Kommentar: Reiulf Steen «Krigen ingen vil overleve»

Idet jeg skal begynne på denne artikkelen, leser jeg i Vårt Land at kirkens debatt om helvete befinner seg på frysepunktet. Det virker som om det kirkelige hierarki har sluttet å interessere seg for helvete, i hvert fall er det ingen som ytrer seg offentlig om det saken gjelder; de som ytrer seg, sørger for å være intetsigende.

De fleste – ser det ut som – er kommet til den konklusjon at læren om helvete ikke lar seg forene med læren om den allmektige og samtidig kjærlige Gud. Dette er en utvikling vi bør hilse med glede. Kanskje er tiden inne til å interessere seg for noe som er viktigere for livet på jorden, ja, for hele menneskehetens fortsatte eksistens, de kjernefysiske våpnene?

MINNER FRA EN FJERN FORTID

Men nei, noen slik interesse er det heller ikke mulig å spore, verken i det kirkelige hierarki, i det politiske hierarki eller i andre hierarkier. I motsetning til situasjonen i 1970- og 1980- årene, er det heller ingen interesse å spore hos folk flest. De store demonstrasjonene med titusener av deltagere under banneret «Nei til atomvåpen» er blitt minner fra en fortid som synes fjern.

KRIGSTÅKA

Den store dokumentarfilmen «The Fog of War» gikk i sommer på norske kinoer. Der forteller Robert McNamara, amerikansk forsvarsminister under presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, om sine erfaringer med kriger som har funnet sted i løpet av hans liv, og som han for Vietnam- krigens vedkommende hadde et hovedansvar for. Han erkjenner sine feilgrep, og beretter hvordan krigen bygde på forestillinger som alle viste seg å være gale. Et hovedargument for krigen var den såkalte dominoteorien, den som gikk ut på at dersom Vietnam ble kommunistisk, ville alle de andre landene i Sørøst-Asia falle for kommunismen lik brikkene i et dominospill.

Nå konstaterer McNamara at teorien var gal. Det eksisterte ingen slik fare. En annen antagelse gikk ut på at vietnamesernes kamp, først mot den franske kolonimakten og deretter mot USA, var en verdenskommunistisk konspirasjon. Man så bort fra at de to kommunistiske supermaktene, Sovjetunionen og Kina, var i konflikt med hverandre, og man så bort fra det historiske motsetningsforhold – som etter hvert munnet ut i væpnet konflikt –mellom Vietnam og Kina. I det hele tatt: Man så bort fra alt som talte imot at USA skulle engasjere seg i en krig landet var dømt til å tape. Vi kan observere en tilsvarende situasjon i dag; administrasjonen i Det hvite hus og Pentagon benekter alle realiteter for å kunne begrunne sin krig i Irak.

UNNSKYLD!

Robert McNamaras erkjennelser og bekjennelser om Vietnam kom ikke overraskende. Han har gjort det samme mange ganger tidligere; til og med vært i Hanoi for – slik oppfattes det – å be om unnskyldning. Det er når McNamara i filmen begynner å snakke om den altødeleggende trussel fra atomvåpnene at oppmerksomheten virkelig blir skjerpet. Det han der sier, har vi hørt fra Ole Kopreitan og «Nei til atomvåpen» i flere tiår.

FØRSTESLAGSSTRATEGIEN

Forskjellen mellom Ole Kopreitan og McNamara, en ikke uvesentlig forskjell, er at sistnevnte i alle de år han var forsvarsminister, hadde et tungt ansvar for den såkalte førsteslagsstrategien. Denne strategien gikk ut på at NATO, les USA, kunne bruke atomvåpen først dersom Vesten var utsatt for overhengende fare i forbindelse med et angrep fra Sovjetunionen. Førsteslagsstrategien ble begrunnet med Sovjetunionens overlegenhet på de konvensjonelle våpnenes, særlig panservåpnenes område. McNamara var ikke og er ikke uvitende om de kjernefysiske våpnenes ødeleggende kraft. Likefullt var han forberedt på å bruke dem.

MENNESKEHETENS SISTE KRIG

Men ikke nå. Nå sier McNamara det han burde sagt hele tiden, at dersom disse kreftene blir utløst, vil menneskeheten oppleve sin dommedag, sitt helvete, menneskehetens siste krig, den ingen vil komme til å overleve. Vi må kreve at atomvåpnene blir brakt tilbake til den politiske dagsordenen. Vi kan ikke lenger finne oss i at menneskehetens fortsatte eksistens blir en brikke i et maktspill der løgnen, som i Vietnam og Irak, ofte spiller en viktigere rolle enn sannheten.

 

Av Reiulf Steen