenes tanker følger en internasjonal trend.

I magasinet Wired sto det våren 2004 en artikkel med tittelen «The Bluewater Revolution» som omhandler hvordan havene må tas i bruk for fiskeoppdrett. Samme høst ble det avholdt en konferanse i Irland med temaet «Farming the Deep Blue». Her deltok forskere fra USA, Canada, New Zealand og en mengde europeiske land, deriblant Norge.

– Det er ikke så mange fjorder rundt om i verden. Derfor må vi tenke alternativt. Hvor er det plass? På havet. Å flytte oppdrettsanleggene til havs vil gi mange fordeler. For det første avlaster det kystsonen, som ofte er et konfliktområde på grunn av konkurranse mellom mange brukere. For det andre gir slike anlegg mindre konsentrert forurensing, både på grunn av fôringen og fordi anleggene befinner seg så langt fra andre levende miljøer. Dessuten gjør den reduserte tettheten mellom merdene at smittefaren minker, og tilgangen på friskt vann og naturlige omgivelser bedrer kvaliteten. Jeg regner med at fisk fra havanlegg vil få et kvalitets- og miljøstempel som gjør den mer attraktiv enn kollegene fra landnære anlegg, ivrer Lader.

MARITIM BEITESAU

Merdene, eller nettene hvor fisken lever sitt liv i fangenskap, har også lyse framtidsutsikter, ifølge SINTEFs havforskere.

– En mulighet er å la fisken beite som sauene gjør på fjellet. Merdene kan være autonome og plassere seg til det beste for fisken til enhver tid. Er det mat å få noen kilometer østover, flytter merden seg dit, slik at innbyggerne kan spise. Er det høye bølger, flytter den seg lenger ned i dypet. Fisk kan nemlig også bli sjøsyke og trives ikke i merder som kastes opp og ned av ti meter høye bølger. Hvis en båt nærmer seg, synker merden for å unngå å bli truffet, forteller Pål Lader. Helt uavhengige vil merdene likevel ikke bli. De kan hekte seg på en av stasjonene som er langs basens fire armer.

– Kanskje kopler de seg til en slik kontrollstasjon for å motta informasjon eller for å bli inspisert. Disse detaljene har vi ikke kommet til ennå, forklarer Lader.

ALLVITENDE

I midten av det flytende vidunderet er anleggets orakel, selve hjernen i basestasjonen. Denne sentralen skal ha full oversikt over alt som foregår i miljøet rundt anlegget, som temperatur, værforhold, næringsstoffer, oksygennivå, bølger og strøm.

– Sentralen vil til enhver tid kunne gi merdene informasjon om omgivelsene og plassere seg optimalt i forhold til dataene den samler. Vi ser også for oss at den beveger seg mot land hvis det blir nødvendig med reparasjoner, eller at merdene eller hele anlegget nærmer seg land når fisken er slakteferdig. En annen mulighet er at basen forflytter seg sørover til de landene som vil kjøpe fisken når den registrerer at fisken er klar for levering. Her er det bare å utnytte mulighetene og tenke nytt, mener Lader.

– Det ultimate hadde jo vært at fisken ikke merket at den var i fangenskap. Det er det vi jobber fram imot, sier forskeren ved SINTEF.

SMART TILPASNING

Bakgrunnen for forskernes science fiction-aktige planer er et forskningsprosjekt som er støttet av Forskningsrådet og som skal gå over fem år. Hovedtanken i dette prosjektet er kybernetikk, eller automatisk kontroll, og SINTEF Fiskeri og havbruk samarbeider med Institutt for marin teknikk ved NTNU.

– Denne næringen befinner seg fortsatt i steinalderen når det gjelder teknologi. Vi vil prøve å ta et skritt videre og se mulighetene for framtidas fiskeoppdrett. De fleste av dagens anlegg er primitive, de enkleste består stort sett av et rør som er lagt i en ring med et nett under. Ved å anvende kybernetikk kan vi utvikle mer hensiktsmessige anlegg. I dag lages konstruksjonene sterke nok til å tåle store påkjenninger, men i framtida vil vi heller bruke smarte strukturer som tilpasser seg omgivelsene. En merd som har fleksible komponenter, kan endre fasong og plassering i forhold til omgivelsene og dermed skape bedre levekår for fisken. Pål Lader understreker imidlertid at havsanlegget foreløpig bare er en visjon og at det gjenstår mange spørsmål som må besvares og problemer som må løses.

– Vi har bare jobbet med dette prosjektet i ett år og har et langt lerret å bleke. Vi håper å stå igjen med en eller annen generisk prototyp på et anlegg når prosjektet er avsluttet, eller kanskje en komponent som kan kobles til eksisterende anlegg og gjøre dem automatisk kontrollerte. Vi kan ikke ta steget fra dagens anlegg til basestasjoner på havet i ett trinn, og det er viktig at vi kan bruke deler av teknologien til å nå delmål underveis som er viktige for næringen. Men innen 15-20 år tror jeg vi vil se oppdrettsanlegg lik den vi presenterer her i bruk.

 

Av Maria Landrø Evensen