Legionellakrig til sjøs

Torsdag 22. januar i år går alarmen i hovedkvarteret til offshore-rederiet Solstad Shipping på Karmøy.

Syk og sliten har en 37 år gammel nordmann kommet hjem fra spesialfartøyet «MS Normand Tonjer» som kartlegger oljeressurser for det meksikanske oljeselskapet Pemex i Mexico-gulfen. Ved ankomsten blir mannen innlagt på Haugesund sjukehus med kraftig lungebetennelse.

I mannens kropp finner legene sykdomsårsaken: aggressive legionellabakterier. Et bgrep de fleste i Norge forbinder med sju pasienter som intetanende ble syke og døde i Stavanger i 2001. Og en betegnelse som skapte frykt da nye utbrudd fulgte i Stavanger året etter og i Trondheim i 2003.

37-åringen har fem ukers sammenhengende opphold bak seg på det norske spesialfartøyet ved hjemkomsten. Betyr det at de lumske mikrobene i kroppen hans stammer fra skipet? Bedriftslege Gunnar Vea er ikke sein i snuen. Han ringer omgående et nummer i Trondheim og ber om hjelp.

Kvinnelig Red Adair

Mikrobe-ekspert Catrine Ahlén ved SINTEF gjør om alle avtaler idet telefonen kommer. Etter 20 timers flyreise og en halv times helikoptertur står hun på «Normand Tonjers» dekk utenfor Mexico-kysten. Som en slags mikrobiologiens svar på brønndreper-legendene Red Adair og Boots Hansen, har hun tatt turen over Atlanterhavet med kofferter fulle av prøvetakingsutstyr.

Legionellabakterier lever bare i vann. De forårsaker sykdom kun hvis de kommer ned i luftveiene våre – det vil si hvis vi puster dem inn i ørsmå vanndråper. Allerede på telefonen har Ahlén derfor advart de ombordværende mot normal dusjing.

Om bord tar SINTEF-forskeren prøver fra dusjvann i samtlige 39 lugarer og fra kjølevannet i aircondition-anlegget. Med minisvabere tar hun også prøver fra dusjhoder og dusjslanger.

Neste morgen letter helikopteret fra skipsdekket med Ahlén og prøvene hennes. Tilbake i Trondheim får hun raske genteknologiske svar. Naturen har 50 kjente typer legionellabakterier. Kun to av dem er kjent for å være farlige. Analysene viser at det bunkrede ferskvannet rommer genetisk materiale fra den ene slemme arten.

Fra skipet lyder kapteinens bekymrede respons over telefonlinja til Trondheim: – Hva gjør vi nå?

Effektiv resept

Ahlén har brukt timene i flysetet til å forberede seg på spørsmålet. Hun vet at de slemme legionellabakteriene ikke finnes i sjøvann. Derfor foreskriver hun følgende:

«Erstatt det lokalt bunkrede ferskvannet med avsaltet sjøvann, for å hindre tilførsel av nye mikrober. Legg inn to mellomrunder med klorering, oppvarming og tømming – først av gammelvannet, så av nyvannet – for å bekjempe mikrober som klorer seg fast.»

Rederiet følger resepten, og den virker! Et annet Solstad-skip bringer avsaltet vann. Ingen flere om bord blir syke. Etter at båten har fått «sjøvannsmedisinen», og alle dusj-sett er skiftet, beroliger Ahlén kapteinen og «hans flokk»: – Nå er det tryggere å være ombord, enn å dusje på land i Mexico.

Seinere får «Normand Tonjer» sitt eget avsaltingsanlegg, basert på reversert osmose. Nye prøver av båten tas i flere omganger. I dag er den helt ren. – Litt av en attest for resepten vi brukte, så infisert av legionella som det opprinnelige ferskvannet var, sier Ahlén til Gemini.

«Bør bli standard!»

SINTEF-forskeren går nå ut og anbefaler at avsaltet sjøvann bør erstatte bunkret ferskvann på alle skip der folk overnatter og dusjer. Forslaget grunngir hun slik:

Legionellabakterier er på frammarsj i hele Norden. Ingen skip kan derfor være 100 prosent trygge på bunkret ferskvann, selv om det hentes her hjemme.

Skip er lukkede samfunn. Ingen kan flykte fra ferskvannet som finnes ombord.

Båter svømmer i sin egen medisin – har saltvann lett tilgjengelig for avsalting.

Detektivarbeid

Alt seks dager etter at «Normand Tonjer» hadde tømt ut det bunkrede ferskvannet, var Ahlén tilbake og tok nye prøver om bord. Påfølgende dyrking av prøvene hjemme i Trondheim viste at en liten og svært svekket bakteriekoloni hadde overlevd renselsen.

En og samme bakterieart består alltid av ulike genetiske varianter, og for Ahléns risikovurderinger stod ett spørsmål sentralt: Hadde genvarianten fra den syke 37-åringens kropp vært om bord i skipet, og hadde den overlevd renselsen?

Ahléns genteknologiske detektivarbeid ga svaret: Flere genvarianter gikk igjen i den svekkede restkolonien. Men varianten fra 37-åringens kropp fantes kun i 1 av 160 prøver. Påvisningsstedet var en gjestedusj, som straks ble desinfisert.

Den smittede 37-åringen hadde av og til benyttet gjestedusjen etter soling på dekk. Det kostet ham nesten livet. Men legene i Haugesund reddet ham.

Av Svein Tønseth