TABU!

Tro og livssyn er grunnleggende og viktige sider ved mennesket. Det er norske sosialarbeidere enige om. Men når klienten sitter der, er religion et tabuemne.

Av Lisa Olstad

En grytidlig aprilmorgen i 1993 sniker en 16 år gammel, norskamerikansk gutt seg ut av et bofellesskap i Budapest, for å ringe til besteforeldrene sine i Texas. Kan de sende ham penger til en amerikabillett?

Det kan de. Og noen dager senere, iført en t-skjorte med Fuck you! på brystet, forlater Andrew McMillion og seks kamerater sekten de har vokst opp i: The Family – også kjent som The Children of God.

Ungdommene vil ut i en verden de har lært å betrakte utelukkende som misjonsmark, befolket av Djevelens barn og andre fortapte sjeler. Og de har lært at barnevernet, sosialkontorene og psykologene er de aller verste.

« Jeg var innom fire psykologer før jeg traff en som forsto bakgrunnen min.»

Vil ikke, tør ikke…

I 1999 kom en ny rammeplan for helse- og sosialfagutdanningen her til lands. I den står det at et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Tjenesteytere skal forholde seg til «hele mennesket med dets fysiske, psykiske, kulturelle og åndelige sider», heter det.

Åndelige sider: Det handler om menneskets tro og tvil, om eksistensielle spørsmål og verdisyn, om ideologier og religion – det vi med et samlebegrep kan kalle livssyn.

Planen er retningsgivende for utdanningene, og slår fast hva en klient har lov å forvente av helse- og sosialsektoren: At hans eller hennes livssyn er et tema som må tas på alvor, og kunne berøres i en hjelpesituasjon.

Men norske sosialarbeidere tar helst ikke i slike spørsmål med en ildtang engang. Ikke vil de. Ikke tør de. Og ikke er de sikre på om det er yrkesetisk forsvarlig å gjøre det, heller.

Dette går fram av en undersøkelse førsteamanuensis i sosialt arbeid, Mari-Anne Zahl, gjorde i 2002. Hun er forundret over hvor dårlig kjent den nye rammeplanen er; og bekymret over at religion er et slikt tabuområde for norske sosialarbeidere.

Farlig farvann

Undersøkelsen omfatter 600 norske sosionomer, de fleste ansatt i barnevernet eller på sosialkontorer. Zahl ville vite hva sosionomene tenker om forholdet mellom sosialt arbeid og livssyn – og hva de eventuelt gjør med saken.

Alle dataene er ennå ikke behandlet, men tendensen er klar: Dette er farlig farvann! Riktignok hevder åtte av ti at joda, visst er livssyn et fundamentalt aspekt ved mennesket. Riktignok hevder sju av ti at joda, visst bør sosialarbeidere utvide sin kunnskap på området. Og like mange hevder at sosialarbeidere kan ta opp livssyn hvis klienten selv ber om det – og at det er et relevant tema i fosterhjemssaker.

Men: Hele 26 prosent svarer at sosionomen ikke på eget initiativ bør trekke inn livssyn, selv om profesjonelt skjønn kunne tilsi det.

Bare 21 prosent mener at livssyn hører med når man kartlegger klientens problem.

Og 25 prosent finner at å integrere livssyn i sosialt arbeids praksis, er i direkte strid med både fagets intensjoner og fagets yrkesetikk – mens ytterligere 35 prosent er tvilende.

Med andre ord: et relativt rungende nei til å tenke i livssynsbaner overhodet.

Resultatene fra Zahls undersøkelse faller pent sammen med dem fra en tilsvarende som ble gjort blant norske psykologer i 1995. Heller ikke psykologene er særlig villige til å berøre religiøse spørsmål når de bedriver terapi – enn si henvise klienten videre til prest eller annen sjelesørger.

« Ekte historier blir ofte betraktet som vrangforestillinger. Du skal ha kunnskap om disse tingene før du tror på historiene.»

Sorg og skyld

Fram til den omtalte aprildagen i 1993 har Andrew McMillions liv utelukkende dreid seg om å være en av Guds utvalgte, en av de som kanskje skal få overleve når Jorda går under. Han har flyttet fra land til land, hjulpet til med å skaffe penger til misjonsvirksomhet, og ellers forberedt seg på undergangen – godt hjulpet av voksne som mener at hyppig fysisk og psykisk avstraffelse er et bra religiøst prinsipp. Mor og far: ofte bortreist.

Offentlig skolegang: nesten lik null.

Nå har Andrew fått nok. Så han reiser til USA. Og møter veggen. Han skal gå på high school, men har enorme hull i vanlig skolekunnskap. Han kjenner ikke de viktige sosiale kodene. Alt er kaos, gråt og fortvilelse.

Til Norge reiser han kort etter. Det går bra en stund. Han er gløgg, han begynner å få grep om både utdanning og koder. Så går det ikke lenger så bra. Andrew sliter med skyldfølelse, med ansvarsfølelse overfor lillebroren som også har brutt ut, og med trosspørsmål. Han blir syk, både på kropp og på sjel, – og møter for første gang det norske hjelpeapparatet. Der skjønner de ingen ting av hva som er i veien med gutten.

– Jeg var innom fire psykologer før jeg traff en som forsto bakgrunnen min. Han gikk på internettet og leste seg opp. Og etterpå fant jeg en prest som hjalp meg med sorgarbeidet, forteller Andrew.

– Alle er religiøse

– Mennesket er et religiøst vesen, slår Gustav Erik Karlsaune fast. – Ikke nødvendigvis ved å ha et forhold til en personifisert gud, men ved å ha et forhold til noe utenfor seg selv, ved å se seg selv i en større sammenheng. Og alle leter etter den sammenhengen.

Karlsaune er amanuensis i religionssosiologi ved NTNU, og har forsket mye på nyreligiøse bevegelser. I disse henger begrepene ånd, helhet og enhet nøye sammen.

Han påpeker at både nyreligiøse mennesker og medlemmer av statskirken i langt større grad enn før komponerer sitt eget trosgrunnlag og bygger sin egen virkelighet.

Vi tolker enhver situasjon ut fra vår subjektive forståelse av verden. «Hjelpere» bør derfor øke sin bevissthet om menneske- og livssyn, ikke minst om sitt eget, sier Karlsaune.

TROSSAMFUNN I NORGE

86 prosent av befolkningen er medlemmer av Statskirken. Ellers fordeler registrerte medlemmer av tros- og livssynssamfunn seg slik (tallene er avrundet):

  • Human-etisk forbund: 70 000
  • Islamske trossamfunn: 68 100
  • Pinsemenigheten: 44 500
  • Den romersk-katolske kirke: 43 300
  • Den evangelisk-lutherske frikirken: 21 300
  • Jehovas vitner: 14 700
  • Metodistkirken: 12 800
  • Det norske baptistsamfunn: 10 300
  • Andre registrerte trossamfunn: ca 62 000
  • Uregistrerte trossamfunn: ca 27 000

(Kilde: Statistisk sentralbyrå)

Vrangforestillinger – eller?

I år 2000 er Andrew McMillion med på å starte Redd Barnas pilotprosjekt Go-on. Prosjektet blir opprettet for å ivareta rettighetene til ungdommer som har brutt ut eller blitt utstøtt av isolerte, religiøse trossamfunn. Det varer i tre år og blir støttet av Utdannings- og forskningsdepartementet. Her får om lag 150 ungdommer hjelp til å mestre en verden som for de fleste av dem er totalt ukjent og skremmende.

– Bare toppen av isfjellet, sier Turid Berger, advokat og prosjektleder for Go-on. Hun har hjerteskjærende historier å fortelle om vettskremte, ensomme, unge mennesker som aldri har fått tenke en selvstendig tanke eller utføre en selvstendig handling i hele sitt liv. Som kanskje har blitt grovt krenket eller mishandlet. Som kanskje har mangelfull skolegang. Økonomien er kaotisk de har

forberedt seg på et liv i de himmelske sfærer, ikke på et jordeliv. Så møter de et hjelpeapparat som de alltid har fått høre er Satans håndlangere. Som de ikke har forutsetning til å forstå – eller som har forutsetning for å forstå dem.

– For ofte er jo disse ungdommene både hvite, pene, høflige og flinke. Sosialkontoret blir forført til å tro at de er helt på høyden, sier Berger.

– Men verken de eller vi forstår hverandres termer, supplerer McMillion. – Vi som har levd i en sekt, kan dessuten ha både paranoia og angst. Vi er redd for ikke å bli trodd eller respektert. Sosialarbeideren må vite at vi ikke alltid tør å si sannheten, at vi holder ting tilbake hvis vi ikke føler oss trygge.

– Faren for feildiagnostisering er stor, sier Berger. – Ekte historier blir ofte betraktet som vrangforestillinger. Du skal ha kunnskap om disse tingene før du tror på historiene. Men i psykiatrien vil de helst ikke snakke om trosspørsmål. Og barnevernet blir fort unnfallende når Gud er inne i bildet. Det er en privatsak, mener de.

Trår varsomt

– Jo, dette med religion er et følsomt tema. Jeg ligger ganske lavt, medgir Lisen Lie. Hun er sosionom ved Studentsamskipnadens psykososiale helsetjeneste i Trondheim, og møter daglig unge mennesker som strever med tilværelsen.

Hun synes likevel at det ofte er høyst relevant å trekke inn trosspørsmål i arbeidet sitt:

– Religion, kultur, tradisjon og tenkemåte er sider av samme sak, det er viktig å tenke over. Til mitt kontor kommer ungdom som har vokst opp i sekter og har liten livserfaring; ungdom av alle nasjonaliteter og religioner; ungdom som kanskje søker mot en tro de ikke fikk med seg hjemmefra. Mange av disse baler med tanker om skyld, skam og straff. Hvis jeg tror det er viktig, spør jeg etter en stund om hva slags religiøs bakgrunn de har. Det er vanligvis helt greit for begge parter. Men sosialarbeideren må trå varsomt, vise respekt og holde sitt eget livssyn utenfor!

Lie er klar på at hun verken kan eller vil være religionsveileder. Hun kan snakke om følelser, dilemmaer og valg. Men når det gjelder rene trosspørsmål, henviser hun gjerne til studentprestene. Eller hun spør om det finnes en religiøs leder klienten kan henvende seg til.

– Etter mange års arbeid med utlendinger har jeg blitt mye mer opptatt av religion. Og jeg har fått mye mer respekt for tro og tros-samfunn, også for de kristne, selv om jeg selv er konfesjonsløs, sier Lisen Lie.

Andrew McMillion brøt ut av «The Family». Han brukte lang tid på å få orden på livet sitt etter bruddet.  Foto: Kristin Svorte

Andrew McMillion brøt ut av «The Family». Han brukte lang tid på å få orden på livet sitt etter bruddet.
Foto: Kristin Svorte

Ber sammen med klienten

Mari-Anne Zahls undersøkelse er internasjonalt sammenliknende. Den er basert på en tilsvarende som ble gjort blant 8000 amerikanske sosialarbeidere i 1997, og på en britisk i 2000. Det var Leola Furman, forsker ved University of North Dakota, som utførte den amerikanske undersøkelsen. Hun sier:

– Jeg ble forbauset over hvor mange, både sosialarbeidere og klienter, som var opptatt av disse spørsmålene. Og som ikke bare syntes at livssyn burde integreres i det sosiale arbeidet, men som også gjorde det.

De amerikanske holdningene skiller seg sterkt fra de norske. Et solid flertall mente nemlig at livssyn var relevant i nesten alle saker en sosialarbeider kommer borti: sykdom, sorg, død, fysisk og seksuelt misbruk, fosterhjem, familievold og kriminalitet. Et like stort flertall fant det helt rimelig at sosialarbeideren brakte åndelige tema på bane; at hun anbefalte klienten å søke åndelig eller religiøs hjelp eller utføre religiøse handlinger. Svært mange hadde også selv hjulpet sine klienter med akkurat dette. Å be for eller sammen med klienten, føltes også greit for mange. Det var først når det gjaldt deltakelse i klientens religiøse ritualer, at de amerikanske sosialarbeiderne begynte å bli litt tilbakeholdne.

I USA ble det i 1995 lagt svært klare retningslinjer for integrering av livssyn i sosionomutdanningen, både praktisk og teoretisk. Her pekes det særlig på det multikulturelle mangfoldet landet består av, og på nødvendigheten av å forstå ethvert menneskes åndelige dimensjoner.

– Forstår vi ikke disse, kan vi heller ikke til fulle forstå menneskelig oppførsel, verken på individ-, familie-, gruppe-, organisasjons-, internasjonalt eller globalt nivå, sier Leola Furman.

Kanskje vi snart tør

Andrew McMillion studerer nå til en mastergrad ved London School of Economics. Skolen har et solid fagmiljø i religiøsitet og religiøse bevegelser, og sannsynligvis Europas største database om emnet. Den kan også utenlandske forskere få tilgang til, ved å sende en e-post til [email protected]

I Norge ligger Go-on-prosjektet delvis i dvale, i mangel av bevilgninger.

Og norske sosialarbeidere betakker seg for å berøre religiøse spørsmål.

Det finnes mange forståelige grunner til det, medgir Mari-Anne Zahl. – Angsten for å misjonere er en av dem. Men livssyn influerer på dagliglivet, og kjennskap til denne dimensjonen kan være nyttig og viktig i en hjelpesituasjon. Det er på tide at vi er villige til å se det mangfoldet av livssyn vi alltid har hatt her til lands, og som nå har blitt enda større. Våre nye landsmenn representerer noen ganger en verden hjelpe-apparatet ikke kjenner. De setter en ny dagsorden – og kanskje bidrar de til at vi omsider tør snakke om disse tingene.