– Norge bør få slippe ut mer CO2

  • Av
    Publisert 24.11.04
    Tidligere skribent i Gemini.no (og ansvarlig redaktør)

– Det hadde vært god miljøpolitikk å la Norge få slippe ut mer CO2. Det mener professor Olav Bolland. Sammen med fageksperter fra hele verden, er han engasjert av FNs klimapanel for å utarbeide en spesialrapport om CO2-håndtering.

Norge har så høy standard på sin industriproduksjon at det ville være gunstig for verdens miljø om en større del av den energiintensive produksjonen ble lagt hit. Da måtte Norge selvsagt fått større CO2-kvoter. I dag flyttes slik produksjon ut av landet. Det burde vært motsatt, sier Olav Bolland.

– Norsk aluminiumsproduksjon foregår etter en helt annen standard enn for eksempel i Kina. Ja, generelt har vi bedre holdninger til miljøvennlig industriproduksjon. Vi har et bedre regelverk og en bedre praksis. Dessuten er norsk naturgass langt mer miljøvennlig enn energi fra kull, understreker han.

Fokus på teknologi

Hvor verdens industriproduksjon bør foregå, er imidlertid ikke en del av mandatet til den undergruppa av FNs klimapanel som skal se på innfanging og lagring av CO2.

– Nei, vi skal bare hente inn og systematisere tilgjengelig kunnskap på dette feltet og sikre at den er vitenskapelig dokumentert.

Bolland forteller at det er svært lite diskusjon i gruppa om følgene av menneskeskapte utslipp av klimagasser.

– Vårt fokus er på teknologi. Løsningene skal opp uavhengig av hva klimaforskerne vet og mener. Vi tar utgangspunkt i at det er en sammenheng mellom utslipp og klimaendringer og skisserer løsninger ut fra det.

tmpWz1kaV_None

Professor Olav Bolland er én av ekspertene som er engasjert av FNs klimapanel for å lage en spesialrapport om CO2-håndtering.

Mange metoder

Det finnes en rekke teknikker for innfanging og lagring av CO2. Når det gjelder innfanging, er det særlig tre metoder som er aktuelle ifølge Bolland.

Eksosrensing
Denne metoden går ut på å vaske CO2 ut av eksosen med en absorberende væske (amin). – På mange måter er nok dette den mest nærliggende metoden. Den er alt i bruk i industriell skala og fungerer bra. Rundt 85 prosent av CO2 blir fanget inn på denne måten.

Fjerning av CO2 før forbrenning
I denne prosessen blir naturgassen omdannet til CO-gass og hydrogen. Deretter omdannes CO-gassen med vanndamp til hydrogen og CO2. Så kan CO2 vaskes ut etter samme metode som ved eksosrensing. Rundt 90 prosent av CO2 kan renses på denne måten. Også denne metoden vurderer Bolland positivt.

Forbrenning ved bruk av rent oksygen
Under forbrenningen tilføres akkurat den mengden oksygen som trengs for å forbrenne gassen. Dermed vil eksosen bare bestå av CO2 og vanndamp. Ved å avkjøle eksosen skilles vanndamp ut, og man sitter bare igjen med ren CO2-gass. – Renseeffekten vil være 100 prosent, men jeg stiller et spørsmålstegn ved metoden fordi den krever en del teknologi vi i dag ikke har, sier professor Bolland.

Han understreker også at innfanging av CO2 er avhengig av store volum som for eksempel i et gasskraftverk. Å rense CO2-utslippene fra verdens bilpark, vil derimot ikke være praktisk mulig.

– Det er altfor mange små enkeltutslipp. Her må vi rense ut CO2 før forbrenning. Vi kan for eksempel lage hydrogen som bilene så kan drives med.

Mange frykter at menneskeskapte utslipp av CO2 har endret klimaet i verden, og at alt ekstremværet de siste årene skyldes forurensning.

Mange frykter at menneskeskapte utslipp av CO2 har endret klimaet i verden, og at alt ekstremværet de siste årene skyldes forurensning.

Lagring

En utfordring er å fange inn CO2, en annen er hvor man skal gjøre av den. Også her finnes flere ulike alternativ. Det som er viktig, er at man klarer å lagre CO2 slik at den ikke lekker ut over tid.

– Og da mener jeg virkelig over tid, sier Bolland.

– Et tidsperspektiv på 500 år er neppe nok.

Geologiske formasjoner
Det er mulig å deponere CO2 i ulike geologiske formasjoner både på land og til havs. Norge har gode forutsetninger for å kunne håndtere store deler av utslippene fra Europa i mange tiår framover. EU har regnet ut at Norge har så mye som to tredeler av den totale lagringskapasiteten i Europa. For det første kan CO2 pumpes inn i forlatte olje- og gassreservoarer. Den kan også brukes som såkalt trykkstøtte i produserende gass- og oljefelt. Det gjøres allerede i dag og gjør det mulig å få ut enda mer av fra feltene. Det kan være snakk om ekstragevinst på fem-ti prosent, noe som selvsagt oljenasjonen Norge er interessert i.

I tillegg har Norge store muligheter til å lagre CO2 i såkalte akviferer, det vil si i vannførende formasjoner dypt ned i berggrunnen under de store havene.

– Her er det likevel en del motstand fordi enkelte anser slik deponering på linje med lagring av tungmetaller og radioaktivt avfall, noe som er forbudt ifølge London-konvensjonen, forteller Bolland.

– Personlig mener jeg dette er feil. London-konvensjonen ble laget før CO2-deponering var et aktuelt tema. Å lagre i geologiske formasjoner, anser vi faktisk som den sikreste metoden, sier han. Også på land finnes slike lagringsmuligheter. Blant annet er det mulig å lagre CO2 i akviferer under Berlin, men det er generelt en usikkerhet blant folk fordi de frykter hva som vil skje hvis gassen likevel skulle sive opp og ut.

CO2 i havet
En metode som har vært mye diskutert, er å føre CO2 tilbake i vannmassene i havet. Prinsippet er det samme som når man løser kullsyre i mineralvann. Kapasiteten er enorm, men utfordringen er å få gassen til å forbli i havet uten den siver tilbake i atmosfæren. Føres CO2 ned på 4 000 meters dyp, vil det ta hundrevis av år før den kommer opp igjen, ikke minst fordi CO2 er tyngre enn vannet og derfor synker ned.

– Det er faktisk mulig å lage store CO2-sjøer på havbunnen. Det er likevel mye usikkerhet knyttet til metoden, sier han.

– Å gjøre det er ikke vanskelig, men vi vet ikke nok om hvor lenge CO2 blir i havdypet. Vi vet heller ikke så mye om hva slags virkning dette kan ha på livet i havet. Derfor har også motstanden mot CO2-deponering i havet vært stor.

– Teknologisk er det mulig, men neppe politisk, tror Olav Bolland.

Forlenger den fossile tidsalder

Forskning på CO2-håndtering kan føre til at vi forlenger den fossile tidsalder. Bolland ser faren for at fokus dreies vekk fra fornybare energikilder, men mener at så lenge fossilt brensel er så mye billigere, må vi heller gjøre teknologien best mulig.

– Dette er et spørsmål om realisme. Dessuten har vi ikke sjanse til å dekke verdens energibehov på kort sikt ved bruk av fornybar energi. Den vil komme, men ikke i veldig stort omfang før fossile energikilder begynner å tømmes og prisene øker.

Omfattende arbeid

Rapporten fra ekspertgruppa på CO2-håndtering skal være ferdig til sommeren neste år og blir på rundt 500-600 sider.

– Jeg tror den vil bli en verdifull samling av tilgjengelig, åpen informasjon og en omfattende vurdering av teknologi og kostnader.

Men veien fram er lang. Det har kommet inn tusenvis av kommentarer som skal bearbeides og vurderes, og gruppa skal snakke seg fram til enighet og forståelse.

– Det skal vi nok klare fordi vi ikke skal anbefale, men bare legge fram de ulike alternativene. En større utfordring blir sammendragsrapportene fordi de skal ha politisk tilslutning fra 180 ulike land med helt ulikt utgangspunkt og ulike interesser.

Konkurransevridning

I dag er det Storbritannia, Nederland, USA og Canada som er de drivende nasjoner i arbeidet med CO2-håndtering sammen med Norge. De nye og voksende økonomiene i Asia med Kina og India i spissen er ifølge Bolland nesten fraværende i dette arbeidet.

– De har mindre interesse for miljøaspektet. Det er klart at det er bekymringsfylt siden den store veksten i energiforbruket kommer nettopp her.

– I tillegg har de også energikilder og en teknologi som i belaster klimaet spesielt mye. Og CO2-håndtering koster. Det er det ingen tvil om. De som tar dette på alvor, vil derfor få en ekstra økonomisk belasting. Det vil i sin tur bety at forurenserne får et konkurransefortrinn, sier han.

– Og hvor interessant blir det da å satse på dette?

Betinget optimist

Selv om gruppa jobber ufortrødent videre med sitt arbeid, er professor Olav Bolland fra NTNU, kun betinget optimist.

– Bevisstheten om nødvendigheten av CO2-innfanging og – lagring, er begrenset til noen få land. Utviklingslandene er som nevnt, lite opptatt av problemstillingene. Kanskje forståelig ut fra den situasjonen de står i, men for miljøet er det dårlig nytt. Rapporten kan nok skape politisk oppmerksomhet, men om den skaper virkelige endringer, er jeg ganske usikker på, sier han.