Ei framtid for villreinen?

Villreinen har vært i Norge siden den siste istida var over for rundt 10 000 år siden. I lang tid var reinen livsgrunnlaget for fangstfolka, som fulgte den under trekket til de ulike årstidsbeitene.

Fra tidlig middelalder ble det satt igang massefangst ved bruk av fangstgropsystemer plassert i reinens trekkruter. Systemet var så effektivt at det nesten knakk bestanden. I dag finnes villrein bare sør for Nord-Trøndelag, og i 2003 ble det telt rundt 30 000 rein i hele området.

Eneste villreinbestand i Europa

Som eneste land i Europa med rester av den opprinnelige villreinen, har vi påtatt oss et internasjonalt ansvar for å forvalte arten riktig.

Men som i rovviltforvaltningen er interessene mange og motstridende: Grunneiere vil ha tillatelse til å felle flere dyr, og turistene vil ha flere hytter. Lokalbefolkningen vil ha nye veier, mens naturforkjemperne vil skjerme villreinen for farer.

Utfordrende samarbeid

Kanskje blir framtida for Norges villrein litt klarere når en rekke representanter fra ulike instanser setter seg ned og røyker fredspipe?

Det håper i alle fall biologiprofessor Reidar Andersen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Han er leder for det nystartede prosjektet Villrein og Samfunn (ViSa) og mener deltagerne står overfor en rekke utfordringer.

– All forvaltning av naturressurser er komplisert, fordi det er motstridende interesser knyttet til bruken av dem. Vi må derfor bruke Anna Karenina-prinsippet: Det er ikke nok å lykkes med en del av forvaltningen, man må også unngå å mislykkes med en rekke forskjellige forhold, påpeker Andersen.

Små, sårbare flokker

Opprinnelig fantes det én til to villreinbestander i Norge, som vandret over store deler av Sør-Norge. Menneskelig aktivitet har ført til at villreinen nå er splittet i 23 mindre bestander. Den største av dem med rundt 5 000 dyr befinner seg på Hardangervidda.

Jo mindre bestandene er, jo mer sårbare er de, ifølge Andersen.

Mens villreinen før vandret fra sommerbeite til vinterbeite, holder dagens flokker seg stort sett innenfor sine egne områder. Små endringer, for eksempel i tilgangen til mat, kan få store utfall for flokken.

Reproduksjonen og kondisjonen er også dårligere i mindre bestander.

Samtidig: Blir det for mye rein på ett område, kan den beite ned all laven, som bruker rundt 30 år på å vokse opp igjen.

– Det viktigste er å finne en balansegang i forvaltningen. Stikkordet er langsiktig planlegging, mener prosjektlederen.

Tettere på de som bestemmer

I ViSas rådgivingsgruppe samles folk som ser saken fra ulike sider, og som har vært sterkt uenige i mange år. Målet er å komme fram til en sluttrapport som alle skal skrive under på. Sannsynligvis vil arbeidet i ViSa bli brukt når politikerne skal ta beslutninger i saker som berører norske høgfjell.

– Mange anklager forskerne for bare å sitte på kontorene sine og jobbe med sine ting. Prosjekter som ViSa kan være med på å motbevise slike holdninger. Her går forskerne fra å være passive rapportskrivere til å bli aktive deltagere i beslutningsprosessen, påpeker biologiprofessoren.

Ser inn i framtida

Den endelige rapporten tar ikke utgangspunkt i hvordan forvaltningen av villrein er, men hvordan medlemmene mener den bør være i framtida. Det betyr at de skal benytte seg av såkalte foresight-analyser.

– Hvordan ønsker vi at norske høyfjell og villreinfjell skal se ut om 50 år? Når vi har bestemt oss for det, er spørsmålet hva vi må gjøre for at det skal bli slik. Dette er en forholdsvis ny måte å jobbe på, som jeg tror kommer til å bli stadig vanligere, forklarer Andersen.