En evig rullende kule…

Svisj – klakk… svisj – klakk… svisj – klakk… Svisj… en stor metallkule går i runddans på en sirkelformet bane… klakk… en metallisk lyd hver gang kula passerer over skjøten på skinnegangen. Svisj – klakk… svisj – klakk… rundt og rundt, uten synlig tilførsel av energi. Til evig tid?

EN EVIG DRØM – OG ALLTID KNUST

Til alle tider har mennesket drømt om å lage en maskin som kunne gå til evig tid, uten tilførsel av energi. Mange finurlige konstruksjoner har sett dagens lys, og det har vært så nære på – ifølge oppfinnerne. Bare en liten ekstra dytt skulle til for å komme over kneika slik at konstruksjonen startet sin evige rotasjon.

Verdens patentkontorer sier kontant nei til å behandle søknader om evighetsmaskiner, men det forhindrer ikke folk i å arbeide videre med saken.

Helt siden Norges tekniske høgskole ble etablert i 1910, har det kommet henvendelser fra folk som mener å ha funnet opp en evighetsmaskin. I dag blir slike henvendelser gjerne sendt videre til professor Fridtjov Irgens på NTNUs Institutt for konstruksjonsteknikk. Han prøver etter beste evne å svare høflig på at et slikt prosjekt neppe lar seg realisere, og forsøker å forklare hvorfor.

Gemini har besøkt noen av disse brevskriverne.

En kule i en monter i et hvelv

Multikunstneren Reidar Finsrud viser rundt i sitt galleri ved Drøbak. Farens landhandel er utvidet og ombygd til kunstgalleri og verksted. I bakgrunnen hører vi lyden av det vi egentlig er kommet for å se: Finsruds evighetsmaskin, kunstverket «The Art of the Impossible».

For kunstneren er en blanding av Reodor Felgen og Leonardo daVinci, og har realisert en av renessansekunstnerens mange drømmer: Han har laget en perpetuum mobile – en maskin som aldri slutter å gå, uten noen synlig tilførsel av energi.

«The Art of the Impossible» er plassert i et hvelv i kjelleren, inni en glassmonter. Hvelvet er så solid at det ifølge Finsrud er et av de få i Norge som er godkjent for oppbevaring av Norges kronjuveler.

Hva er hemmeligheten?

Konstruktøren har likevel en avslappet holdning til besøkende som vil avlure maskinen dens hemmelighet. Han fjerner glassplatene og lar oss være alene med vidunderet. Vi må også gjerne måle magnetiske felt rundt den.

Vi har nemlig sett bilder og beskrivelser av Finsruds kulerullemaskin, og spekulert ut en teori om skjult drivkraft. De tre pendlene som henger ned fra maskinens øvre del, bidrar til å styre hellingen på den sirkulære skinnegangen, og skjult tilførsel av energi til systemet kunne for eksempel skje ved at disse pendlene ble påvirket av et elektromagnetisk felt.

Men dessverre – teorien kan ikke bekreftes. Medbrakt måleinstrument fra NTNU gir ikke utslag som kan bekrefte et sterkt, pulserende magnetfelt.

Så hva er hemmeligheten? Det er en tung kule, og konstruksjonen er forholdsvis spinkel. Vi ser at det er betydelige krefter i sving – det er tydelige vibrasjoner i pendeloverføringene på toppen. Hvis det ikke er skjulte magnetfelt, hva kan det være da?

Maskinen står i kjelleren. Kan Finsrud ha boret et dypt hull i jorda rett under maskinen, der det henger et lodd som får den til å gå minst en uke før loddet må trekkes opp igjen?

Eller kan temperaturdifferansen mellom det kalde sementgulvet og det opplyste området i øverste del av monteren utnyttes til å skape drivkraft?

Forstår det ikke selv

Det enkleste er selvfølgelig å spørre oppfinneren direkte:

– Vet du selv hva som får maskinen til å gå?

– Ikke helt. Jeg er usikker på om det er magnetfeltet langs linja, eller konstruksjonen på toppen. Jeg har bygget så mange maskiner som har satt forskere ut av spill, sier Finsrud, og utdyper sin prøving og feiling med perpetuum mobile: – Jeg eksperimenterte en tid med todimensjonale maskiner, men fant ut at det ikke har noe for seg. Jeg har også gjort mange eksperimenter med pendler og magnetisme i forstudiene til «The Art of the Impossible».

– Bruker du elektromagneter for å påvirke pendlenes bevegelse?

– Nei, ingen elektromagneter. Det var et forskerteam her fra Belgia, med alskens måleinstrumenter, og de forlangte at hovedsikringen skulle tas ut. Huset ble stummende mørkt, men maskinen gikk.

For øvrig er det multikunstnerens bestemte oppfatning at det finnes tre ting man aldri bør gi seg ut på å dissekere: Jesus, julenissen og en perpetuum mobile som går!

Mystisk, mytisk – og nyttig

Oppfinneren har lansert sin egen læresetning: Alle bevegelser til fordel for rotasjonsretningen er gratis. Og med et tillegg: En bevegelse som er til hinder for rotasjonsretningen, koster like mye som den andre er forbanna gratis.

– Rent tankemessig er det mange maskiner som funker. Hjulet med vekter som stikker lenger ut på den ene siden, er en klassiker. Men i praksis blir det noe annet. Tida må inn i bildet. De fleste evighetsmaskinkonstruktører har ikke tatt med den i det hele tatt, påpeker Finsrud.

Antigravitasjon er han også opptatt av.

– Folk ler når de hører det, men faktum er at amerikanerne forsker på det, påpeker han.

– Hvis du klarer å bygge en maskin som henter ut energi fra hittil ukjente kilder – om det er månens kraft eller noe annet – og som staten ikke kan ta ut og selge eller legge avgift på. Ja, da er du en dau mann imorra, hevder Finsrud.

At han fortsatt er blant de levendes tall, burde være et bevis på at hans maskin ikke er noen Sareptas energikrukke.

Det innrømmer oppfinneren gladelig:

– Mange har sagt at jeg burde bygge den dobbelt så stor og hente ut kraft fra den. Det har ingen hensikt, du kan ikke hente ut noe kraft fra denne maskinen.

– Så hvilken hensikt tjener den egentlig?

– Slik den nå står, er maskinen mystisk og spennende – den får folk til å tenke og lure. Derfor har det ingen hensikt å avmystifisere den – jeg ønsker å beholde maskinens mytiske kraft, proklamerer Finsrud.

– Dette er en maskin som utløser tanker, den stopper ikke videre forskning. Mange har brukt mye tid og energi på perpetuum mobile og aldri nådd målet. Men disse kreative menneskene har kommet opp med mange andre ideer som er blitt til nyttige oppfinnelser. Deres arbeid har ikke vært bortkastet.

Sint og lei – men lever i håpet

Johan Kallak i Trøgstad har nådd den respektable alder av 96 år. I løpet av en lang karriere har han funnet opp mange nyttige ting, og har fortsatt ikke oppgitt håpet om å få pengesterke hjelpere interessert i sin «anordning for gravitasjonspåvirket kraftproduksjon», som fortjener karakteristikken evighetsmaskin dersom den virker etter hensikten.

– Jeg bruker ikke uttrykket evighetsmaskin. Jeg kaller det fornybar energi, påpeker Kallak.

Kallaks engasjement for energisparing skriver seg fra energikrisa i 1973. – Jeg fant ut en metode som gjorde at du kunne spare inn 33 prosent av bensinforbruket i en personbil, sier han.

Oppfinneren forklarer at ideen er å suge luft inn i forbrenningskammeret i sylinderen gjennom en spesielt utformet tennplugg. Han har svensk patent på denne oppfinnelsen. Han har også tilbudt den til General Motors, og viser oss et svarbrev som sier at det store konsernet ikke er interessert på grunn av betingelsene han stiller for hemmelighold.

Et ferskere utklipp stammer fra Teknisk Ukeblad, en notis om at General Motors har tatt patent på akkurat samme system som det Kallak har foreslått.Bittert, synes den norske oppfinneren.

Ut til folket

Andre av Kallaks ideer har blitt til produkter. Norges Landbrukshøgskole har utviklet en prototyp for en hydraulisk styrt traktor, med basis i Kallaks oppfinnelser. En hydraulisk sekkeløfter kom så langt at den ble produsert og omsatt på markedet.

Men hans «anordning for gravitasjonspåvirket kraftproduksjon» har ingen grepet tak i foreløpig. Elbilprodusenten Think har sett på den, men ikke funnet den aktuell.

I utkastet til patentsøknad kan vi lese at «den avgitte effekten via svinghjulet er større enn effekten tilført via drivanordningen». Kallak forsøker å forklare oss virkemåten, men den er ganske komplisert og ikke helt enkel å forstå.

Kallak er skuffet over både industri, myndigheter og patentstyrer. Likevel gir han ikke opp håpet om at miljøvernministeren eller pengesterke støttespillere skal bistå med å få hans oppfinnelse ut til folket og i praktisk bruk.

Vil temme rotasjonskrafta

I en annen ende av Norge, i Mosjøen, besøker Gemini en oppfinner som også forsøker å temme rotasjonskrafta. Han har henvendt seg til NTNU for å få sine teorier om en perpetuum mobile vurdert.

Svarbrevet Yngve Bjørnsti fra fjellgrenda Sjåmoen fikk fra mekanikkprofessor Fridtjov Irgens, var ikke akkurat oppmuntrende. Men det har slett ikke tatt motet fra Bjørnsti.

Han har en teori om at det er månens rotasjon rundt Jorda som gjør at Jordas indre har så høy temperatur. – Se på en sleggekaster, sier Bjørnsti, – han blir svett når han svinger slegga. Jorda utvikler varme av å holde månen i bane, mener han.

For å utforske hvordan rotasjonsenergien kan temmes, har han laget flere modeller. Den ene er en klassisk perpetuum mobile-variant med et hjul med vekter som lages slik at vektene stikker litt lenger ut på den ene siden. Dermed blir hjulet tyngre på den siden, og tyngdekrafta vil dra det rundt.

Men hjulet trenger hjelp for å komme i gang, og det snurrer ikke så lenge før det stopper.

Må patentsikres

– Det var da jeg arbeidet med dette hjulet, at jeg fikk en ide om en konstruksjon som utnytter en rotasjonskraft på en slik måte at den virker i samme retning, sier Bjørnsti.

Modellen har han laget, er basert på utnyttelsen av rotasjonskraft. Og den virker!

– Ja, ja, ingen tvil om det, understreker han. – Jeg tok den inn på kjøkkengulvet, og den virket som bare det. Det kan kjerringa bekrefte.

Men vise den fram, det vil han ikke. Først må den videreutvikles litt mer, og sikres med patent. Det han strekker seg til, er å la oss få se første side av brevet han sendte til professor Fridtjof Irgens på NTNU. Neste side inneholder et par formler, og de kan ikke avsløres foreløpig.

– Det har noe med en bikraft å gjøre, forteller han. En teknikk som han mener andre spekulanter i dette feltet har oversett.

Professor Irgens er klar i sitt svar, der han blant annet skriver: «Det er ikke mulig å få til en akselerert bevegelse av et system av masser, bare ved at massene beveger seg relativt til hverandre. Derfor er din oppfinnelse ikke realiserbar ut fra det prinsipp du baserer deg på.»

Men Bjørnsti lar seg ikke affisere av ekspertisens manglende oppmuntring. Han har jo en modell som virker…

Tekst og foto: ARNE ASPHJELL